Jørgen Stueland

37

Deilig er menneskeheten

En av min kones bestevenner fra hennes barndoms Halden døde. Torsdag morgen pakket vi bilen og tok begravelsen som en familietur.

Publisert: 6. des 2013

Nå har det seg slik at min 7 måneder gamle sønn intenst og med en beundringsverdig bestemthet hater å være bundet fast til et bilsete som en tvangspasient timevis frem og tilbake til hvor det skal være.

Min datter på snart 10 år er tapper, snill, morsom, velmenende og ualminnelig vakker å feste øynene sine på. Så hun skulle i utgangspunktet være et sikkert kort å bruke til å avlede det lille monsteret. Tenkte vi. Hun greier å underholde ham i 21,37 minutt. Da er det slutt på den psykotiske pasientens tålmodighet. En eller annen av mine juristkolleger nede i Justisdepartementets lovavdeling har fått stortingspolitikerne til å vedta at det er kriminelt å dope ned barn, så den redningsplanken avslo vi før noen av oss vurderte muligheten. Jeg er glad i min advokatbevilling. 

Min sønn har en imponerende stemme, det skal han ha. Men han bruker den feil, foreløpig. Det er ikke så mye ”pappa” å høre, selv om jeg daglig bruker flere økter på å gjenta ordet slik at dette blir det første forståelige som skytes ut av ham. Skjønt, skriking på et lydnivå som ville fått Metallica til å bli grønne av misunnelse er vel også en form for språk. Ja, det er et universelt språk som aldri, aldri kan feiltolkes. Tortur forstås i alle verdensdeler.

Så idet vi ankommer kirken i Halden er adrenalinnivået i alle kriker og kroker av min kropp på et så dundrende nivå at det amerikanske militæret nok ville brukt noen millioner på å tappe det ut av meg til bruk under arrestasjonen av Bin Laden.

Men så er vi i Halden. Og hvor er vi da? Jo, vi er 15 minutter fra Nordbysenteret i Strømstad. Og dit skal kvinnemennesket som etter begravelsen setter seg i passasjersetet ved siden av meg, selv om hennes øyne er hovne av begravelsesgråt. Hun skal handle. Trøstehandle.

Om det er IKEA, Raufoss Storsenter, CC eller Nordbysenteret, kjøpesenter har en underlig virkning på meg. I det skyvedørene til senteret åpner sine lystige armer mot meg og jeg trør mine første skritt innenfor galskapsbygningen mister jeg ALL energi. Å bivåne og etter beste evne forsøke å delta i fødselen til min sønn var som å være på en ukes spabehandling i Maldivene i sammenligning.

Min kone har forståelse for denne min medisinske diagnose. Så jeg får alltid i barmhjertighetens og menneskelighetens navn tillatelse til å sette meg ned på nærmeste ledige benk i den uken det tar henne å saumfare hver centimeter i hver eneste av de milliarder butikkene i sentrene.

Jeg har aldri vært i Nordbysenteret. Jeg var fullstendig uforberedt på hva som ventet meg.

På benken jeg plasserer mine velformede skinker på i dette senteret har jeg panoramautsikt til noe av det mest groteske skuet jeg noen gang har vært vitne til. Som advokat på utenlandsoppdrag har jeg sett mye. Jeg var i Irak rett etter krigen offisielt var ”over”, og har sett bombede bygninger og gråtende barn. Men ingenting av det jeg har sett kan sammenliknes med dette.

Rett foran meg ligger, som en svenske stolt informerte meg om, ”En av europas største godisbutikker”.

En uendelig rekke av norske, ferdig oppfetede menneskelige julegriser med europas største handlevogner dovent skyvende foran seg, subber inn i godis-Disneyland med hele stjernehimmelen i øynene. De fyller og fyller og fyller handlevognene med sukker i alle tenkelige og utenkelige fasonger. Jeg så en sjokoladeplate på størrelse med et cruiseskip under den svettende armen til en av julegrisene, fordi den ikke fikk plass i den 5000 m2 store handlevognen.

Det er tonn på tonn med sukker. Og det skal jo spises, vet dere. Det skal inn i munnen, ned i halsen og ende nede i en magesekk som ikke har noe valg, den må bare ta i mot. I motsetning til min sønn har den ingen operastemme å protestere med.

Det klirrer i kassaapparater, fylles og fylles i europas største handleposer, det fylles, det er fandens søster, mor, bestemor og oldemor.

Så er det videre til nikotinpalasset vegg i vegg med sukkerslottet. Sigaretter, rullingspakker, snus i alle tenkelige og utenkelige varianter, pipetobakk, sigarer. Noen henter en ekstra handlevogn. De fyller og fyller og fyller. Og betaler med et mett smil. Føler seg kloke og fornuftige. Handler ”billig” i Sverige.

Neste stopp er matbutikken. Bacon, flesk, juleskinke, kjøttboller. Det veltes opp i handlevognene. 

Jeg er fullstendig paralysert der jeg sitter. Hva er dette? Det er så grunnleggende groteskt. 

Millioner av barn sulter i verden.

Siste stopp for julegrisene er Systembolaget…

Både jeg og min sønn sover hele turen tilbake til Raufoss. Utmattede av dagens mange inntrykk. Og ikke en tøddel klokere på menneskeheten. God jul.

(Publisert i Oppland Arbeiderblad 05.12.13)

Kommentar #1

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

I will survive

Publisert over 8 år siden

Stueland, jeg tror jeg har sendt deg samme sang som hilsen tidligere, men jeg er bare så glad for at du lever. For deg, I will survive med Gloria Gaynor, special for you!

Kommentar #2

Jørgen Stueland

37 innlegg  188 kommentarer

He, he

Publisert over 8 år siden
Kristian Kahrs. Gå til den siterte teksten.
Stueland, jeg tror jeg har sendt deg samme sang som hilsen tidligere, men jeg er bare så glad for at du lever. For deg, I will survive med Gloria Gaynor, special for you!

Takk. Mulig det, mulig det :)

Kommentar #3

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Jørgen Stueland. Gå til den siterte teksten.
Jeg er fullstendig paralysert der jeg sitter. Hva er dette? Det er så grunnleggende groteskt.

he he he

Ganske groteskt ja. :-)

Det er en syk verden.

Kommentar #4

Jørgen Stueland

37 innlegg  188 kommentarer

Ja, Hanni

Publisert over 8 år siden

det er en syk, syk, syk verden

Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Velkommen til virkeligheten, Stueland. 

Du får gjøre som de som hver aften ber sin aftenbønn og innleder med "Takk Gud for at jeg ikke er som alle andre".

Hvis du ikke kan bekjempe dem kan du alternativt forsøke å slå deg sammen dem. De du så på Nordby er akkurat slik som deg og alle oss andre.  

Kommentar #6

Jørgen Stueland

37 innlegg  188 kommentarer

Ja, sant

Publisert over 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Hvis du ikke kan bekjempe dem kan du alternativt forsøke å slå deg sammen dem. De du så på Nordby er akkurat slik som deg og alle oss andre.

Jeg får bare tie stilt. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere