Dødsfrykten – om bias og ønsketenkning

Stephen Cave holdt et svært godt innlegg på TED, publisert kort tid tilbake. Hans «talk» bar navnet «4 stories we tell ourselves about death», og jeg syntes innholdet fortjener en runde på VD. Jeg gjør i det videre en kort oppsummering av hans hovedmomenter.

På et tidspunkt finnes det et vesen som er det første til å forstå at det skal dø. Ikke på den umiddelbare emosjonelle måten, slik som en gnu i et krokodillegap, men rent kognitivt. Ung, sterk og uskadet, men likevel fullstendig klar over at det skulle dø – en gang. En tanke som etter noe tid, og tankevirksomhet, selvklart blir en belastning for et vesen som i større grad enn kanskje noe annet vesen har sin styrke i å planlegge fremover.

Åpenbart er det slik at de klarte å leve videre med det, vi er jo deres etterkommere. Men kanskje ikke alle. I hvert fall er det slik at mennesket har utviklet en særlig stor bias i dette spørsmålet. Vi er villige til å tro på mer forunderlige, ja sågar rent frem umulige historier for å trøste oss selv når vi tenker på dette.

For å understreke denne effekten, viser Cave til undersøkelser der grupper av agnostikere blir delt i to. Altså personer som ikke har gjort seg opp en «endelig» mening om guds eksistens. Den ene gruppen blir bedt om å tenke grundig over «å være ensom», den andre «å være død». Etter å ha tenkt på disse tilstandene ble de igjen spurt om sin agnostisisme, og antallet som bestemte seg for at de nok trodde på gud allikevel var dobbelt så høy i gruppen som hadde tenkt på døden som i gruppen som kun hadde tenkt på ensomhet.

Cave beskriver i det videre de 4 måter å behandle dødsfrykten på. Disse er klare og tydelige, og kan gjenfinnes i alle historiske perioder. De gjentar seg og gjentar seg. Han viser videre hvordan selv de tilsynelatende «sekulære» synene innehar elementer av overtro og bias ved seg.

De fire måter vi lurer oss selv til å tro at vi skal leve videre på er:

1.     Ungdomskilden

2.     Gjenoppstandelsen

3.     Sjelen

4.     Ettermæle/arv

1. Ungdomskilden. Dette er i dag en velkjent fortelling, som de fleste har forlatt troen på. Men har vi egentlig det? Cave trekker frem at vi for hundre år siden trodde at oppdagelsen av hormoner skulle «kurrere» aldring, og kunne gi evig liv. I dag er dette synet forlatt, men flere mener at stamcelleforskning vil kunne gjøre mye det samme. Muligens ser vi underbevisst noe av frykten i antirynkekrem, silikon og ansiktsløftninger også.

Frykt for døden eller optimistisk vinkling av fakta? Alltid vanskelig å si, men Cave konkluderer i hvert fall kjølig med at alle som har påstått seg å ha funnet en slik ungdomskilde tidligere har en ting til felles; de er døde nå…

2. Gjenoppstandelsen ja; denne har vi i hvert fall hørt om. Denne er velkjent fra en rekke religioner, deriblant kristendommen. Men den begrenser seg ikke kun til fortidige forestillinger diktet opp uten bevis; vi ser også tanken leve videre i vitenskapelig sammenheng. I dag finnes det muligheter for å fryse ned hele kroppen etter at du er død (eller bare hjernen for de på budsjett) i påvente av at vitenskapen skal komme så langt at den kan gjenopplive deg på nytt til evig liv. En allmektig gud er byttet ut med en allmektig vitenskapsmann.

Svindel sa du? Vel, vel, vi får trøste oss med at de ihvertfall ikke vil savne den anselige sum penger dette koster.

3. Sjelen. Denne forestillingen oppstår fordi det etter hvert blir litt for tydelig at i hvert fall ikke kroppen vår vil bestå. Løsningen: Vi legger til noe usynlig, overnaturlig og upåviselig! Denne finner vi også blandet sammen med andre forstillinger, og vi ser den i bevissthetsdebatten, der den for enkelte blokkerer enhver egentlig innsikt. Men det finnes moderne og tilsynelatende sekulære alternativer her også. Blant annet finner enkelte optimisme i forestillingen om at man kan laste opp hjerneinnholdet sitt og således leve videre i digital form (eller i hvert fall frem til en serie uheldige serverkrasjer…).

Så har vi sjel da? Det finnes det ingen ting som tyder på…

4. Så var det til slutt ettermælet/arven. Også her har vi en tusenårig historie å vise til, men den lever like fullt i dag. Cave sier at berømmelse og tanken på å leve videre gjennom sine bragder og sin tilhørighet har svært mange former. En er nasjonalisme. Tanken på at man er en del av et fellesskap som, hvis man bare klarer å beskytte det, vil gi evig liv. En annen er de endeløse måtene folk benytter for å bli berømt; alt fra (de nå muligens litt avleggse) Guinness rekordbok forsøkene til (mer kontemporært) forsøkene på å «go viral». Cave sier litt flåsete at der man før, i f.eks. Akilles tilfelle, måtte være halvgud og nærmest udødelig i utgangspunktet for å oppnå et tilfredsstillende ettermæle, trenger man nå kun å eie et webkamera og en katt med et pussig utseende for å oppnå samme status.

Så kommer Thon til å leve evig? Nei, fond eller ikke fond, borte blir nok også han!

Ja, vi skal dø, men er det så farlig da? Er du ærlig med deg selv i ditt forhold til døden, eller holder du tankene på arms avstand ved hjelp av ønsketenkning etter en av modellene ovenfor?