Verdidebatt

Snille barn kommer ikke fra julenissen

Jeg ønsker meg snille barn til jul. Jeg vil ha barn som hører på meg. Jeg vil ha barn som ikke hater og mobber. Jeg vil ha takknemlige barn som setter pris på de små gleder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I 2013 ønsket vi oss snille barn. Vi ønsket oss takknemlige barn som går bort til den nye jenta og den nye gutten første skoledag og sier hei. Barn som ikke bruker sosiale medier til å mobbe og hate.  Vi ville ha barn som hørte på oss, gikk i bursdagsselskaper og gjorde som de fikk beskjed om. Fikk vi det? Neppe. Bak et trøblete barn står en trøblete voksen, og gjør vi det vi alltid har gjort, får vi det vi alltid har fått.

Da min nå voksne sønn gikk på ungdomsskolen, slo lynet en dag ned i det tilsynelatende velordnede forstadshjemmet. Den kjekke, hyggelige, skoleflinke gutten hadde skulket og løyet for både meg og læreren sin i en lengre periode. Jeg forsto ingenting og ble både sint og fortvilet. Jeg ringte det klokeste mennesket jeg kjente og ba om råd. ”Han hører ikke på meg! Hva skal jeg gjøre” hylte jeg i telefonen. ”Har du hørt på han?” sa min venn. ”Jammen, han sier jo ingenting! Han hører ikke på meg!” gråt jeg. ”Han sier noe. Kanskje ikke like mye som deg, men han sier noe. Hør på det og ring meg om to dager ” svarte hun. Det sønnen min sa var at han ikke orket å gå på skolen. Det hadde han jo sagt lenge. Da jeg satte meg ned og tok det på alvor, startet den lange veien til en løsning.

Datteren min var 10-11 år da en gutt skrev på Facebook at han ønsket å se min datter dø. Jeg trykket på alle alarmknapper. Det ble innkalt til møte med lærer, skolens ledelse, datteren min og meg, og selvfølgelig gutten og hans far. Jeg setter et stort spørsmålstegn ved en slik metode og praksis. Det var langt fra tilrådelig at datteren min skulle være vitne til samspillet mellom de to på andre siden av bordet. Men hun er en klok unge, datteren min, og etter møtet, da jeg engstelig spurte hva tenkte, pustet hun lettet ut og sa: ”Det var veldig bra. Nå forstår jeg hvorfor han gjør det. Faren hans hater deg.”

Min yngste sønn begynte i tredje klasse denne høsten. Jeg hadde lest på nettet om barn som står alene i skolegården og hvor viktig det er at vi foreldre minner barna våre på å gå bort og si hei når noen står alene. Så da jeg fulgte han til første time, og så en gutt som sto stille og alene i utkanten av skolegården, ba jeg sønnen min gå bort og si hei til ham. ”Gjør det sjøl” sa sønnen min. ”Frekt”, tenkte jeg, men ganske riktig hadde gutten et godt tak i hånda til mora si, som også sto stille og med store øyne. Jeg burde selvsagt hilse på henne. Magen min sa at jeg ikke hadde lyst. Jeg hadde ikke lyst til å involvere meg med et menneske jeg ikke kjente, kanskje si noe feil og dumme meg ut. Eller verst av alt; bli avvist. Men sønnen min iakttok meg og det forplikter, så jeg gikk bort til mora og sa hei. Det viste seg at hun var ny i nabolaget, bor i blokka ved siden av oss og er veldig hyggelig.

Rett før jul mottok jeg et brev fra rektor på ungdomsskolen med beskjed om å følge med på og sjekke barnas aktiviteter på sosiale medier. Det er konflikter mellom elever på skolen, konflikter som delvis har sitt opphav i hendelser på internett, delvis eskalerer konfliktene på nettet. Hvordan skal jeg som mor til tre klare å følge med på og sjekke alle barnas aktiviteter på nettet? De bruker nettsteder og tjenester jeg ikke aner hva heter og langt mindre hvordan fungerer.

Vi satte oss i stedet ned ved bordet og snakket sammen. Vi snakket om hva vi synes om andre folk. Vi snakket om de vi liker, de vi ikke liker og de vi ikke kjenner. Jeg lyttet til hvordan mine barn snakket om andre mennesker. Jeg lyttet etter spor av hat. Det jeg hørte var min egen stemme.

Hva barn, og vi voksne også, gjør og skriver på internett er ikke løsrevet fra hva vi sier om og til mennesker ellers i livet. Våre handlinger, våre ord og våre skrevne ord henger sammen. Hater du på nettet, så er det en ting som er sikkert; du har hat i deg. Og har du hat i deg, så vil det komme ut i både ord og gjerninger, ikke bare på nett. Hatet får kanskje et annerledes uttrykk når det skrives anonymt eller åpent på et nettsted, men det finnes der inne i deg.

Så vi snakket om hat hjemme hos oss. Vi snakket om hva vi gjør med hat. Det viktigste vi snakket om var hvordan jeg snakker om andre mennesker. Hvordan snakker jeg om naboen, kollegene, andre bilister i trafikken? For en ting vet jeg; hvis mine barn snakker hatefullt til eller om noen, da har de lært det et sted. Og mest sannsynlig fra meg.

Alle generasjoner må tilpasse seg samfunnsutviklingen. Mine foreldre måtte lære seg å oppdra barn uten fysiske avstraffelser eller trusler om slike. De kunne ikke oppdra meg slik de selv var blitt oppdratt. Jeg må oppdra mine barn slik at de kan møte en framtid jeg ikke kjenner. At vi klarer å plante noen allmenngyldige, gode verdier og holdninger i barna våre er avgjørende for framtiden vår. Og det er bare en måte å gjøre det på, jeg må selv være de verdiene og praktisere holdningene.

Jeg vil ha barn som hører på meg. Da må jeg selv lytte. Jeg vil ha barn som ikke hater og mobber. Da må jeg selv slutte å snakke nedsettende om andre. Jeg vil ha takknemlige barn som setter pris på de små gleder. Da er det ikke vits i å stå i kø utenfor Louis Vuitton-butikken.

Får vi snille, omtenksomme, takknemlige barn i 2014? Kanskje. Hvis vi skjerper oss. For snille barn kommer ikke fra julenissen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt