En ensom og kald død

Så skjer det igjen. Jeg leser i Vårt Land og får dagens groteske og brutale virkelighet midt i ansiktet.

En tidligere lege beskriver sitt første møte med en senabort. Et 18 uker gammelt foster er lagt pustende og levende under et håndkle for å dø. En ensom og kald død.

Dette lille sårbare vesenet, så avhengig av omsorg og kjærlighet. Totalt sviktet. Et lite menneske som var uønsket i vår verden. Et lite menneske det ikke var plass til og kjærlighet for.

Og vi hyller oss selv som humane og opplyste. Vi skryter av vår toleranse og frihet. Hvor blinde går det ann å være. Vi er ikke bedre enn dem vi nødig vil sammenligne oss med.

Jeg gråter over vår evne til å glatte over barbariet og ha tusen unnskyldninger for å svikte de svakeste blant oss.

Et barn er ikke en byrde. Barn er en velsignelse. I dag kan det virke som barn er blitt en byrde. Noe vi kan velge bort når det passer oss voksne.

Barn må ikke være noe vi bare kan fjerne hvis det ikke passer for oss voksne å ta i mot det. Hvis voksne har den holdningen burde de enten begynne å styre seksuallivet sitt eller bli voksne og ta ansvar for sine handlinger.

Jeg ber til Gud om at vi må våkne!