Brunt svineri

Å ha til salt i grøten, er et uttrykk som stammer fra den tiden hvor det slett ikke var noen selvfølge at nordmenn hadde råd til å ha salt på bordet. Nå har vi tydeligvis råd til å strø salt i alle de sår vi på forhånd har laget ferdig i det norske landskapet.

Vinteren er på hell, men fortsatt sender Statens Vegvesen ut sine lastebiler for å tømme salt på veiene. Gater, fortau og stier i parken farges brune. Det er et sørgelig syn.

Den brunsvarte massen kleber seg til skoene og blir med inn i butikker, kontorer og leiligheter. Den fester seg til bildekk og reduserer gripeevnen med en tredjedel. Den siger ned i grunnvannet og forgifter naturen.

Det er ikke lett å forstå hvordan myndighetenes veisalting får fortsette. Det burde kreves sterke grunner for å rettferdiggjøre en slik forsøpling. Men Vegvesenets argumenter er vage.

I 30 år har saltingen av veiene i Norge pågått. Omfanget har økt dramatisk de siste årene. Som en følge av dette er konsentrasjonen av salt, kobber, nikkel og miljøgiften PAH sterkt forhøyet i en rekke sjøer langs veiene.

Drept av salt. Den gamle skihopperen Bjørn Wirkola er blitt en av frontfigurene i kampen mot saltingen. Wirkola sier til NRK at «veisalting er livsfarlig». Sønnen hans døde i en bilulykke i 1994, og Wirkola er helt klar på at «årsaken var ene og alene veisaltet». I et intervju med bladet Våre veger i februar i år fastslår Wirkola at «Veisalt drepte min sønn».

På ulykkesstedet var det kommet nysnø, men Vegvesenet hadde ikke tatt seg bryet med å brøyte. I stedet hadde de «peiset på med salt», som Wirkola sier. I stedet for realt snøføre, ble det bare sørpe på veien.

Statens Vegvesen innrømmer i en kommentar til Wirkola-saken at brøyting er mer effektivt enn salting. Men det er dyrere.

Sju av ti sier nei. I artikkelen «Det som var ei vakker vinterverd» tar redaktøren i Bladet Kondis, min bror Runar Gilberg, et oppgjør med saltingen av veiene. Kondis er et organ som taler joggernes, syklistenes og skiløpernes sak, og mange (for eksempel bladet Motors abonnenter) vil kanskje lese det som et partsinnlegg.

Min overbevisning er likevel at det som er bra for fotgjengere, det er bra for alle. Også jeg som kjører bil, trenger å gå.

Dessuten ser jeg som bileier at saltet gir rustskader. Ja, selv asfalten og broene som Vegvesenet skal vedlikeholde, blir mye raskere nedslitt på grunn av saltet. Forurensningen blir forsterket av at saltet løser opp bindemiddelet i veidekket. Mengden svevestøv stiger og virvler inn i lungene til både astmatikere og de som ennå ikke er blitt det.

Meningsmålinger viser at sju av ti norske bilister faktisk er imot salting av veiene. To er nøytrale, og bare en er for saltingen.

Det er ikke bare i Oslo eller på Østlandet at det saltes. Uvesenet foregår i de fleste deler av landet. Som i Hallingdalen, der grunnvannet er i ferd med å bli ødelagt av veisaltingen. Drikkevannet har klorverdier som ligger godt over grensa for det tilrådelige. Saltvannet siger inn i tjernene, ødelegger sirkulasjonen og fører til oksygenmangel.

I Stange i Hedmark har trær som står opptil 100 meter fra veien fått rotskader som skyldes saltingen. Veisaltet er den forurensningskilden som gir norsk vegetasjon mest akutte skader, påpeker førsteamanuensis Per Anker Pedersen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås.

20 tonn gift. I Norge blir det pøst ut 150-200.000 tonn med veisalt årlig. Saltet blir tilsatt det giftige antiklumpemiddelet ferrocyanid, og til sammen havner 15-20 tonn av dette ut i naturen årlig.

For hver kvadratmeter som blir saltet, blir det i løpet av vinteren brukt 1-2 kilo salt. Går du langs en ti meter bred vei, har det altså blitt tømt ut 10-20 kilo salt – og et par gram jerncyanid – for hvert steg du går.

Bladet KONDIS undrer seg over følgende: Vanligvis blir kriminelle personer straffet, for eksempel for å kaste søppel på gata. Men de som tømmer salt på snøen, får ingen straff. Tvert imot blir de lønnet av myndighetene.

Hvor lenge skal vi godta dette?