Hvem er mennesket?

Slik lyder tittelen til

[ Wolfhart Pannenbergs ]

bok som tar for seg mennesket, hvem vi er, og hva som skiller oss fra verden rundt oss og fra andre skapninger. Pannenberg, utdannet teolog, prøver å fremstille dette problemet i et teologisk lys, men tar likevel et uventet for oss utganspunkt i moderne antropologi og henter inspirasjon fra studiene til 1900-tallets fremste tyske antropologer, Scheler, Gehlen og Plessner.

Et sentralt begrep som oppsummerer menneskets annerledeshet fra andre skapninger er ”åpenhet for omverdenen”. Det mest nærliggende å sammenligne med er dyrenes verden. Mens dyr på en måte er avgrenset av sin ”omverden”, på norsk er det kanskje bedre å si ”levemiljø”, så er mennesket ikke det. Dyr har sine instinker og drifter som bare reagerer på det ”levemiljø” det er vant til, som sant nok er mer eller mindre komplisert. Reven lever stort sett i skogen, fisken i vannet, frosken litt her og der, men i bunn og grunn opplever de og kjenner bare dette naturlige ”levemiljøet” som enten rev, eller fisk, eller frosk. Mennesket derimot har ingen slike begrensninger i sin natur. Biologen, fiskeren og turgåeren opplever skogen og vannet på forskjellige måter, men det betyr ikke at dette er bestemt av deres natur. Mennesket er åpent for andre muligheter i sin natur. Mennesket er også ”åpent mot omverdenen” fordi vi i motsetning til dyr ikke er begrenset av et levemiljø, og derved kan gjøre stadig nye erfaringer, som å bli kjent med DNA og utforske havets dyp eller verdensrommet. Mennesket åpner seg mot stadig nye ting. Spørsmålet som da danner seg for Panneberg er følgende: Er (hele) verden det samme for mennesker som ”levemiljøet” er for dyr? Han påpeker at ”åpenhet mot omverdenen” som moderne antropologi viser til, ikke utskiller seg kvantitativt fra dyrs begrensethet innenfor sitt levemiljø. Her er det snakk om en kvalitativ og helt grunnleggende forskjell. Han konkluderer at mennesket alltid og overalt er et åpent vesen. Vi er åpne utover verden og utover vårt aktuelle verdensbilde og enda lenger. Til og med utover kulturen som vi selv skaper. Samtidig ønsker mennesket å realisere seg selv i stadig større grad, det har en ”sult” etter ”noe”, selv om det ikke vet hva dette ”noe” er. Vår ”åpenhet” synes å være uten grenser, uendelig.

Pannenberg mener at denne "trangen" etter uendelighet, denne umetteligheten, denne uendelige åpenheten, fordrer "den I-mot-ståendes"(med andre ord Transcendens) eksistens, som mennesket er rettet mot. Denne "I-mot-stående" har mennesket med sitt språk kalt Gud. Pannenberg kommer altså med en interessant påstand utifra sine antropologiske analyser av menneskets kondisjon: Gud er det samme for mennesker som "levemiljøet" for dyr; altså menneskets Mål og det "stedet" hvor det kan realiseres.