1814. Snart jubileum.

Spør man hvorfor vi feirer 17 mai, vil  hvert barn i Norge svare at vi feirer den norske grunnloven.

Pussig for oss er det derfor at den svenske forklaringen på den norske nasjonaldagen er «at Norge fikk sin egen konge».

Begge disse forklaringene gir de historiske fakta, men vi kjenner oss fremmede i den svenske fremstillingen av hvorfor vi feirer nasjonaldag.

Både grunnloven og folkets aksept av den danske arveprinsen som Norsk konge er korrekt historie, men forsøker vi å forstå hvorfor nordmenn og svensker vektlegger hver sin av disse to historiske fakta, kommer vi fort inn i den  konfliktfylte historie som dengangen var forspillet til vår selvstendighet.

I feiringen neste år vil ganske sikkert de historiske hendelsene fra den tiden stå sentralt, og bli grundig belyst, likevel vil jeg gjerne dele med dere  en «historisk godbit» fra litteraturen.

I boken «Lindeby» fra 1933, skildrer forfatteren, Ingeborg Møller, et møte mellom «Ponte Corpen», som man kalte  Karl Johan, og to av Eidsvoldsmennene, forretningsmannen Carsten Tank og prosten Peter Hount.

I Norge var det store stridsspørsmålet Kielfreden, hvor den dansknorske kongen avsto Norge til Sverige, og det norske folks selvstendighetstrang.

Nordmennene ønsket ikke krig, men kunne heller ikke godta å bli «gitt» til svenskene.

Mange var trette av årene under Dansk herredømme, og ville heller slåss for selvstendighet enn å komme under «nytt åk».

Folket hadde ulike tanker om dette, ulik tro på om Norge ville klare å håndtere selvstendighet, ulike følelser for de to nabolandene, men enighet om å forsøke å skape selvstendighet og å unngå krig.

Alt dette kom frem i debattene under lovarbeidet på Eidsvold og valget av Prins Christian Fredrik.

På Eidsvold støttet man enten «svenskepartiet» eller «prinsepartiet» og man vektla at landet hadde økonomiske interesser i Sverige og konstitusjonell og kulturell avhengihet til Danmark.

Uansett hva det politiske utfallet av Kielfreden ville bli for Norges del, var Eidsvoldsforsamlingen enig om at det viktigste var å bevare grunnloven.

Boken «Eidsvold 1814″, ble skrevet til hundreårsjubileet i 1914. Denne boken gir levende og svært grundige skildringer av dette spennende året, men møtet med «Ponte Corpen», som skildres i boken «Lindeby», har jeg ikke lest andre steder.

Dette møtet omtales ikke i boken Eidsvold 1814, men nevnes på s 280 som underforstått : (sitat)

«… Men ut på sommeren(1814) har han(prost Hount) fra sine prestegårdsvinduer daglig vært vitne til til fiendens(svenskenes) fremrykning på den andre siden av Svinesund, og han lot seg da av Carl Johan, som sagtens har kjent hans vaklende holdning, sende sammen med Carsten Tank med fredsforslaget til det norske hovedkvarter. Siden følte han alltid sine landsmenns bitterhet og mistanke hvile på seg, likesom Carl Johans nåde, og sinnslidelser skal sterkt ha bidratt til at han døde alt 1815…..»

Denne kortfattede fremstillingen, forfattet av Koht og Schnitler, etterlater mange spørsmål og man ønsker en bredere gjennomgang av dette viktige temaet: fredsforhandlingenes første fase.

Ellers nevnes samme møte, også som underforstått, i den leksikalske informasjonen om Carsten Tank, forretningsmannen fra Rød herregård i Halden.

Han var i desember 1813  aktivt med på å skape de gode forholdene for arbeidet på Eidsvold og «store norske leksikon» sier:

«…..Han var med på møtet i Christiania for å drøfte opprettelsen av en egen norsk bank; deltok i Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 og ble «medlem av Finansdepartementet» i regjeringsrådet 2. mars samme år, medlem av statsrådet fra 17. mai, bestyrte Finansdepartementet til han tok avskjed i juli.

I begynnelsen av august 1814 var han Karl Johans formidler under forhandlingene om våpenhvile, og overbrakte bl.a. dennes våpenstillstandstilbud til Christian Frederik. …..»

Det er dette møtet, hvor Carsten Tank og prosten Hount forhandler om fred med Carl Johan, vi får levende skildret i boken «Lindeby».

Det interessante ved denne skildringen er at forfatteren Ingeborg Møller hadde svært god anledning til å ha førstehånds kjennskap til denne historiske hendelsen. Hun var barnebarn av Zacharias Møller på Torsø og dermed ble Dikka Møller hennes tante.

Dikka var født Anker og var fra  Rød Herregård i Halden. Hun ble født i 1838 og hadde fra barnsben av hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere, og senere ble hun politisk engasjert for fredssaken, «Fredsmoren» ble hun kalt.

Gjennom Dikka kunne Ingeborg få levende, nære skildringer av familiens personlige opplevelser.

Ingeborgs far, som var offiser, hadde militær kjennskap til hendelsene, og det er også grunn til å merke seg brevene fra prost Hount som omtales i boken som mulig kildemateriale.

Samtidig kjenner man Ingeborg Møllers forfatterskap som et kulturhistorisk fremragende godt og etterrettelig arbeid. Det er ingen grunn til å betvile ektheten i hennes skildringer.

Med dette som utgangspunkt siterer jeg litt fra romanen «Lindeby» hvor hovedpersonen Karen, 13. august 1814, drar for å advare prost Hount:

«…..(sitat begynner)

-Kammerråden har svoret å skyte deg og Tank!

- Ikke annet! Foruten å skyte oss vil han stille oss for krigsrett for høyforræderi.  Han påstår også at Tank har villet bestikke general Ohme til å overgi Fredriksten……..Nu vil jeg fortelle dere de siste ukers hendelser i sammenheng. Jeg vil at dere skal høre det av min egen munn…..dere husker nok, hvordan jeg skrev til dere fra Eidsvold, at for meg var avslutningsdagen der oppe det helligste øyeblikk i mitt liv……å være med i en stor fellessak gir fryd, selv i motgang. Å måtte bære frem en sak alene er alltid et martyrium, Og jeg er alene. Ikke engang med Tank deler jeg de innerste drivende motiver……Grunnloven av 17 mai er Norges sanne konge. En ytre konge kan være en foreløpig nødvendiget……..For meg blir den beste regent foreløpig den som best ser og erkjenner disse retningslinjer…..Christian Fredrik er og blir først og fremst den danske tronarving……at hans kongedrøm her i landet ville ført til gjenforening med Danmark kan vel ingen tenkende sjel tvile på……nåja, alle disse tanker har jeg ofte drøftet med Tank, og her var vi helt enige….. og at den svenske regent, dersom han først gikk med på å garantere maigrunnloven, ville la den i fred og derfor bli temmelig ufarlig for landets indre selvstyre, håpet vi sikkert….jeg vet Tank ser mere på landets økonomiske oppblomstring. For meg har det åndelige alltid stått i forgrunnen. Men nok av det – Carl Johan kjente til Tanks sympatier – eller rettere hans antipatier, for dem legger han sjelden skjul på, hverken overfor landsmenn eller utlendinger.

Omkring midten av forrige uke sendte derfor den svenske kronprinsen bud til statsråden, som straks med fritt leide dro over Svinesund og var et døgn i svenskenes hovedkvarter. Før avreisen skrev han en liten seddel til Ohme på festningen om muligens å stanse skytingen etpar timer mens han konferrerte med Ponte Corvo. Det var kun for å spare byens borgere og det fantes ikke et ord om overgivelse eller lignende ting i den korte skrivelsen.

Da statsråd Tank kom hjem fra hint første møte var han sterkt betatt av den svenske tronarvings strålende personlighet. Det var ingen storsvensk usurpator, ingen «norsketare» han hadde talt med – det var en ildsjel fra Frankrikes store tider, en som selv hadde kjempet med i 1791 for de nye folketanker: Frihet, likhet og broderskap.

Tank budsendte meg like etter og fortalte om sitt inntrykk av gascogneren. Han ba meg innstendig om å være sin hjelpesmann i det som nå måtte skje til fedrelandets redning: Snarest mulig slutt på krigen, d.v.s. på Christian Fredriks skinnkongedømme i Norge, og en fredelig forening med svenskene under full anerkjennelse av Eidsvoldsgrunnloven….

Hele fjerde august, samme dag som Kongstenfestningen uten sverdslag falt i svenskenes hender…….satt Tank og jeg sammen på Rød og oversatte grunnloven til fransk.

Imens rykket svenskene frem, egnen omkring blev først omringet og siden besatt av fienden, og Cark Johans hovedkvarter ble flyttet over på norsk grunn.

Den femte august var oversettelsen ferdig, renskrevet og korrigert av en franskmann som bodde i Fredrikshald. Med det dyrebare dokument på barmen og en svensk ordonnans i hælene red vi i kveldingen avsted til kronprinsens nye hovedkvarter på gården Vestgård, omtrent en fjerdingsvei fra Rød…… Vi var ventet og slapp gjennom vaktene like inn til kronprinsen, som hadde sitt rom i første etasje.

Allerede synet av ham var en opplevelse: den høye, magre skikkelsen, ørnenesen – men først og sist øynene. Ett øyeblikk var de som to ildsprutende kratere og det neste lyste de som vennlige aftenstjerner. Hans hele åsyn var kongelig og folkelig på en gang…..værelset han losjerte i var utstyrt med den største frugalitet. En tarvelig treseng stod i det ene hjørnet og var om dagen tildekket med en bred bordfjel, hvorpå det lå en mengde dokumenter sammen med ridehandsker og sporer. Noen nødtørftige toalettgjenstander skimtedes i hjørnet bak et stripet kattunsforheng. Ellers bestod bohavet av fem trestoler og et uhyre bord, øyensynlig tryllet frem for anledningen ved at alminnelige bordskier var lagt efter hverandre tvers over trebukker.. jeg kunne ikke unnlate å trekke sammenligninger mellom denne magre, herdete krigerskikkelsen i sitt spartanske losji og vår bløttformete, pikesmukke Christian Fredrik i sine silkebolstre.

«Messieurs, que Dieu conduise notre coferance!» var hans første hilsen.

To av de svenske herrer som var tilstede da vi kom trakk seg tilbake til sideværelset, bare kronprinsens privatsekretær, den tause krigsråd Ulrich, satt ved vinduet og noterte. Et talglys brente på bordet og et annet i vinduskarmen ved sekretærens plass. Tank og jeg ble plasert på to trestoler ved det store bordet like overfor fyrsten.

Han grep ordet og talte med mange gestus og med sydlandsk livlighet….:

«Si meg nå mine herrer, hva det er som hindrer det norske folk i å motta mitt tilbud om å sjenke det en fri forfatning? Dersom sakene virkelig forholder seg slik som De fremstilte dem for meg i vår forrige samtale, min kjære Tank, da begriper jeg det på ingen måte!

De påstod at denne ulykksalige broderkrig, som ingen beklager dypere enn jeg, kun er fremkalt ved Danmarks intriger, som i denne smukke «prince de boudoirs» skikkelse har satt griller i hodet på enkelte av Deres forvillede landsmenn!

De fremholdt at det norske folk sukker etter en ny konstitusjon, bygget på de store frihetsideer, en konstitusjon, som kunne sikre det en bedre tilværelse enn det for en tapper nasjon uverdige skinnliv det gjennom århundrer har ført som den danske krones tålmodige lastdyr. Dette er nettopp et folkeønske, som det både er min plikt og min glede å kunne etterkomme! Hvorfor har da ikke nordmennene den samme tillit til meg som deres svenske frender nå har vist? Det er jo min redeligste hensikt til siste stund å virke for de to skandinaviske folks, såvel særskilte som gjensidige lykksalighet.»

«Sire, det er just kjennskapet til disse Deres edle og humane hensikter som gjør at vi sitter  her i kveld og vil vove å fremlegge saken i hele sin sammenheng for Deres Kongelige Høyhet!» svarte Tank……. «som Deres Høyhet sikkert vil innrømme bør ethvert folk styres efter grunnsetninger og retningslinjer som er avpasset efter dets særegenheter. Ingen kan kjenne disse særegenheter bedre enn angjeldene folk selv. Norge og dets behov kjennes best av nordmennene. Det stolte, ærerike Sverige har helt andre behov. Det svenske folk viste ved sin holdning i 1809 at det ennu ikke ønsket en efter Frankrikes lysende forbillede utarbeidet fri forfatning.»

Ved disse ord gled  et varmt, strålende skjær over prinsens ansikt …..

«Sire,» fortsatte Tank – «en slik «constitution a la suedoise» ville være en ulykke for Norge. Vi har ingen gammel og mektig jordadel som Sverige, vi har ingen store krigstradisjoner fra nyere tid, vi har ingen av disse mange – og for Sverige sikkert berettigete – bånd med fortiden. Slike bånd er på flere vis en styrke, men de kan også lett bli hindringer på et folks vei fra nutiden over i fremtiden………… vi er et folk av bønder, sjøfolk, fiskere og handelsmenn, vi er fredelige utad og stridbare innbyrdes – just motsatt det svenske.  Nettopp disse egenskaper – at vi helst sloss med hverandre, men nødig med våre naboer – har lenge vanskeliggjort vårt krav på en mere selvstendig stilling overfor verden.  Som følge av en rekke merkelige skjebnetreff, som Deres Kongelige Høyhet kjenner like godt som jeg – kunne det norske folk ved sine representanter i denne vår for første gang på århundrer samles under ett tak, nemlig på Eidsvold. Her fikk de endelig anledning til å strides med hverandre på «fornuftig vis», som jeg pleier å uttrykke det. Resultatet av denne førti dagers ordstrid ble meget fruktbart: Nemlig den grunnlov som Deres Kongelige Høyhet har funnet å måtte forkaste uten å kjenne, uaktet den er et ektfødt barn av Priser-nasjonalforsamlingens verk i 1791.»

«Hvorfor har man ikke straks forelagt meg denne grunnlov til nøyaktig gjennomgåelse!» utbrøt gascogneren …… han bøyet seg mot oss, spørgende og intens, som ville han på flekken trekke hele den norske grunnlov ut av munnen på oss.

«Det anser også vi for en stor forsømmelighet, Sire!» svarte Tank rolig, «derfor har jeg, sammen med min her tilstedeværende venn, prost Hount, efter ringe evne forsøkt å oversette Norges grunnlov til Deres Kongelige Høyhets vakre og smidige tungemål. Hount har den med og vil gjerne foredrage den på fransk, så snart det måtte behage Deres Kongelige Høyhet å lytte. Ingen vil kunne gjøre det bedre, sire, for min venn var tilstede på Eidsvold som en av folkets kårne menn. Han har selv vært med å skrive dette dyrebare dokument, så å si både med tårer og med hjerteblod.»

«Magnifique, messieurs! Jeg ønsker intet heller enn å sette meg inn i det norske folks tenkemåte, forlagt meg av så innsiktsfulle menn som de tilstedeværende!»

Jeg hadde sittet nesten taus under hele denne første del av konferansen. På Tanks opfordring reiste jeg meg og tok frem rullen med den franske grunnlovsoversettelsen.

«Nå er det min tur til å sitte, og deres til å stå, votre Reverance!» sa kronprinsen med et fortryllende smil – «tillat at jeg plaserer meg på denne måskje litt særegne måte! Jeg lytter nemlig langt bedre når jeg ikke distraheres av de talendes eller lesendes – i dette tilfelle for øvrig meget interessante – ansikter!»

Dermed tok han stolen, snudde den rundt og satte seg uten videre med ryggen mot oss.

Jeg begynte da – ikke uten sterk indre bevegelse – å lese Norges grunnlov på fransk, langsomt og med en kort pause etter hver paragraf.

Allerede efter første setningen så jeg at kronprinsen nikket bifallende. Efter hvert som jeg leste begynte han også å gjøre håndbevegelser, hele mannen kom i stadig voksende affekt.

Da jeg hadde lest disse viktige paragrafer: Paragraf 104: «Ingen kan dømmes uten efter Lov eller straffes uten Dom. Pinligt Forhør må ikke finne sted.» og paragraf 108 «Enhver Statens borger er i Almindelighet lige forpliktet til i en viss tid at verne om sit Fædreland, uten hensyn til stand, Fødsel eller Formue.» da spratt han opp fra stolen og ropte:

«Dette er jo herlig! Dette er min ungdoms drøm, for hvilken jeg vovet liv og blod! Mine herrer, for disse ideer har jeg stått i kuleregn under trikoloren! Vene que je vous embrasse, cher monsieur le doyen!» og før jeg fikk sukk for meg styrtet han rundt bordet og tok meg i sin favn. Tank smilte  – jeg selv fikk tårer i øynene. Men sentimentet varte ikke lenge…..

«Allez messieurs! Nå raskt videre!»

Ved somme paragrafer stanset han meg og gjorde forstandige bemerkninger. Det var slett ikke alt som huet ham; særlig ved paragrafene om religionen, om jødene og om kongens innskrenkede veto hørtes en besynderlig misbilligende knurren fra ham.

Da slutningssetningen fra den siste paragrafen, 115, var sagt til ende med disse ord: «Når Rigsforsamlingen har antaget denne konstitusjon vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring at noen Del av den bør forandres, da må en sådan forandring aldri modsige denne Grundlovs Prinsipper og ikke rokke eller forandre denne Konstitusjons Ånd. Derfor bør to tredjedele av Stortinget være enige inden en sådan Forandring kan skje.» – satt kronprinsen med hodet bøyet i hendene.

Jeg foldet sammen papiret og det ble en lang taushet.

Da reiste han seg med ett, tok stolen på strak arm og snudde den mot bordet igjen med et smell……

«For dette skjønne dokuments skyld vil jeg elske det norske folk til min dødsdag, messieurs! Det har hermed til fulle bevist sin folkeadel og sin rett til en hedersplass i nasjonenes rekker! Jeg takker Gud dersom jeg nå på fredelig vis kan bli styrer for dette folk, der nok er forskjellig fra, men ingenlunde står tilbake for sine svenske brødre!»

Prinsen gikk til døren og ropte ut efter skrivepapir. Så satte han seg og utdelte selv gåsefjærer til oss alle.

«Denne lovs grunnsetninger vil både De, mine herrer, og jeg verne om i fremtiden – såvel mot indre som mot utenlandske overgripere – vær viss på det!…..enkelte ting må selvfølgelig forandres, sådan som de nye forhold som vil fremkomme ved foreningen med Sverige under samme monark, krever det. Alt dette er kun biting  – selve grunnlovens ånd hverken kan eller må røres. Men Christian Fredrik skal vekk……….»

Adjutanten, major Toll, kom inn med en stor bunke papir og fikk straks ordre til å hitkalle oberst de Champs, som hele tiden har vært kronprinsens fortroligste rådgiver i de vanskelige skandinaviske spørsmål. De  nye tilstedekommende herrer hilste uhyre høflig på oss, men dog med sterk indre reserverthet ……. En helt annen stemning ble straks rådende i værelset, og det gikk opp for Tank og meg at nu skulle vi forhandle med fienden.

Resten av natten gikk med til forhandlinger og til å sette opp utkast om betingelsene for våpenstillstanden.  Den gryende dag begynte å lyse inn over våre trette, grågustne ansikter. Bare gascogneren synes å være i samme vigør som da vi kom – olivenbrun og livlig. Han holdt oss alle i ånde ved sin spontane – og av og til nokså umotiverte forslag som han bredvillig trakk tilbake når de viste seg for «sydlandske».

Det var full morgen da vi omsider hadde fått i stand det første brukbare meglingsutkast. Riktignok inneholdt det adskillige fordringer som vi visste den norske regjering hverken kunde eller burde gå med på – f. eks. kravet om at svenske tropper skulle besette store deler av Syd-Norge, og at halvdelen av garnisonen på Akershus skulle være svensk. Det var også flere anstøtspunkter – men alt dette mente vi kunne bli gjenstand for forhandlinger og gjensidige tilpasninger. For det viktigste, ja, det avgjørende var oppnådd: den svenske kronprinsen hadde anerkjent Norges grunnlov – Eidsvoldveket var frelst!

Vi var så nogenlunde ferdige, da et ur et sted slo seks. Ennu mens de siste slagene lød reiste kronprinsen seg og gav en hånd til hver av oss tvers over bordet. «Que Dieu vous benisse!» sa han som til avskjed og velsignelse….Tank og jeg reiste over Svindal til det norske hovedkvarteret på Spydberg prestegård, hvor vi dagen efter ankom med den for Nordens fremtid så skjebneavgjørende skrivelse…… Allerede samme aften kunne jeg reise tilbake til svenskenes nye hovedkvarter med det forløpige svar, at Christian Fredrik var villig til å begynne forhandlinger……(sitat slutt)

Tank og Hount hadde meglerrollen og var, som det står i boken: «ustanselig på veg mellom de to hovedkvarterene inntil våpenstillstanden var sikret, Christian Fredrik fjernet og Norge  forenet med Sverige under Carl Johans regime. Mange håp og illusjoner falt, men grunnloven besto!»

Noe forkortet gjengivelse, så jeg anbefaler å lese boken! Den er et merkelig og lesverdig dokument i romanform.