Feilaktig sverting av cannabis

Moens argumenter for å advare mot en legalisering av cannabis er både misvisende og forutsetter premisser som ikke er sanne. Dette gjelder både for skaden ved bruk, koblinger til vold og kriminalitet, og konsekvenser for internasjonal narkotikahandel.

Skadevirkninger

Fra innlegget skulle man tro det er en nær kobling mellom cannabisbruk og schizofreni. Moen refererer til undersøkelser som viser en høyere frekvens av schizofreni hos brukere av cannabis. Men hvor ille er dette, sånn i sum? Slike frekvenstall er ofte misledende.

For eksempel, undersøkelsen som Moen viser til av vernepliktige menn (Zammit et.al), viste at en andel på 0.6% blant ikke-brukere utviklet schizofreni, mot 1.1% i snitt av brukere. Blant brukerne var andelen som utviklet schizofreni slik: Prøvd 2-4 ganger, 1.0%. 5-10 ganger, 1.2 %. Men så, for dem som hadde brukt cannabis 11-50 ganger går andelen ned til samme tall som for ikke-brukere, nemlig 0.6%! Deretter stiger det igjen for dem med (mis)bruk over 50 ganger, opp til 5.7%.

Moen tar dette til inntekt for at schizofreni skyldes cannabisbruk. Men ifølge den samme logikken er det tydeligvis like effektivt med et moderat forbruk dersom man vil unngå å utvikle schizofreni som ikke-bruk, mens enten det å prøve det sjeldne ganger eller bruke det veldig ofte, er verre. Kanskje man heller bør unngå å trekke slike kausale slutninger fra et så tynt datagrunnlag, med et så komplekst samspill av faktorer.

Uansett så er disse tallene for utvikling av schizofreni veldig lave, selv om frekvensen skulle være høyere blant brukere. Og hvis det faktisk var slik – noe vi egentlig har liten grunn til å tro er tilfellet – at cannabisbruk fører til schizofreni, er da ett eller to tilfeller av schizofreni per hundre brukere tilstrekkelig for forbud? Det ville vært uforholdsmessig strengt. (Ha i mente at, for at dette hypotetiske argumentet i det hele tatt skulle være relevant, måtte en legalisering føre til økt forbruk.)

Schizofreni kan forøvrig behandles, og i likhet med andre psykiske lidelser assosiert med cannabisbruk, er de ikke bare svært sjeldne, men også som regel midlertidige. Og som de fleste nok har innsett, trenger ikke en cannabisavhengighet føre til at livet ødelegges, slik Moen svartmaler. Det kan gjøre det for de virkelig uheldige, men da er det gjerne i samspill med en hel rekke andre negative faktorer.

Hvis det først er skadeomfanget som bør gjelde, ser man at cannabisbruk er relativt ufarlig sammenlignet med andre type aktiviteter. Dette gjelder både andre rusmidler, som alkohol, og andre aktiviteter, som idrett, skating og sex. Her bør man være konsekvent.

Det blir også feil bare å se på de (få) uheldige tilfellene. Med i kalkylen må også all den positive og uproblematiske gleden cannabisbruk gir de aller fleste. Veier man det inn, beveger vektskålen seg solid i retning legalisering.

Vold og kriminalitet

Moen nevner tross alt at korrelasjon ikke betyr kausalitet, med tanke på skadevirkninger. Dette gjelder ikke desto mindre her. Å føre en sak for at cannabis fører til økt voldsbruk, fordi cannabisbruken er høyere hos voldelige menn, er virkelig en svak analyse. Folk med lav terskel for kriminalitet og vold har naturligvis også lavere terskel for å bryte narkotikalovgivningen. Her er det et komplekst samspill av mange sosiologiske faktorer - blant annet kriminaliseringen av cannabis.

Men gitt den store overvekten av ikke-voldelige blant cannabisbrukere generelt, fordufter denne håpløse hypotesen om at cannabis skulle gjøre folk voldelige.

Kanskje det svakeste punkt ved argumentene rundt konsekvensene ved bruk, er det underliggende premisset om at forbud fører til mindre bruk. Dette har det blitt gjort mye forskning på, og det ser ikke ut til å være noen sterk korrelasjon mellom forbud og bruk. Vi har derfor grunn til å tro at bruken vil omtrent være konstant. Det betyr at vi allerede lever i det dystopiske samfunnet Moen tegner. Det har gått meg hus forbi.

Legalisering betyr ikke normalisering.

Internasjonal narkotikahandel

Men det aller merkeligste argumentet Moen bruker, er det om internasjonal narkotikahandel. Merkelig fordi dette er kanskje det beste og mest brukte argumentet for legalisering og regulering. Narkotikahandel har, som Moen påpeker, forferdelige globale konsekvenser. Men dette er konsekvenser av en illegal, mafiastyrt, ikke-regulert virksomhet, som omhandler for milliarder av kroner.

En av hovedgrunnene til den trenden i retning liberalisering vi nå ser på verdensbasis – blant annet i Uruguay – er nettopp å få bukt med disse problemene. En regulert liberalisering av narkotika vil ikke bare fjerne makten fra de voldelige smuglerbandene og narkokartellene, men også legge igjen store verdier i statskassa.

En humanisering av narkotikapolitikken er det åpenbare svaret på en narkokrig som like åpenbart har spilt fallitt.