Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Ì statens tjeneste

Publisert: 22. mar 2010

En sen nattetime ble det bestemt at om Den norske kirke blir sluppet fri, skal prestene være statsansatte. Nå tenkes det så det knaker for å finne på noe bedre.

Slaget om hvor den nye tolvte biskopen skal slå seg ned, er det første i rekken der politikerne på overtid i allianse med fløyer i Den norske kirke forsøker å banke igjennom løsninger som flertallet i kirken ikke vil ha. Et patriotisk kirkelig mindretall vil noe annet. Mindretall utnyttes alltid for alt det er verd av den som har makt til å bestemme.

Det neste slaget kan komme til å stå om hvor prester, proster og biskoper skal være ansatt. De skal være ansatt i staten, står det i Stortingets kirkeforlik. Det ble snekret sammen en sen nattetime. For Senterpartiet var det helt avgjørende at prestene forble statstjenestemenn.

I de kirkelige kretser er det mange som mener dette er ”hull i hodet”. Her skal kirken bli fri, så godt det lar seg gjøre, kirken skal selv ansette sine hyrder, men så skal de være ansatt i den staten de vil fri seg fra? Det er lenge siden prestene ble avskiltet som embetsmenn. De likte det ikke, men man innså at det var en ordning som hadde overlevd seg selv. Det blir nok tyngre å rive dem løs fra statens fang.

Det er neppe holdbart særlig lenge at staten skal være arbeidsgiver for prestene. Har de tenkt å skrive under på at de vil være lojale overfor staten slik en forventer av andre statsansatte? Man kan jo fundere over dette både ut fra teologiske og arbeidsrettslige premisser. ”Kirken fri, men embetet ansatt i staten”. Det skurrer.

I KA- Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon og i Kirkerådet sitter det praktikere. Det blir jo fryktelig dyrt om kirken skal måtte holde seg med to arbeidsgiverlinjer, en for prester og en for resten. En burde jo heller funnet en modell der alle kunne vært på samme linje og i samme organisasjon arbeidsgivermessig sett. Hadde en blitt enig om noe slikt, kunne en jo starte med å få Senterpartiet til å ta til fornuft.

Det er noe bortimot en skjønn drøm å tro at Den norske kirke i løpet et år eller to skal bli enige om hvordan en skal løse forholdet mellom embete og råd, en eller to arbeidsgiverlinjer eller enhetlig eller todelt ledelse. Dette har blitt diskutert til krampa har tett en del de siste tiårene. Det går riktignok framover med musesteg. Det holder ikke lenger. Noe må gjøres nå når kirken skal bli fri. Slik maser de utålmodige.

I slike spørsmål vil også de ansatte ha et ord med i laget. Da er gjerne fagforeningens refreng at ”vi vet hva vi har, ikke hva vi får”. Er det noe fagforeninger kjemper for med nebb og klør, så er det å forbli statsansatte. Bare spør lærerne. Skolen var for lengst overført til kommunene. Men lærerne satt fremdeles på statens fang. Politikerne orket ikke bråket de visste ville komme. Til slutt skar Kristin Clemet igjennom. Lærerne havnet i kommunene.

Lærerne disket opp både med ideologisk og faglige begrunnelse for hvorfor de burde forbli i staten. Det som nok lå under, var at de her var overbevist om at de ville få den beste lønnsutviklingen.

Ingen må være statsansatt for å forvalte ord og sakrament. Det finne ingen faglige, ideologiske og i alle fall ikke teologiske begrunnelser for det. Om Den norske kirkes presteforening står fram og kjempe for sin statsansettelse, så er det en interessekamp for en yrkesgruppe. Verken mer eller mindre.

Kommunene sto klare til å ta imot lærene med åpne armer. Det er ingen som står klare til å ta i mot prestene. De blir kanskje værende inntil de sentalkirkelige har kommet opp med et columbi egg for hvordan arbeidsgiveransvaret skal løses for alle ansatte i Den norske kirke. Men hvis Senterpartiet fortsatt vil at prestene skal være statsansatte, trenger de ikke be prestene to ganger. Ingen ting er som å være statens menn.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere