17.mai uten prest og kirke?

Bør vi i integreringens navn og i kampen mot undertrykkelse av minoriteter feire 17.mai uten prest og kirke som en del av det offisielle programmet?
"Human-Etisk Forbund krever at nasjonaldagen feires uten prest og kirke", forteller Vårt Land. Og det er ikke småtteri av overgrep som skjer: Det er synd at 17.mai brukes til å "splitte befolkningen", fremholder lokallagslederen i Ski. Hun tenker spesielt på integrering av innvandrere.
På samme måte som enkelte håpløse, uprinsipielle, sikkert velmente men akk så småekstremistiske innslag vi med jevne mellomrom kan oppleve fra kristne, håper jeg i det lengste at dette er et enslig HEF-innslag og ikke en sentral kampanje

Men det er ikke første gang vi ser at innvandrere er greie å skyve foran seg i kampen mot kristendommens plass i det offentlige rom. Vil en eneste innvandrer ha problem med at det i et 17.mai-program fortelles at det arrangeres en gudstjeneste, at det blant de mange kveldsarrangementene av ulike slag med tilknytning til nasjonaldagen også inngår markeringer i kristne sammenhenger? På samme måte som det selvfølgelig må være plass for og kunngjøring i 17.mai-programmet om markeringer av nasjonaldagen både i islamsk, hinduistisk eller humanetisk regi?

Innvandrere har gjennomgående ingen problemer med kristendommens plass i det norske samfunn. De er tvertimot opptatt av det finnes aksept for religiøse ytringer i det offenlige rom, at det finnes et klima der religiøs utøvelse er en selvsagt ting. Mon ikke innvandrere er mer bekymret for sekulariseringen i Norge enn av det i markeringen av Norge felles, årlige høytidsdag, også forekommer innslags som forteller at det fremdeles er mange som ønsker å ta vare på kristne verdier som har vært viktige i utviklingen av den norske staten.

I Stavanger viftes det med flere titall lands flagg i barnetoget. Der går kristne skoler med sine faner, og skulle det komme tilsvarende muslimske vet jeg at de vil bli godt mottatt. Naturligvis.
Mangfold betyr ikke at ulikheter skal høvles bort, det innebærer respekt for forskjellene, tilrettelegging av mulighetene for utfoldelse. Inkludering av livssynsminoriteter kan i Norge aldri bety usynliggjøring av kristen tro.

Jeg vet ikke hvor mye Human-Etisk Forbund har engasjerer seg i konkrete tiltak for og arbeid blant innvandrere. Det jeg vet er at Den norske kirkes engasjement for innvandrere og integrering fulgte i kjølvannet av at Norge åpnet for økt arbeidsinnvandring på 1970-tallet. Kirken var raskt på banen og har siden dette forholdt seg aktivt til innvandringens utfordringer og muligheter. Det ble tidlig avgitt uttalelser fra Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og etter hvert også fra Kirkemøtet. I løpet av 1990-tallet var det kirkeasyl som fikk mest oppmerksomhet. På 2000-tallet har Kirkemøtet behandlet tematikken to ganger, én i 2005 om asyl- og flyktningpolitikk og én i 2006 om innvandring og integrering.

Human Etisk Forbund burde dempe sine stundom frenetiske angrep på kristendom og kristen utfoldelse, og heller finne sammen med kirken i en felles aksjon for styrking av etiske verdier og bevisstgjøring på etiske problemstillinger i et samfunn som mer enn noensinne trenger det.

Når kommer det krav om at vår nasjonalsang av hensyn tillivssynsminoriteter må stryke linjene "Olav på det landet malte korset med sitt blod"? For ikke å snakke om verset

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

Jeg er overbevist om at svært mange nordmenn synger
"Gud signe vårt dyre fedreland,
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma"
uten at de oppfatter det som diskriminering av minoritetsgrupper eller som bidrag til å splitte befolkningen.

HEF i Ski strever i motbakke med bakglatte ski uten feste.