Aborttallene må ned

Dette er første del av en bloggserie om menneskeverd som jeg har på bloggen min. Serien kan du følge her.

Hver eneste dag aborteres det over 40 fostre i Norge. Medisinsk fødselsregister som fører statistikk over antallet svangerskapsavbrudd kan vise at tallene har vært forholdsvis stabile siden abortloven ble innført, selv om man ser en økning de siste årene. Svein Tore Marthinsen spør på sin blogg i Aftenposten: "Nesten 500 000 fostre har i løpet av disse årene ikke fått lov til å leve opp. Det er en by på størrelse med Oslo. Eller er det feil å tenke slik?" 

Abortloven ble vedtatt for 32 år siden, og er lite debattert. Likevel ser det ut til å være et tabuområde med sterkt motstridende indigrienser. På den ene siden ser de fleste beslutningstakere ut til å vurdere retten til selvbestemt abort som selvfølgelig og uproblematisk. Samtidig ønsker man å få aborttallene ned. Denne regjeringen, og regjeringene før den, har alle hatt en målsetning om å få ned aborttallene. Men hvorfor skulle det være et politisk mål å få ned aborttallene dersom det er uproblematisk med aborter?

Livet starter ved befruktningen, det er et biologisk faktum. Spørsmålet er når livet skal få rett på beskyttelse. I Norge er grensen 12. uker, men med unntaksbestemmelser. Det er en fullstendig tilfeldig satt grense. Det finnes ingen medisinske begrunnelser for å sette denne grensen. Den ble til, mer eller mindre tilfeldig.

Jeg er motstander av abort. Jeg kan ikke se at et foster med et eget nervesystem, med egne gener, med egne opplevelser av smerte og med et eget bankende hjerte fra 21. dag i svangerskapet er en del av mors kropp. Det er et liv som vokser i mors kropp, men det er et eget individ. Og dersom det ikke er det, så kan jeg ikke forstå at fosteret skal ha krav på rettvern før fødselen.

Det springende punktet i abortdebatten er hvor vidt fosteret er et eget individ med egne rettigheter, eller en del av mors kropp, og derfor uten rettigheter. Jeg anser fosteret for å være et eget individ.

Men nå er jo en gang abortloven vedtatt, og den er kommet for å bli. Er det da noe vi kan gjøre for å senke aborttallene, og hvorfor bør det i så fall gjøres? For det første bør det gjøres for å spare liv. Det er den viktigste grunnen. Men også av hensyn til kvinnene som er involverte bør vi forsøke å forebygge aborter.

Kvinner som gjennomgår provoserte aborter har større risiko for psykiske lidelser. Det er kanskje ikke så rart siden det for mange må være et usedvanlig vanskelig valg å ta. Disse kvinnene kunne kanskje vært spart dette?

Det er alltid en risiko for å bli steril eller for at andre komplikasjoner kan oppstå ved abort. Bivirkninger har man ved all behandling.

Hva kan man gjøre for å forebygge aborter? De fleste aborter skjer i aldersgruppen 20-24 år. Det kan skyldes mange ting, som at man ikke ønsker barn der og da, manglende bruk av preventiver og økonomiske rammebetingelser. Det bør vi kunne gjøre noe med som samfunn.

Et forsøk i Hamar og Tromsø viste at aborttallene for denne aldersgruppen ble halvert ved tilgang på gratis prevensjon. Det bør gjennomføres i hele landet.

Kåre Willoch har fremmet et godt KrF-forslag om at kvinner som ikke har tjent seg opp rett til fødselspermisjon må få økt sin engangsstøtte som i dag bare er på 35.000,- Det er ikke rart at mange ikke føler seg i stand til å ta i mot et barn med slike rammebetingelser. Det må det gjøres noe med.