Post-sivilisasjonens epoke

Påstanden er at vi ikke lenger lever i en sivilisasjon, altså at vi befinner oss i en post-sivilisatorisk epoke. I "The Philosophy of Sivilization" påstod Albert Schweitzer for 90 år siden siden at menneskeheten hadde mistet det etiske begrepet om sivilisasjon. Den gang gav det god mening. Men det gir ikke mindre god mening i dag.

Lite visste Schweitzer om den neste verdenskrigen som skulle komme, og om hvor dypt menneskeheten kunne synke med nazismen og dens hinsides gruelige Shoah. Men Schweitzer så tydelig fascismens anmarsj, dens begrep som grep om seg i alskens land. Fascismen, som marsjerte like så taktfast, like så bestemt, som den teknologiske utviklingen. Vitenskapshistorien forteller oss at man hurtig kom til å tenke mennesket inn i maskinen. Ikke minst innenfor den fremadstormende vitenskapen psykologi. Behaviorismen betød for eksempel at mennesket ble tilpasset krigsmaskineriene. Det var maskinenes funksjoner som betinget mennesket.

Fremskrittet ble derfor simpelt hen definert som maskinens komme og fremme, og fremskrittet kunne ikke realiseres annet enn ved at mennesket skruppelløst tilpasset seg de nylig fremkomne teknosfærer. I ett ord: teknikken tok over for etikken. Det var selvsagt rom og tid for etikk, men i mindre grad. Og kun, så fremt den samsvarte med de ulike tilfeldige teknologiske parametre. En etikk som problematiserte teknikken, ble ansett som praktisk umulig. Teknikken var "nødvendig." Etikken kom derfor til å operere etter teknikkens premisser.

Darwin ville forstått lite av hva hans teorier skulle kunne brukes til. Men sosialdarwinismens kopling med den fantastiske teknovitenskapelige utviklingen betød stor ulykke for menneskeheten. Vi var aldri modne for akkurat denne koplingen. Sosialdarwinismen betød ikke minst at man så den nye teknosfæren, som kom "utenpå" naturens biosfære, som de omgivelser menneskeheten måtte tilpasse seg til. Artens overlevelse ble artikulert i teknologisk kontekst. Og akkurat denne ideologien har bare blitt enda mer hegemonisk, i rom, med den fysiske utbredelsen av maskinens rike over hele kloden, men også ikke minst i tid, hvor klodens ulike tider nå antar absolutt form: "realtid." Slik sett er ikke teknosfæren bare overalt, men med oss hele tiden --- til enhver tid, som en konstant i realtiden.

Det var mot slutten av det attende århundre at ordet og begrepet 'sivilisasjon' tok form. Sivilisasjonen var et barn av Opplysningstiden. Og det dreide seg alltid om etiske aspekter ved tilværelsen. Vår viten og kunnen var underordnet etikken. Det var de etiske spørsmål som gav retning, mening og kraft. Opplysningstiden var knuyttet til modernismens begreper om opplysning og fremskritt. Derfor utgjorde sosialdarwinismens antakelser omkring hierarkier av overlegenhet og underlegenhet en mulig tolkning av Opplysningstid så vel som sivilisasjon. Dessverre var det denne heller fattige tolkningen av sivilisasjonen som vant frem. Sivilisasjonsbegrepet forfalt. Det ble mer og mer et spørsmål om teknikkens utbredelse og selvskapt økonomisk tvang.

Ikke minst ser vi at sivilisasjonsbegrepet, som opprinnelig var i bestemt entall, altså tenkt som et gode og et mål for menneskeheten som sådan, fragmenteres i et ubestemt flertall. Sivilisasjonsbegrepet relativiseres, så vel i populære som i vitenskapelige sammenhenger. Og ikke minst fikk sivilisasjonsbegrepet sine reaksjonære kritikere, slik som Rousseau, Herder, Kierkegaard og Nietzsche. Leo Strauss, for eksempel, påstod i sitt eksil i New York at den rekasjonæretilnærmingen til sivilisasjonsbegrepet var koplet til fremveksten av nazismen og den tyske militarismen og nihilismen.

Strauss' forståelse er åpenbart preget av tidens ekstreme vold. Det var ikke sivilisasjonsbegrepet selv som tvang det i slik uhyggelig retning. Det var heller ikke tolkninger av det, som førte galt avsted. Snarere var det teknikkens voldsomme inntog som fikk betydning for vår forståelse av sivilisasjonsbegrepet. Teknikken satt tempoet, og hadde slett ikke tid til å vente på etikkens mere naturlige tid. Teknikken satte snart premissene ikke minst for den økonomiske politikken. Shoah er denne tolkningens logiske slutning.

For Shoah var ingen unik, idiosynkratisk monstrøsitet. Shoah var aldri anakronistisk. Derimot var den hele tiden en logisk mulighet --- som ikke minst også var teknisk og politisk mulig.