Følelser vs Klippen

Jeg er et menneske veldig preget av følelser. Det skal ikke mye til for at følelsene bobler opp i meg, og fører til at jeg handler på dem. Noen ganger gjør jeg gode valg. Andre ganger dårlige. Ikke alle er like mye preget av følelser. Men en ting er sikkert. Vi har alle mer eller mindre følelser i oss. Gud har skapt oss med følelser, og han har vist oss at vi må erkjenne de følelsene vi bærer på, for å få helbredelse og frihet. Fortrengning av følelser bringer aldri noe godt med seg!

Hver høst kommer depresjonen over meg, og der blir den til vinteren er over. Disse følelsene av håpløshet, tristhet, tomhet, mismodighet osv. påvirker hele livet mitt, og også mitt forhold til Gud. Det påvirker mitt blikk, mine ansiktsuttrykk, min stemme, min måte å relatere til mennesker og Gud på. Mine valg osv. Gud føles fjern, bønner blir ikke besvart, ikke hørt engang. Framtiden er mørk og håpløs, og Gud gir blaffen i meg i mitt liv.

Så kommer våren og sommeren. Depresjonen forsvinner, og følelsene blir nå preget av glede og begeistring! Jeg synger, ja, lovsynger! Jeg smiler, har et fast og lykkelig blikk, og nyter tilværelsen! Jeg snakker med Gud som om han satt like ved min side, og lovsynger ham når jeg kjører bil. Jeg takker for livet, for venner og familie, for hver ny dag! :)

Så forskjellig er vinterhalvåret og sommerhalvåret for meg. Så forskjellig er også mitt forhold til Gud hvert eneste år. Fra klage og gråt til takknemlighet og lovsang.

Tenk hvis mine følelser bestemte hvem Gud var!! Da hadde han virkelig vært en som var vanskelig å forholde seg til! (som jeg ofte er!!).

Heldigvis er ikke Gud basert på mine følelser, og heller ikke på min tro. Gud er Gud, helt uavhengig av om jeg tror at han finnes eller ikke. Det er IKKE min tro, og heller ikke mine følelser, som gjør Gud virkelig. Gud er i går og i dag den samme, ja, til evig tid! Hans kjærlighet er uforanderlig og evig! :)

Gud er Klippen! Han er stødig når alt i livet mitt raser sammen som sand. Da er han fjellet som ikke rokkes ved. Det kan være orkanstorm i livet mitt, men Jesus vil være der, sammen med meg, og stilne stormen. Hans uforanderlighet står fast når det føles som om jeg mister fotfeste, og alt er kaos.

Jeg vet ikke hvordan du har det nå. Kanskje du nettopp er kommet ut av en lang og mørk vinterdepresjon, som meg. Eller kanskje du disse ukene er i ferd med å gå inn i et halvt års depresjon, nå som våren og sommeren kommer. Eller kanskje du er så heldig å ikke slite med sesongavhengig depresjon i det hele tatt! Uansett tror jeg du har flere følelser du kjenner på disse dagene. Og jeg vil bare minne deg på at helt uavhengig av hva disse følelsene forteller deg, så er Gud Gud. Han er den samme. Han er kjærlighet. Han er din Klippe. Ditt stødige fjell.

I et samfunn hvor følelsene dominerer mer og mer, så kan vi få sette våre føtter på denne Klippen. Her finner vi tilbake kontrollen. Fotfestet. Mens samfunnets kaos stormer rundt oss. Med gode og onde hendelser. Så får vi lov å sette føttene våre på denne Klippen, og puste ut. Finne hvile. Og vite at det er noe, Noen, som er uforanderlig. Evig. Og bare god. Helt uavhengig av hva du føler i dag. I morgen. Og resten av ditt liv. Dette er noe du alltid kan ha med deg, uansett hva livet måtte bringe.

Ha en vår med føttene på Klippen, uansett hvilke følelser som er rundt deg. Uansett om de er en sval sommerbris, eller en iskald høstorkan. Han står fast. Uansett. !