Verdidebatt

Antikatolsk korstog

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Debattlederens invitasjon  har avfødt noen refleksjoner utenom debattens mainstream. Min underliggende agenda er en økumenisk orientering. At Guds kirke på jorden skal forsones og forenes. At Mesterens bønn må bli hørt: ”At de alle skal bli ett.” 
La meg først slå fast at jeg ikke på noen måte føler trang til å gå i forsvar for de overgrepene debatten har utgangspunkt i. Den Katolske kirken (Dkk) i Frankrike synes å ha funnet en vei med et omforent automatisk samarbeide med politiet  ved mistanke om overgrep slik jeg forsto en reportasje på Nrk’s P2.
Mitt fokus her er å se på noen av de trekk som preger infomasjonsstrømmen i media slik jeg opplever den  og  den ledsagende debatten som pågår rundt Dkk som institusjonelt byggverk.
For det første har det hele et høyt engasjementsnivå som rimelig er. Det emosjonelle trykket er stort og ikke akkurat preget av kjærlighet til og omsorg for Den katolske kirke  for å si det forsiktig. Man får tidvis inntrykk av at det primære er at nå har man fått en gylden anledning  til å få et dampende korstog på vei mot Rom på skinner. Et  mediekorstog der passasjerene er en salig blanding  av fiender, ateister, rivaler og reformatorer med antipati mot Dkk som fellesnevner. Bagasjen er alt fra kvinnelige prester, avskaffelse av sølibatet, et nytt konsil, en ny og mer taletrengt Pave og Gud vet hvilke slegger og rambukker. Og ikke minst har man fått det moralske alibi man trenger.
Alt dette er selvfølgelig helt legitimt og  skal ikke klandres noen. Underholdende er det også så lenge man ikke selv rammes. Men som alt  annet voldsomt engasjement og emosjonalitet har det den siden ved seg at det innsnevrer ens evne til å tenke alternativt. Konvensjonelle rammer for tenkningen etableres raskt. Et tegn på dette er at man i debatten sauser sammen en rekke temaer og blir blind for mulige problemstillinger.  La meg nevne noe.
Er Dkk av en slik beskaffenhet at den legger forholdene til rette for eller endog stimulerer til overgrep av det slaget som rulles opp? Her er det mange som tar en ”Jørgen Lorentzen.” Mennesket er et produkt av sine omgivelser og derfor er kirken med sine ordninger den egentlig skyldige. Mennesket som offer for sine omgivelser. Harald Eia bør ha påvist at dette i det minste kan diskuteres.
Psykolog Tore Langfeldt uttalte til dagsnytt 18 at dette handler om folk med en latent eller erkjent homofil legning som søker seg til Dkk for å styre utenom og undertrykke sin legning. Enkelte av disse er mer kontrollsvake enn andre og faller for fristelser. I dette ligger alternative problemstillinger til de som gjerne reises.
En problemstilling er at også Dkk befinner seg i verden og påvirkes av de sosiologiske og sosialpsykologiske strømninger som omgir den. Enorme holdningsendringer og lovendringer i forhold til homofili har skjedd på forholdsvis kort tid i USA og Vesteuropa. Hvordan vil disse endringene påvirke den mekanismen Langfeldt beskriver? Det er ikke så mange årene siden homofili var straffbart og en psykiatrisk diagnose i Norge. Såvidt jeg har forstått er mange av de sakene som omtales relativt gamle overgrep. Helt ned i 1950-årene. Altså fra lenge før toleransens milde vinder for alvor begynte å blåse over de homofile.
Under argumentene mot sølibatet ligger vår tids idé om mennesket som en trykk-koker. Hvis den er riktig er det rimelig å anta at med den store endringen som har skjedd i offisielle holdninger til homofili bare de 10 siste årene  vil ikke homofile lenger ha behov for å gjemme seg bort som prester i Dkk og bruke den som skap slik Langfeldt beskriver Kanskje er ikke hans mekanisme så aktuell lenger?  Og vil den  bli mindre og mindre aktuell etterhvert som tiden går og prestene skiftes ut? Har kampen for homofiles rett til fritt å leve ut sin legning ute i samfunnet allerede løst mye av problemet for Dkk gjennom naturlig endret presterekruttering? Siden homofile ikke lenger trenger noe skap? Undersøkelser som allerede er gjort kan tolkes slik.
Skal man nå først legge samfunnsfagenes menneskesyn til grunn er det  derfor fullt mulig å tenke at Dkk egentlig er eller har vært ”offer” for samfunnets fordømmelse av homofili. Kirken har representert en kjær rømningsvei de homofile tidligere trengte og brukte. Hadde ikke samfunnet fordømt homofili hadde de ikke trengt en slik rømningsvei. Da hadde Dkk  sluppet å være et skap for homofile. De overgrepssakene som nå rammer Dkk hadde kankje ikke skjedd? Ihvertfall ikke i samme omfang? Slik tenkt er det den verden som omgir Dkk som har ”skylden” og ikke kirken og dens ordninger.
Jeg skal ikke påstå at min analyse er riktigere enn andres. Vet ikke engang om jeg ”tror” det. (”Tror” er som regel nær beslektet med ”ønsker.”) Jeg bare tenker at det kan være slik. En mulighet. Men en slik alternativ tenkning og vinkling krever en viss bevissthet om og distanse til eventuell reformasjonstrang, fiendlighet, rivalisering og antipati mot Dkk. Mitt hovedpoeng er at media og deres klakkører pga. sin antipati blir enøyet og har ikke frihet til å tenke i alternative baner og sortere ut slike problemstillinger. For da kan dampen gå ut av korstoget før det når Alpene.
Rent personlig velger jeg å tenke at det som foregår har Herren sendt over mine forfedres kirke for å lutre den. Fordi den av en eller annen grunn trenger det. Og det ber jeg til Gud om at vår moderkirke takker ham for og avsondret sier med Bernhard av Clairvaux: ”Velkommen forkastelse,avvisning, hån og forakt!”- - - Og elsker sine fiender.- - - Og alle de andre Herren bruker som redskap i sin velgjørende lutring. - - -  Så vil nok Dkk finne sin vei. Det har jeg stor tillit til.
Vennlig hilsen Mons Henrik. ( Medlem i Den norske kirke)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt