Verdidebatt

Weimars ulovlige antisemittisme

Lovverk er ikke nok for å bekjempe rasistiske og autoritære ideer og bevegelser.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Historikerne Synne Corell og Kjetil Simonsen, som i Aftenposten anklager Kristian Tonning Riise for en alternativ historieforklaring, begår den samme feilen selv. Antisemittisme var forbudt i Weimarrepublikken.

Symbolske grunner?

I debatten om ytringsfrihet og rasismeparagrafen finnes det mange fallgruver. Man må skille prinsipiell argumentasjon om begrunnelsen for en lov, fra moralske spørsmål om det loven er tenkt å adressere – selv om de to kan henge sammen. Og man må holde separat det empiriske spørsmålet av hva som er lovens videre virkninger: Minsker den det uønskede fenomenet, forøker den det – eller har vi grunn til å tro at loven her er empirisk sett irrelevant? Kanskje vil man argumentere for at, uavhengig av de empiriske forhold, vil man ha loven av symbolske grunner.

Et sentralt argument i den historisk-juridiske begrunnelsen for rasisme- og hatsk tale-paragrafer, er at de skal hindre en fruktbar grobunn for rasistisk tenkning. Rasismen skal ikke få vokse. Denne tesen ser ut til å deles av Corell og Simonsen, som skriver at hatefulle ytringer i offentligheten "gradvis endrer befolkningens verdensbilde".

Det er en kontroversiell empirisk tese mange mener ikke stemmer, og at det ikke finnes noen god empiri til å underbygge den. Jeg er selv svært skeptisk til denne tesen, og det er slik jeg også leser Riise.

Ekstremisme holdt i sjakk?

For det første er de samfunnene, det etterhvert blivende diktaturet i Tyskland og dagens liberale demokratier, så forskjellige at det er svært begrenset for hva kan si om en lovs rolle i det ene samfunn, gitt informasjon om det andre.

Skepsisen til effekten denne loven har, kan vi uttrykke i argumentet om at, hvis det er slik at rasismeparagrafer og lignende lover er med på å holde ekstremisme i sjakk, burde vi forvente at i land der det fantes slike lover, så ble ekstremismen (iallefall til en viss grad) holdt i sjakk. Problemet er at i erkeeksempelet til de som forfekter denne rasismesprednings-tesen, mellomkrigstidens Tyskland, så fantes det nettopp slike lover. På tross av dette – men ikke på grunn av det – skjedde Holocaust.

Flemming Rose dokumenterer dette godt i boken Taushetens Tyranni. Ytringsfriheten var langt fra ubegrenset i Weimarrepublikken. Og stikk i strid av det historikerne Corell og Simonsen hevder, var faktisk antisemittisme forbudt ved lov. Det fantes ikke én spesifikk lov mot antisemittisme, det er sant – men det var ulovlig med hån av trossamfunn (også jødiske), med strafferamme opptil tre år. Noe som gjorde antisemittisme ulovlig. Det var i tillegg ulovlig å nedverdige eller vise forakt for et annet menneske, med straff opptil to år. En annen relevant lov, var forbudet mot å hisse til klassekamp og vold.

For retten 36 ganger

Julius Streicher, som grunnlag den svært så antisemittiske avisen Der Stürmer, ble straffeforfulgt flere ganger for antisemittisme, i likhet med Joseph Goebbels og Theodor Fritsch. Streicher sonet to fengselstraffer. Rose forteller videre at mellom 1923 og 1933 ble avisen enten beslaglagt eller trukket for retten 36 ganger. Historikeren Dennis Showalter, som har skrevet bok om Der Stürmer og Weimarrepublikken, konkluderer at rettsystemet var ute av stand til å demme opp for antisemittismen, men at det ikke skyldtes manglende lover.

Alan Borovoy, sjefsjurist i den kanadiske borgerrettighetsorganisasjon (CCLA) skriver som følger: "Det er bemerkelsesverdig at Tyskland før Hitler hadde lover som var ganske like de kanadiske lovene mot hatsk tale. Og lovene ble brukt ganske aktivt. De 15 årene før Hitler kom til makten, ble det gjennomført over 200 rettsaker mot antisemittiske ytringer... Som den etterfølgende historien så smertelig vitner om, viste den slags lovgivning seg ineffektiv i det ene tilfellet der det var et velbegrunnet argument for den." (When Freedoms Collide: The Case for Civil Liberties, 1988).

PR-maskin

Det finnes altså gode grunner for å anse denne type lover som lite virkningsfulle, med tanke på deres intenderte rasjonale. Selv om jeg anser denne typen lover som heller virkningsløse, kunne man argumentert for at i tilfellet Weimarrepublikken, så ble straffeforfølgelsen brukt som en PR-maskin for nazipropaganda. I rettsalen brukte Streicher anledningen til å presentere seg selv som offer og martyr, og som Rose skriver, jo flere rettsaker han fikk mot seg, desto flere beundrere fikk ham. Noen måneder etter dommen hans i 1929 tredoblet stemmene til nazipartiet seg ved et lokalvalg. Tidligere, i 1925, fikk Adolf Hitler forbud mot å tale offentlig i Bayern. Nazistene brukte dette for alt det var verdt, lagde plakater av Hitler med teip foran munnen og med skriften av 2000 millioner mennesker i verden er det bare ett som har forbud mot å tale i Tyskland. Effektiv propaganda.

Lærdommen fra dette er ikke å hevde at disse forbudene fikk nazismen til å blomstre, men heller at lovene var av mindre betydning. Det var andre, mye viktigere faktorer som spilte inn, og at lovverket har sine begrensinger. Samtidige kritikere advarte også mot den ettergivenheten som kan skapes ved å tildele ansvaret til rettsalene. De mente det fikk nazistenes kritikere til å lene seg tilbake i den tro at rettsystemet var tilstrekkelig til å bekjempe nazismen.

Andre problemer

Problemene var altså andre. Problemene var at den politiske volden fikk florere uten at myndighetene reagerte. Det var arven etter første verdenskrig. Økonomisk sammenbrudd, eksplosiv arbeidsløshet. Intimidering av det offentlige rom. Som Rose skriver, "Det hersket ikke tydeligvis noen løssluppen og ubegrenset frihet i Weimar-Tyskland. Det lå snarere ørefiker i luften, i en politisk kultur preget av keisertidens autoritære holdninger og forakt for demokratiet. Staten var rett og slett ikke i stand til å forsvare borgernes ytringsfrihet og andre fundamentale rettigheter."

Det var ikke reell ytringsfrihet i Weimarrepublikken. Kritikk av nazismen var ikke beskyttet av myndighetene. Offentligheten var ikke preget av fri og åpen debatt, sivilsamfunnet var ikke et der demokratiske verdier sto høyt i akt. Og antisemittisme var forbudt ved lov.

Det er alltid livsviktig å bekjempe rasistiske og autoritære ideer og bevegelser. Men lovverket har sine begrensinger, som vi har sett. Løsningen er å ta våre moralske plikter som borgere seriøst, og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Publisert Aftenposten.no 27.12.13

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt