Våre fedres tro

I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton

«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.

Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.

Min pappa. Jeg er født i 1977 og vokste opp på 80-tallet som sønn av en prest – nei, ikke hvilken som helst prest: selveste prost Asle Dingstad, kjent for sine konservative tilbøyeligheter innen teologi, feinschmeckeri innen liturgi. For noen var han en reaksjonær mørkemann, for andre den levende, glade, rause og pastoralt anlagte sognepresten som møtte alle slags folk der de var i livet – og tok en øl med dem på den lokale puben.
Han er også min pappa.

Mye har vært sagt og skrevet om prestesønner (og -døtre). Det har nesten blitt en klisjé at mange flykter fra barndommens religiøse oppdragelse, utagerer, gjør opprør, blir hedonister, dophuer, musikere, kunstnere – eller en kombinasjon av alt dette.
Kanskje er jeg selv nettopp en slik klisjé, for - sett utenfra - er dette også min historie. Når jeg i tillegg konverterte til katolisismen for 13 år siden – og med det ikke bare ble forsonet med den troen vi fikk overlevert som barn, men er dypt takknemlig for den – er nyhetsverdien kanskje heller laber.

Ikke anklageskrift. Dette er altså ikke et anklageskrift mot mine foreldre, ei heller et bidrag til den hjemlige populære sjangeren «divanterapi for fremmedgjorte kristne».
Men intet er så enkelt som det ser ut.
Etter oppfordring fra Vårt Land skal jeg derfor forsøke å reflektere litt rundt hvordan det er å vokse opp i en prestefamilie hvor far (og mor) er «gift med saka» og deres idealisme også gjennomsyrer barnas tilværelse.

Å skrive er å sortere et kaos av tanker. Dette er historien om en opplevelse, min opplevelse, ikke beretningen om min far. Hvem vet: Kanskje noen kjenner seg igjen?

Absoluttene. Å være prestesønn i en norsk bygd på åttitallet innebar å leve i spenningen mellom det provinsielle og det universelle, bruddet og kontinuiteten – mellom lengselen etter konformitet og foreldres (ikke-stedsbundne) idealisme.
Det er litt som å gå på restaurant og umiddelbart få servert den tungt fordøyelige, blodige biffen – dogmene – og bli snytt for forretten og desserten.
Det er å vokse opp med absoluttene.

Misforstå meg rett: Jeg var et stort sett fornøyd, dog melankolsk anlagt barn i trygge og ordnede omgivelser med svært snille foreldre. Jeg hadde et sett med gode venner å spille fotball og sykle ut på eventyr med. Vi hadde det bra, selv om vi ikke hadde mye å rutte med.
Jeg skjønte tidlig at pappa var en viktig person som folk hørte på. Som treåring lot jeg meg inspirere, tyvlånte mammas sorte nattkjole (bak–frem) med tilhørende fake prestesnipp og plasserte meg strategisk i våpenhuset hvor jeg ønsket menigheten «velkommen til kirken» – for sikkerhets skyld med Fru Fauskes heklede elefant ved min side.

Andre hjem. Kirken var vårt andre hjem. Hver søndag, selvsagt, oftest krydret med møter og arrangementer i ukedagene. I tillegg kom juletrefester og besøk på sykehjem. (Ifølge familiekrøniken er rekorden 7 juletrefester på én uke.) Når jeg som barn protesterte og ikke ville gå i kirken, slik barn gjør, lo mamma og kalte gudstjenestene «frivillig tvang».
Så satt jeg der ved siden av henne og to søstre og hørte på de seige, vakre og tungt melankolske salmene – gjennomsyret av eksistensiell tematikk som lengsel, synd, overgivelse, himmel, helvete og nåde. Way out of my league.

På prekestolen – båret av bibelkjempen Samson – sto pappa og prekte.
Han var mye borte, del av en (siste?) generasjon prester uten arbeidstid, eller rettere sagt: De var tilgjengelige 24 timer i døgnet for sjelenes frelse – fjernt og nært. Alt kunne skje når telefonen ringte, ikke minst kald ribbe på julaften fordi pappa måtte gå med dødsbudskap til en øde hytte. No biggie.

Ringte støtt. Jeg husker ringelyden. Det var i fasttelefonens tid, og den sørget for at pappa var til stede – uten å være til stede. De ringte støtt og stadig og spurte etter prosten. En brokete forsamling mennesker på den andre siden av røret. Preste-groupies av begge kjønn med munndiare, prestekolleger med myndige stemmer og viktige anliggender – og folk i akutt krise med selvmordstanker. Det er de jeg husker best. Var ikke presten hjemme, spurte de heller meg til råds om sin desperate flørt med den befriende og selvpålagte vei til evigheten.
«Ikke gjør det! Hold ut!» Hva mer kan man si som barn?

Prestegården er et sosialt sted. Ting skjer, og folk er stadig innom. Børre Knudsen, Ludvig Nessa, eksalterte ikonmalere, søte og rare gamle damer med eim av sukat – originalere som Stein Erik Foss og Arnfinn Haram.

Med det sosiale følger også musikken. Hjemmet vårt var fylt av den – og overalt der vi var. Vi sang masse og lærte tidlig å spille instrumenter. Troen og musikken var uatskillelige enheter.
Kristne barnesanger som «Jeg er en Jesu soldat» (Jeg er ikke i infanteriet, kavaleriet, artilleriet. Jeg er ikke pilot oppi flyet, men jeg er en Jesu soldat!), til kompletorium ved dagens ende – akkompagnert av de mystiske ordene «Herre, nå lar du din tjener fare i fred herfra, etter ditt ord. For mine øyne har sett din frelse som du har beredt for alle folkenes åsyn».

Alene. Så ligger jeg der. I mørket. Alene med de store spørsmålene. Bibelhistoriene blir levende i fantasien. Noa og dyrene. Flommen. Abraham som (nesten) ofrer sin sønn. Moses på Sinai-fjellet. Kristus på korset («Guds lam som tar bort verdens synder»).

Hvordan skal barnet tolke alt dette? Jeg hadde trengt kontekst og hjelp til å sortere der på sengekanten – å bli møtt på halvveien. Vi var barn av en hel generasjon med store hjerter og mange talenter, men musikaliteten i forhold til barneperspektivet i trosformidlingen var kanskje ikke blant dem.

De var dog aldri puritanere, mamma og pappa (takk, Gud!). Det var øl i kjøleskapet, selskaper, filmer på TV, en sekulær vinylsamling. Da jeg som syvåring stolt kjøpte min første kassett med egne penger (Twisted Sister/Stay Hungry), var det snarere manglende vokalharmonier de trakk på skuldrene av, enn låttitler som «Burn in Hell» og «The Beast».

I sjette klasse drakk jeg meg full for første gang og spydde på vegg-til-vegg-teppet på pappas kontor. Det var lett å lyve det bort.

Opprøret – eller jakten på sannheten. Da jeg var 13, meldte jeg meg inn i Palestinakomiteen. Pappa var nestleder i Israelsmisjonen. Fanget av gravalvoret leste jeg blant annet den tykke biografien om den jødiske anarkisten Emma Goldman og ble fascinert av den konkrete og synlige aktivismen i det godes tjeneste – i motsetning til metafysikkens fjerne og abstrakte ideer.

Jeg var på Blitz og kjøpte «Fritt Palestina»-t-skjorte med tilhørende militant motiv. Familiemiddagene ble med ett mer intense. Episoden endte med at mormor i Oslo avla Blitz-huset en visitt for å bytte t-skjorten til en mer kosher versjon. Hun ringte og fortalte begeistret om de høflige blitzerne som hjalp henne opp trappen.

I et lite lokalsamfunn som Ål var det begrensede miljøvalg: sport, ten-sing, råning. Jeg gjorde litt av alt, men følte meg alltid fremmed. Å ha venner som tenker det samme, er en kritisk absolutt. Vi kjørte til fjellet og spiste fleinsopp, røykte chillum og hørte på musikk – alle med våre egne historier.

Ny tilværelse. I 1992 ble pappa utnevnt til sogneprest i Larvik. Igjen var det jeg som tok telefonen og fikk beskjeden. Plikten kaller. Barndommen er definitivt over.
En ny tilværelse i en fremmed by. Gud er blitt synonym med dine foreldre og det du selv ikke vil være. I begynnelsen gjorde de et par halvhjertede forsøk på å få meg inn i småbyens kristne ungdomsmiljø. Fail.

Selv var jeg mer interessert i cannabis, politikk og musikk og fant raskt likesinnede. Vi var en løst sammensatt gruppe unge med sorte klær, ridderlige idealer og (påsydde) slagord som «Kjeppjag nazisvina» og «Fritt Palestina». Anti-fascismens og den uplettede renhets fanebærere.

Det var demonstrasjoner mot det ene og det andre. Ideologiske diskusjoner. Jakt på nynazister. En god rus, men ikke like god som hasjens sakramentale og samlende daglige ritual. Den representerte kontinuiteten. Trekk inn, kjenn den deilige følelsen spre seg over hele kroppen. Alt våkner til liv – på godt og vondt.

Det var bare oss tre igjen i Dingstad-familien, mine søstre hadde for lengst forlatt redet. Pappa var stengt inne i sitt eget alvor, jeg i mitt. Våre verdener møttes i stort og smått, og i blant kausjonerte han meg ut fra glattcelle, betalte bøter – eller mottok telefoner fra politiet i København. Prestetilværelsen krydres.

De var bleke i ansiktene den morgenen jeg kom hjem fra politihuset og meddelte at min kamerat døde samme natt – etter et felles eksperiment som gikk så altfor galt.
Min mor fortsatte allikevel å banke på døren og smilende servere saft og vafler til det sortkledde «hettemyrsfolket» – der vi satt på gutterommet i presteboligen og «brente røkelse». Dette er til mine foreldres store ære. Tålmodigheten. Selv ville jeg aldri godtatt det av mine egne barn.

Krise i emning. Denne perioden var sluttfasen for pappas en gang så lysende karriere i Den norske kirke (med mulig bispeutnevnelse som kronen på verket). Biskop Sigurd Osberg i Tønsberg anla læresak mot prost Dingstad etter at han frasa seg nattverdsfellesskap med sin leder, grunnet biskopens ja til kirkelig anerkjennelse av såkalt homofilt samliv.

Mediesaken med pappa i hovedrollen var totalt irrelevant for min egen tilværelse, det tar tid å skjønne at ens foreldre er egne subjekter med sjel og følelsesliv. Vi levde parallelle liv. Samtidig begynte jeg å kjede meg litt i småbyens lille progressive miljø med dets machismo og emosjonelle taushet, og begynte å leke med sminke, feminin estetikk – og fra tid til annen såkalt «dragging». Morro!

Men hjemme lå det noe i lufta. En krise var i emning. Alvoret, alltid alvoret. Og det usagte.
Jeg og mamma hadde iblant lange og gode samtaler på ukristelige tidspunkter. En gang lettet hun på hjertet og sa at disse øyeblikkene, da jeg hadde «tatt noe», var de beste. Hun fikk vite ting hun burde ha vært skånet for, men ærlighet var en av dydene jeg fikk innprentet fra barnsben av.

Trekrusifiks. Jeg aner ikke om hun brøt skriftemålets taushetsplikt og refererte videre til pappa. For far og sønns del kulminerte det hele i en krangel nede i kjelleren da jeg var 17 år. Testosteronet og frustrasjonen flommet over for oss begge, der vi sto ved kontoret med farfars tunge trekrusifiks på veggen. Høye stemmer. Slåssing. Så kom ordene: «Jeg forakter deg og alt du står for!»

Alt du har ofret og kjempet for. Alt du elsker og holder kjært. In your fucking face. Jeg så at han ble knust, men mitt eget raseri blokkerte for alt.
Hvem sa at det skulle være lett å være familie?

Men blod er tykkere enn vann, og det hendte at jeg forsvarte ham (eller tanken om Gud?) de gangene jeg fikk pes for min bakgrunn. For alltid en outsider. Det er få ting som er mindre intellektuelt stimulerende enn å høre en blitzer dosere om at Gud bare er en illusjon, eller hvis han (eller hun!) mot formodning skulle finnes, garantert er en reaksjonær faen.
Det går da begge veier.

Forsoningen. Da jeg påskenatt i år 2000 konverterte til Den katolske kirke, var det et naturlig resultat av en prosess som startet mange år tidligere. Det lå ingen enkeltstående dramatisk åndelig hendelse bak, men en sakte dragning mot  storheten og skjønnheten i Kirkens tradisjon og tro – mot nåden.

Samme år giftet jeg meg med Elin, etter å ha vært venner siden 16-årsalderen. Jeg ble tidlig forelsket, men en tynn freak med eyeliner, pels og hottentott appellerer kanskje mer til vennskapets ømme godhet enn ungpikens romantiske drøm. Vi var svært unge der vi sto og lovet hverandre evig troskap, kun 22 år gamle. Slik er det å leve med absoluttene. Enten–eller.
Sammen holdt vi lenge fast ved mye av det gamle, parallelt med en uuttalt utvidelse av perspektivene.

Prosessen som hadde ledet meg til denne nye og litt absurde tilværelsen som gift, katolsk mann i Obos-leilighet, startet på en reise til India sammen med min vordende kone. Vi drakk (ekstra grønn) bhang-lassi og betraktet likbålene langs Ganges. Besøkte Dalai Lamas bosted i Dharamshala, tok bussen gjennom jungelen for å se relikviene etter Den hellige Frans Xavier i Bom Jesus-katedralen i Goa. Religionen var overalt, midt iblant slitne hippier, gatebarn, backpackere, hellige saduer og vanlige dødelige.

Ny start. Jeg trengte en ny start, en åndelig reboot, en fersk inngang til troen. Små tegn åpenbarer seg: tilfeldig å ramle inn i en kirke i Goa blir et flashback tilbake til et uartikulert gode. En gnist tennes - kristendommen blir universell, ikke provinsiell. Jeg fridde til henne der på stranden i Goa, over en middelmådig Gin and Tonic – hun måtte ta til takke med en billig blikkring.

Tilbake i hverdagen i Norge fremsto etter hvert Den katolske kirke som den eneste logiske og attraktive konklusjonen på denne evige søken etter sannhet. Den fornyede interessen for troen krevde tid og innsats, resultatet skulle bli mer enn bare en sentimental proklamering av å ha «beholdt sin barnetro». Nei: Er du voksen, er det på tide å få en voksentro.
Kirken trigget noe i meg, denne verdensomspennende institusjonen som lik en skilpadde sakte beveger seg gjennom århundrene, som har sett sivilisasjoner, ideologier og diktatorer komme og gå – tålmodig og åpen for hele den menneskelige erfaring. «Du kan finne alle der, fra hertuginner til horer, fra landstrykere til konger», sier romanfiguren i boken «In this house of Brede».

Påskenatten. Den ledet meg sakte, men sikkert videre inn i det jeg allerede hadde fått fra mamma og pappa. De satt der denne påskenatten i St. Olav kirke, mens 22-åringen med flere uartikulerte spørsmål enn svar lettere nervøst resiterte trosbekjennelsen foran menigheten. I det håndskrevne kortet gratulerte de sønnen med konversjonen. På tross av at vi hadde valgt ulike veier i det kirkelige landskap, opplevde de at jeg hadde kommet hjem. Mon tro hva de ellers tenkte den kvelden? Reisen hadde vært lang for oss alle.

Den katolske tro var portalen som åpnet for en forsoning mellom kontrastene i meg: det radikale og konservative, tøsen og tåpen, alvoret og gleden – alt i meg som rastløst søker Gud.
Søkte jeg (igjen) det radikale og totale ved å konvertere? Svaret er vel ja. Og nei. Er det hvilen? («Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro»). Er det Kirkens evne til å romme livets og troens paradokser? Helgenene? Skjønnheten? (Møtet med det skjønne «kan bli såret fra pilen som treffer hjertet, og slik åpner våre øyne», ifølge Joseph Ratzinger)
Er det fordi jeg nå står på giganters skuldre?

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg har søkt våre fedres tro, og erkjenner at jeg midt oppi alt ikke ville ha søkt og funnet den uten – nettopp – min fars tro.

Respekt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.12.2013