Verdidebatt

Homoangst

Jeg synes det er helt villt at det fremdeles er et problem for noen at andre forelsker seg i personer av samme kjønn. Seksualitet er en privatsak, sånn i utgangspunktet – så lenge den ikke kommer i konflikt med loven.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rosa?! Jeg kan ikke kle han i rosa! Gutter skal ha blått, brunt og grønt!

Lilla vinterdress?! Aldri noensinne, han er jo gutt! Tenk om han blir mobbet?

- dette er utsagn hentet fra virkeligheten. Og de er milde, snille og forståelige, ikke sant?

I et snevert syn er de det, men holdningene og skrekken for å ikke passe inn er en del av noe større. Jeg har forståelse for at man ikke vil utsette ungene sine for mobbing og jeg har forståelse for at man vil slippe å kjøpe ny vinterdress etter tre uker fordi ungen ombestemte seg og heller ville ha tradisjonell guttefarge på dressen.

Men: Hvis vi tvinger barna inn i en tankegang om at ikke alle er like og at noen er mer verdifulle fordi de ser ut på en bestemt måte, fordi de spiser den riktige maten eller fordi de blir forelsket i det riktige kjønnet, ja da er vi selv med på å gjøre det vanskelig å være seg selv for veldig mange. Den en er, er sterkt knyttet til ens kjønnsidentiet, for noen sterkere enn andre. I forlengelsen av dette kommer hvem man forelsker seg i.

Din legning – mitt problem

Jeg synes det er helt villt at det fremdeles er et problem for noen at andre forelsker seg i personer av samme kjønn. Seksualitet er en privatsak, sånn i utgangspunktet – så lenge den ikke kommer i konflikt med loven.

Homo? Flytt deg!

Det er ikke til å komme forbi at det trengs en del folkeopplysning når det i en undersøkelse kommer frem at 16 % ville flyttet seg unna en homofil, om han hadde visst om legningen til personen. Hva er det egentlig disse individene forestiller seg? At den homofile er en slags seksuell selvmordsbomber?! Folk som ikke tør sitte ved siden av en person med homofil legning, har et problem med seg selv, men han har ingen rett til å gjøre sitt problem til andres problem.

Selvmord – hvem sitt ansvar?

Mange homofile, lesbiske og bifile forsøker ta sitt eget liv. Hvorfor? Her har vi alle et ansvar, for om vi ikke behandler folk som likeverdige med oss selv, så presser vi dem ned og gjør livet vanskelig for dem. Vi spiller en rolle! Vi, hver enkelt av oss, betyr noe for mennesker rundt oss – hele tiden. Vi har aldri rett til å krenke andre.

For noen er det heldigvis ikke vanskelig å fortelle om sin homofile (eller bifile) legning, de er blitt vist respekt hele livet og er i et åpen og aksepterende miljø der ulikheter ikke oppfattes truende. For dem som ikke opplever dette, kan det ta lang tid å tørre å «komme ut». Usikkerheten rundt familiens og venners reaksjoner er så stor at de heller undertrykker en del av seg selv enn å risikere avvisning, mobbing og utstøtelse. Jeg forstår valget, for vi trenger folk rundt oss som vil oss vel. Å være alene er tøft. Inntil vi blir myndige (og enda noen år til) er vi avhengige av dem vi bor sammen med, barn har ikke mange valg og gjør det de kan for å tilpasse seg, å bli godtatt.

Å komme ut av skapet – å bli en hel person

For den som lenge har levd i ensomhet med sin legning og ikke turt å fortelle om den, betyr omgivelsenes reaksjoner enormt mye. For den som overraskes av barnets legning kan sjokket bli stort, særlig om det bryter med holdningen hun har. Det er forståelig! Vi må ikke glemme at den som sjokkeres av barnets fortelling også trenger en viss tenketid for å ta innover seg endringen. Vi mennesker er trege, vi trenger tid. Omstillinger tar tid. Jeg tror også at det skjer mye inni en person som må omorganisere hodet og det bildet hun har av barnet. For noen er det slik; at endring i forventet legning tar tid å forstå. Det som likevel ikke er akseptabelt er nedlatende karakteristikker, avvisning, forsøk på «omvending», utsagn om at barnet er forvirret og at det går nok over og lignende uttalelser og holdninger.

Hvorfor er homofile damer og menn skumle?

Det er ofte slik at det vi frykter mest er det vi vet minst om. Det er synlig på mange samfunnsområder, som rasisme som forsvinner når man kjenner «utlendinger». De som er mest negative til andre mennesker som er puttet inn i en boks velter boksens vegger når de blir kjent med personene, for da oppdager man at de også er mennesker som de selv. Når man er redd er det mye tryggere å holde avstand og klumpe seg sammen mot de andre. Noen skylder på bibelen og tror at den legaliserer diskriminering. Var det ikke sånn, da at Jesus sa la alle barna komme til meg? Kanskje gjorde han unntak for enkelte? Ikke vet jeg.

Altså: Dersom vi blir kjent med folk og ikke dømmer for å beskytte oss selv, så gjør vi livet mye lettere for andre! Kan vi virkelig tillate oss å opphøye oss selv og egen seksualitet til noe bedre enn andres?

Løsningen

Jeg tror at lesbiske, homofile og bifile må fortsette å vise at de er hele mennesker og ikke bare seksuelle vesener.

Jeg tror nemlig at en del som har negative holdninger til folk med det Solveig Horne kalte «annerledes seksualitet», er redde og kun ser de seksuelle handlingene for seg når de tenker disse ordene.

Den seksuelle aktiviteten er bare en liten del av et parforhold. Kanskje disse som er negativt innstilt heller skulle renske opp i eget hode og egen fantasi enn å trøkke ned folk som er født annerledes enn de selv?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt