Om å være katolikk

Sigrid Undset skal visstnok ha uttalt en gang at hun ikke tilsluttet seg den katolske kirken på grunn av de menneskene hun møtte der, men på grunn av den skatt denne kirken forvalter. Og midt oppe i denne kirkekrisen er dette et viktig perspektiv for alle oss troende som nå har fått en alvorlig knekk i tilliten til kirkens ledere, både lokalt og sentralt.

Selv stiller jeg meg spørsmålet om hvor ubehjelpelig er det lov til å være når man er kirkeleder, og hvor lenge skal argumententer som "taushetskultur" og etablerte ryggmargsreflekser på angrep utenfra, sladderkampanjer og diverse konspirasjonsteorier  få lov til å tjene som forsvar mot den kritikken det er helt på sin plass at kirken får?

Er ikke tiden inne for å spørre om hva vi faktisk skal kunne forvente oss av kirkeledere som også har den rollen at de skal være moralske veiledere både for oss vanlige katolikker, men også representere denne moralske røsten ut i verden for øvrig i tillegg?

Skulle vi ikke forvente at disse lederne sto i front og demonstrerte sin moralske integritet når de selv står midt oppe i et etisk dilemma? Det er ikke plettfrie mennesker jeg etterspør, men menn med moralsk guts og klarsyn selv i mediestorm?

I stedet kan jeg noe måpende registrere at de mest selvfølgelige normer for å håndtere overgrep på en måte som inngir tillit, ikke blir fulgt, og her snakker vi ikke om femtitallet, men om i fjor. Hvem i det kirkelige hierarkiet som er mest å laste, er det vanskelig å si noe rettferdig om på dette tidspunkt, men at det selv i nåtiden blir gjort grove feilvurderinger er helt åpenbart.

I den norske katolske kirken blir det vist til at man bruker sine jurister, og at det via dem blir klart at saker er foreldet? Dette er det faktisk ikke kirken som skal ta stilling til. Og er det ikke et underlig argument at disse saker ikke blir anmeldt til politi fordi at offeret ikke vil det? Er det ikke godt kjent i informerte kretser at der overgriper er i et maktforhold i forhold til offeret, så reagerer offeret med det syndromet som i sin tid fikk navnet Stokholmssyndromet som innebærer en lojalitet og følelsesmessig binding til overgriper som ikke bare har utført overgrep, men også har vært "snill" mot offeret? Burde ikke kirken ha en veiledningsplikt om slike psykologiske fenomen og tilby offeret egen juridisk bistand? I stedet velger man den løsningen som aller minst tjener offerets interesser, ei heller kirkens. Man tier om det og kirken forflytter overgriper. Året etter er sannsynligvis journalister på vill jakt etter den omtalte overgriper, og offeret blir likevel identifisert i sitt nærmiljø. Med de mange overgrepssakene som har blitt kjent de siste tiårene, skulle man ikke forvente at de i kirken som hadde ansvaret for håndteringen av denne saken fra Trondheim hadde kunnet forutse en slik mulig utvikling? Det har jo på toppen av det hele blitt kjent at mange katolikker kjente til den egentlige grunnen til trønderbiskopens avgang. Å fortie denne grunnen er intet mindre enn å legge til rette for en sladderkultur.

Offeret har blitt utsatt for en kriminell handling. Offeret bør motiveres til å anmelde saken, kirken bør også ha en egeninteresse av at saken blir offentlig gransket.

Vi vet jo også at ofre for seksuelle overgrep føler mye skam. Ikke tror jeg at denne skamfølelsen blir noe mindre når offerets hjelpere syns det er en god ide å holde overgrep hemmelig. Faktisk tror jeg offerets skam blir forsterket når dette ikke kan tales offentlig om, ja fortelles om. Hvem ville funnet på å råde en som blir slått ned på gata  i Oslo om å tie, ikke anmelde fordi det er så belastende å være offer? At offerets blikk ikke er helt klart, unnskylder ikke at hjelpernes blikk ikke er det.