Verdidebatt

Deilig er den Himmelblå

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Eventyret om Ylvingen handler om å være elsket og å få en ny start.

Nesten 1,3 millioner nordmenn fulgte med Marit, Roy og resten av Himmelblå-gjengen til Ylvingen sist søndag. Dramatikken fra Helgelandskysten har gått rett til hjertet på oss. Aldri har en dramaserie på norsk TV hatt større suksess.
Men det må være mer enn flott natur og flinke skuespillere som trekker oss til TV-kroken. I den tredje sesongen trer de eksistensielle spørsmål tydeligere fram

«Det er ingenting jeg heller vil, enn å velge en gang til. Finne drømmen igjen, et helt annet sted. Og følelsen vil ikke slippe tak, det er vel en mening bak. En lengsel så stor, la oss dra.»

Slik lyder første vers i sangen «Himmelblå». Den brukes som programvignett i serien. Anne Marie Almedals tekst formidler trolig et av de viktigste berøringspunktene for TV-serien.

Hovedpersonen Marit ønsket seg en ny start i livet, langt vekk fra et havarert ekteskap, en mislykket jobb og storbyens stress og mas. På Ylvingen finner hun nåde   ny start og nye muligheter.

Høre til. «Himmelblå» er en verdibasert dramaserie. I et intervju med Rushprint forteller regissør Eva Dahr hvilke verdier TV-serien skal speile: Vennskap, solidaritet og kjærlighet. Den formidler på en tydelig måte at «det er bedre å tilhøre noe(n) på godt og vondt, enn å være fri og ikke forplikte seg».

Ylvingen er et Drømme-Norge i miniatyr. Her er frisk luft, stort mangfold og gode oppvekstvilkår. Moralen er i grove trekk som i Kardemommeloven, «man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».
Men det er lov å gjøre feil, alle kan få ny start og tilgivelse hvis de bekjenner sine synder. «Himmelblå» handler om en håndfull mennesker som står skulder ved skulder, på tross av ulikheter, fra soloppgang til solnedgang. Alle kjenner alle og bryr seg om alle, på godt og vondt. Nettopp slik mange mennesker drømmer om å leve, i nære og tette forhold med venner og naboer.

Det er det lille mennesket som reiser seg mot naturen og statsmakta som vil knuse og legge ned. Skole, kirke, butikk, pensjonat, fiske og båtskyss er bærebjelker i møte med livets vinterstormer. På Ylvingen samles man oftere til sosialt samvær enn man sitter hver for seg bak lukkede dører.
Den tredje og siste sesongen av «Himmelblå» spinner mer på det eksistensielle. Forrige sesong gikk i svart med at en av hovedpersonene forsvant på havet. Det sårbare samfunnet stoppet opp da Kim ikke kom hjem.

Et og et halvt år etter sliter Marits sønn, Robin, fremdeles med savn etter vennen og farsfiguren. Sjelden har vi sett sorg hos et barn så tydelig formidlet som hos åtteåringen, spilt av Sebastian Warholm, i en norsk dramaserie. Men Robin gir ikke opp håpet og troen på at Kim skal vende tilbake. Hva er ellers meningen med livet? Den slags kan norske TV-tittere gruble over på hviledagene denne våren. Kanskje øyner noen muligheten for en «Himmelblå-preken» med eksistensielt tankegods fra NRK litt tidligere på søndagen?


Flytter fra.
«Himmelblå» er familievennlig feelgood-underholdning. Det er sjelden å høre nordlendinger banne så lite som i denne serien. Barna har sentrale roller og finner ofte løsninger som fører de voksne sammen og løser deres problemer.

TV-serien om de fargerike menneskene på Ylvingene er fri fantasi og fiksjon. De færreste av oss flytter til små fiskevær i Nord-Norge. Folkestrømmen i Norge går motsatt vei. Skoler legges ned, virkeligheten er fraflytting og urbanisering. Med dette som bakteppe blir det enda tydeligere at behovet for tankeflukt er enormt i den norske folkesjela.

De færreste av oss tør sette Anne Marie Almedals tekst ut i livet: «Jeg ønsker å våkne en morgen, høre lyden av et åpent og stille hav. Tenk å være helt fri og tørre å si, se nå drar jeg.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt