Rettferdig

Dette er et svært viktig og sentralt begrep i Bibelen. I GT brukes substantivene tsêdãqã og tsædæq, rett, rettferdighet, og adjektivet tsaddiq, rettferdig, rettskaffen. På gresk har vi adj. díkaios, rettferdig og subst. dikaiosýnê og dikaíõma. Uttrykket henger sammen med paktsretten, Israels samfunnsforhold til Herren. Å være rettferdig betyr paktstroskap, det å innfri de krav som den andre part har på en i samfunnsforholdet. Gud er rettferdig, dvs. han viser sin paktstroskap og miskunn (hæsæd) og trofasthet ('æmuna) mot sitt folk, Sal 89:34-35: "Min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte. Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper." Jfr. Hos 2:19-20. Neh 9:8: "Du holdt ditt ord, for du er rettferdig." Guds hellige vilje er lov for alle, og Israel er kalt til å vise sin solidaritet og paktstroskap mot Herren i lydighet. De rettferdige er ikke først og fremst etisk fullkomne, men de har bruk for Guds nåde for sin elendighet og sønderbrutte ånd, Jes 66:2. Alle paktforaktere får merke Guds straffende rettferdighet, Jes 5:16. Sal 50:6. Apg 17:31. Men særlig i Jesaja-boken får vi kjenne Guds tsêdãqã som den frelsende rettferdigheten, Jes 45:8. 51:5. Sal 65:6.

I NT brukes ofte dikaiosýnê om det rette ved Guds dom, Apg 17:31. Rom 2:6. Ordet brukes også om menneskets livsrettferdighet for Gud, rettskaffenhet, "et hjerte som er helt med Herren", Matt 5:3-6. Luk 2:25.

I NT er Kristus "den retferdige", 1Joh 2:1-2. Apg 3:14, den eneste rettferdige som har rett til å kunne stå frikjent for Guds domstol. Intet menneske er rettferdig for Gud, Rom 3:10, for dets lovrettferdighet er bare egenrettferdighet som kommer i motsetning til Guds frelse, Rom 10:2-4. Rettferdighetens frukt virkes ved Jesus Kristus, Fil 1:11. Også i NT betyr Guds rettferdighet først og fremst hans frelsesgjerning, Rom 1:17. 3:21. 2Kor 5:21.