Verdidebatt

Den norske kirke i ideologiens vold?

Diskusjonen i Den norske kirke om ekteskap dreier seg om langt mer enn seksualetikk, isolert sett. Den reiser også fundamentale spørsmål knyttet til kirkens standpunkter om klassisk naturrett og grunnleggende virkelighetsforståelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Innledning

Et flertall av biskopene i Den norske har i en uttalelse nylig gitt sin prinsipielle støtte for kirkelige vielser av homofile.[1] Visse viktige sider av diskusjonen om likekjønnet samliv og ekteskap er imidlertid knapt berørt her, eller i tidlige kirkelige dokumenter.[2] Dette gjelder tema som naturbasert og filosofisk begrunnelse av ekteskapet samt den nye ekteskapslovens relasjon til politisk liberal ideologi. Det er disse sidene av saken denne artikkelen skal dreie seg om.

Strukturen i artikkelen er som følger: Jeg gir først en skisse av klassisk, kristen naturbasert argumentasjon for det kjønnspolare ekteskapet. Deretter viser jeg hvordan den nye ekteskapsloven, samt ideologien som drev den frem, presenterer et oppgjør med denne klassiske tenkningen om naturbasert moral. Jeg presenterer så en del relaterte refleksjoner om hvilke konsekvenser som synes å følge av en kirkelig aksept av likekjønnede ekteskap.

[La meg før jeg går i gang, understreke at dette blir en noe polemisk artikkel. Men jeg mener å presentere saklige og velbegrunnede argumenter. Dersom andre ønsker å bestride argumenter eller konklusjoner i artikkelen, ved hjelp av seriøse motargumenter, ønsker jeg dette velkommen. Det er et gode som kan føre diskusjonen videre.]

Naturrettslige begrunnelser for det kjønnspolare ekteskapet

Hvorfor er den verdensvide kirken for kjønnspolare ekteskap, og imot tanken om såkalte homofile ekteskap? Én avgjørende årsak er hva Bibelen sier. Den vitner om at både Jesus, Paulus og urkirken holdt tydelig fast ved at ekteskapet dreier seg om "mann og kvinne." Dette var en del av kirkens sentrale og normative budskap om Guds vilje - og slik har det vært gjennom alle århundrer siden. Vi som er protestanter har imidlertid kanskje lett for å overse at dette standpunktet ikke bare er begrunnet i Guds åpenbarte bud - det er også, både i Bibelen og i kirkens tradisjon, begrunnet i den normative skaperordningen og selve naturen.

Det er dette man i klassisk kristen tenkning omtaler som "naturretten": Guds vilje finnes både i åpenbaringen og naturen, og det er ikke konflikt mellom disse. Derimot bygger åpenbaringen på naturen og utfyller den. Logikken går som følger: Mennesket er skapt av Gud med en særskilt natur, en essens, som kan gripes av fornuften. Å leve i tråd med denne objektive naturen, er å leve sant menneskelig. Derfor angir også denne naturen mål og formål som det er objektivt godt for mennesket å strekke seg mot. Sagt med andre ord: Mennesket er i kraft av sin natur og sine funksjoner innrettet mot visse formål og hensikter som kan erkjennes av fornuften, og disse formålene er også uttrykk for Guds vilje for oss. Eksempelvis: Mennesket rasjonalitet tilsier at det er godt for mennesket å strekke seg mot logisk tenkning. Menneskets kroppsbygning tilsier at det er godt for det å være i aktivitet. Menneskets fordøyingssystem tilsier at det er godt for det å ta til seg sunn næring osv.

Også menneskelig seksualitet har, fra et slikt klassisk naturrettslig standpunkt, vesentlige og irredusible formål, og særlig to. For det første et enhetsskapende formål: Å forene ektefellene til ett i både kropp, følelser og tenkning - og slik utdype og stadfeste kjærligheten mellom dem, og hjelpe dem å holde sammen. Sagt med andre ord: Som mann og kvinne ligger det i menneskenaturen at man søker en fullstendig forening med en person av det andre kjønn, og at man kan kjenne seg ufullkommen uten en slik forening.[3] For det andre har seksualiteten et forplantningsformål: Å skape barn. Det er dette tiltrekningen mellom mann og kvinne, kjønnsorganenes oppbygning og funksjon, den seksuelle akt er innrettet mot og har som sitt mest åpenbare mål, fra naturens side.

Det vesentlige poenget i denne prinsipielle drøftingen av seksualitet fra et klassisk naturrettslig perspektiv, er at det bare er mann og kvinne som kan oppfylle seksualiteten forplantningshensikt -  og dermed utfolde seksualiteten i samsvar med naturretten. Dette gjelder også i tilfeller der ektefellene er eldre eller ufruktbare; seksualiteten kan her utøves i tråd med naturen selv om det ikke skapes barn. Fra et naturrettsperspektiv stiller det seg imidlertid annerledes med homofil utøving av seksualiteten. Dette ses, slik Paulus også sier, som "mot naturen", dvs. imot Guds vilje, fordi man utøver seksualiteten i strid med den objektive menneskenaturens gitte funksjon og formål. Generelt sett er naturrettsbasert samlivstenkning, slik den er skissert her, en felleskristen tradisjon som for eksempel de lutherske reformatorer også stod for. Det er også denne samlivstenkningen den katolske kirke i dag tydelig holder fram.[4]

Virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for liberalismen

Da Norge i sin lovgivning sa "ja" til såkalte homofile ekteskap, og "ja" til at lesbiske  kan bringe frem egne barn ved assistert befruktning, sa man et tydelig "nei" til den tenkningen som ligger til grunn for naturrettens normer for utøving av seksualitet. Mer konkret: Man fastslo at den kroppslige forplantningsfunksjonen ikke er en irredusibel del av seksualiteten og ekteskapet. Man sa dermed også et tydelig "nei" til at kroppens seksuelle forplantningsfunksjoner angir på hvilken måte det er objektivt godt for mennesket å utøve sin seksualitet. Kort sagt: Man avviste naturrettens understrekning av at menneskekroppen har visse objektive formål og hensikter som angir det gode og sant menneskelige. Men dermed har man også etter alt å dømme sagt et tydelig "nei" til hele den konsistente klassiske tenkningen om naturrett, siden naturrettens logikk og konsekvenser knapt er mer tydelig noe sted enn i seksualiteten.

Men man sa ikke bare "nei" til den klassiske naturretten; man sa også et tydelig "ja" til den liberalistiske ideologien. Og denne ideologien kan på mange måter forstås nettopp som et oppgjør med den klassiske tradisjonen vi har skissert. Liberalistisk ideologi oppstod i Europa mye som en følge av stridighetene på 15- og 1600-tallet, mellom nasjonalstatene som var bundet til ulike kristne konfesjoner. Dette omtales som "det teo-politiske problem". Etter som kristne ikke klarte å komme til enhet eller enighet, ble liberal ideologi en kjærkommen løsning for å holde samfunnet sammen, og for å håndtere uenighet: Hvert individ skulle selv få bestemme sin livsvei og sitt livssyn, og det fantes ingen objektive "goder" for mennesket. Som Pierre Manent understreker: "In order to escape decisively from the power of the singular religious institution of the Church, one had to renounce thinking about human life in terms of its good or end, which would always be vulnerable to the Church's 'trump'." [5]

Fremveksten av det vi kan kalle det moderne verdensbildet ble forsterket av behovet for å understøtte denne politiske liberalismen, som skulle frigjøre menneskets fra kirkens bånd. Det moderne verdensbilde ble preget av en avvisning av en objektiv menneskenatur og en avvisning av objektive formål ("finale årsaker") i naturen. I stedet satte man grovt sagt et bilde av verden som en stor mekanisme, en maskin oppbygd utelukkende av materie. Som metode fungerte dette bildet ofte godt; man fikk innsikt i matematiske sammenhenger i naturen, og hadde suksess i å kontrollere den og utnytte den. Men da bildet i moderniteten etter hvert ble etablert som grunnleggende virkelighetsforståelse, fikk det drastiske konsekvenser for blant annet synet på Gud, menneske og moral. [6]

I sin klassiske studie "After Virtue" har for eksempel den anerkjente moralfilosofen Alasdair Macintyre argumentert grundig for at dette moderne verdensbildet - som avviser den klassiske naturretten både i begrunnelse og utforming - får katastrofale konsekvenser for all moralsk fornuft. Når man opererer med en avvisning av objektiv menneskenatur og objektive formål i naturen, blir det i følge ham umulig å gi en rasjonell begrunnelse av moral, som er rotfestet i virkeligheten slik den er. Dette rammer da også muligheten for å gi en rasjonell og naturmessig begrunnelse av nytestamentlige formaninger, som i sterk grad har dydskarakter og er begrunnet i målene for menneskets natur, som Guds skapning.

Vi ender ifølge Macintyre i stedet uvegerlig opp med empiristen David Humes prinsipp om at det er umulig å utlede et "bør" fra et "er". Menneskenaturen har ingen "mål" som den objektivt sett "bør" strekke seg mot - aller minst mål som Gud skulle ha satt, og som skulle kunne fullbyrdes i nyskapelsen ved oppstandelsen. Menneskenaturen bare "er" - og det som gjenstår er for mennesket å konstruere sine egne retningsliner, basert på det personlige valg og ens frittflytende følelser.[7] Dette er da også liberalismens essens.

Liberalismens logikk og utvikling

Resonnementet så langt sier altså at aksept for likekjønnede ekteskap innebærer en avvisning av den klassiske naturretten, til fordel for virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for liberal ideologi. I spørsmålet om ekteskapssynet er det altså langt mer som står på spill, enn seksualetikk, isolert sett. Den nye ekteskapsloven reiser også fundamentale spørsmål knyttet til kirkens standpunkter om klassisk naturrett, grunnleggende virkelighetsforståelse, samt hvilken innflytelse liberal ideologi skal ha på kirken. Kirken vil stå i fare for å kunne binde seg til å resonnere og handle helt i tråd med det vi kan kalle "liberalismens logikk". Det er imidlertid da grunn til å reflektere over hvilken vei kirken slår seg inn på.

Det vi her omtaler som liberalismens logikk, slik den uttrykkes i vår tid, kan beskrives på følgende måte: Det er individets valg, dets selvbestemmelse, dets retter, dets erfaring, dets "frihet" som skal settes øverst. Prinsipielt sett skal ingen "konkurrenter" få hindre individets frie utøvelse av sin vilje - ikke kristen tro, ikke tradisjon, ikke naturrett, ikke folkeflertall. Dette står i sterk motsetning til den klassiske dydsetikken, som den førmoderne kirken adopterte og foredlet. Som Brad Gregory sier: "The flourishing of individuals and communities depended on the shared practice of moral virtues and avoidance of vices, which in their best-known (but not exhaustive) expression in the late Middle Ages were respectively categorized and pervasively taught, preached, and painted as the seven holy virtues and the seven deadly sins (...) Without the virtues there could be no sustained community, which meant no common good and thus no individual good and no salvation: this was the moral logic of medieval Christianity."[8]

I det hele tatt opererer klassisk kristen tenkning med en ganske annen frihetsforståelse enn moderne sekulærliberalisme. Førstnevnte vil understreke at sann frihet er å leve i tråd med sin natur, og ikke være i slaveri under onde og unaturlige lyster. Sistnevnte har imidlertid avvist ideen om objektive goder eller en normativ menneskenatur; her er frihet bestemt av det "nakne" valg hvorved mennesket søker å konstruere sin egen natur. En vanlig, og rettmessig, kritikk mot moderne liberalisme, er derfor at den i seg selv mangler moralske ressurser til å skape et fellesskapsbasert samfunn som det er godt å bo i. Man kan, og bør, som kristen anerkjenne grunnleggende livssynsfrihet og menneskeretter som ønskelige og nødvendige i et samfunn der mennesker har ulike standpunkter og livssyn. Men like fullt er det grunn til å hevde at slike liberale friheter er avhengig av et solid rammeverk for å fungere godt.

Sagt med andre ord: En radikal og frittstående liberal ideologi uten grunnfesting i naturrett og tradisjon, har stort potensiale for ondartet utvikling som rent faktisk blir til skade for mennesker. Dette ser vi allerede tydelige eksempler på i Norge i dag. Vi kan tenke på titusenvis av tapte menneskeliv på grunn av "retten til fri abort"; hundretusenvis av mennesker som lider under andre menneskers "frie valg" av alkoholmisbruk; mennesker i mors liv med utviklingshemninger som sorteres ut, for ikke være "til byrde" for friske, voksne nordmenn; utallige barn og unge som rammes av frilynt samlivsmoral og lett tilgjengelige skilsmisser; et stort antall mennesker i Norge som frarøves ønsket kristendomsliv og -undervisning, siden hensynet til "det frie individ" trumfer fellesskapsløsninger; kristne som presses ut av stillinger i det offentlige rom fordi de har en ikke-liberal overbevisning (jfr. fastlegesaken); brutalisering og vulgarisering av populærkultur som preger barn og unge.[9]

Fra et klassisk kristent standpunkt er dette hendelser og fenomener som kan rangeres fra det dypt uheldige til det dypt tragiske; fra et radikalt liberalt standpunkt kan de like gjerne være uttrykk for nødvendig "frigjøring" og for en fremtidsrettet utvikling - og slik uttrykkes det da også til tider i den offentlige retorikk. Det er grunn til å reflektere over retningen samfunnet synes å gå i, gitt en slik radikal liberal logikk. For denne logikken synes, ved hver korsvei, å erodere bort de ressurser som skulle kunne holde i hevd samfunnets klassisk kristne moralske tradisjoner. Ved hvert nye standpunkt, hver nye gruppering, hvert nye livsvalg, appelleres det til "rett, selvbestemmelse, frihet". Og logikken er at disse prinsippene skal kunne trumfe, og fortrenge, holdninger og standpunkter som skulle kunne representere en begrensning for den nye livsutfoldelsen.

Dette skjer i første omgang i det offentlige rom, men vil på sikt også trenge inn i det private rom, siden staten aktivt forsvarer den liberale ideologi. Flere filosofer vil derfor understreke at vi i tiårene framover nærmest med logisk nødvendighet kommer til å se en fortsettelse av de siste tiårs utvikling i lovgivning og praksis, i stadig mer ekstrem, anti-kristen og i verste fall totalitær retning. Brad Gregory sier det i klartekst slik: "It would seem that there can be no rational resolutions to any such [moral] disagreements [in Western liberal societies.] There can only be political outcomes based on the exertion of power by those who succeed in getting the laws and judicial decisions they want, and thus secure the strength of the state in accord with their desires. The friction and faction produced by an ever more pluralistic subjectivization of morality is bound therefore to lead to states whose character is increasingly surveillant and invasive, coupled with an ever-reiterated rhetoric of freedom and the persistence of formally democratic institutions. (...) To the extent that citizens do not willingly tolerate what the state sanctions, they will be threatened into doing so or suffer the consequences, for 'the nation state is not a generous agent and its law does not deal in persuasion."[10]

Hvordan møter Den norske kirke den sekulærliberale utvikling?

Det er grunn til å spørre hvilke argumenter biskopene og kirken tenker å ta i bruk ved de neste korsveier, som altså rimelig utvilsomt vil bli drevet fram av liberalismens logikk. Hva når grupperinger ønsker å utvide abortgrensene, å sortere menneskeliv, å innføre aktiv dødshjelp, å ytterligere degradere ekteskapets verdighet og hellighet, å presse kristendommen ut av det offentlige rom? Hvilke prinsipielle og troverdige argumenter vil biskopene da ta i bruk, når de skal presentere den kristne kirkes seriøse og gjennomtenkte respons? En respons som skulle kunne utfordre utviklingen, vil neppe være mulig, dersom kirken selv er styrt av liberal ideologi. Og som vi har sett, er det grunn til å tenke at en aksept for likekjønnede ekteskap er et uttrykk for nettopp dette.

De potensielle argumenter som skulle kunne utfordre den liberale argumentasjonen - kirkens grunnlagstekster, kirkens tradisjon, kirkens bekjennelser (historisk tolket), det økumeniske fellesskap, klassisk metafysikk, klassisk naturrett - synes allerede å være presentert, og summarisk avvist, i forbindelse med aksepten av likekjønnede ekteskap. Kanskje vil flertallsbiskopene appellere til "kristne verdier" om nestekjærlighet og menneskeverd. Imidlertid viser deres siste uttalelse at disse verdiene er trukket et godt stykke bort fra deres kilder, og at de i stedet langt på vei er preget av liberal ideologi. Det synes vanskelig å se at ikke den samme ideologiske transformasjon av begreper vil kunne skje ved de nevnte andre utfordringer.

Her er det også grunn til å nevne den økumeniske siden av den utviklingen Den norske kirke er inne i. Som representanter for Kristi kirke har biskopene et ansvar for å stå samlet med hele den verdensvide kirken (jfr. Joh 17; 1 Kor 1-3 etc.) Like fullt er det et faktum at de økumeniske implikasjonene av en endret ekteskapslære  gis en stemoderlig behandling i utredningen "Sammen." De eneste økumeniske relasjonene som omtales er til andre lutherske kirker, og de som følger av Porvoo-avtalen. Evangelikale kirker, Den ortodokse kirke og endog Den romersk-katolske kirke befinner seg kort og godt utenfor horisonten. Poenget her er at dette ikke bare prinsipielt sett er en dyp problematisk handling fra Den norske kirkes side. Saken er også denne: Uten at Kirken står samlet i økumenisk enhet, vil  det ovenfor beskrevne teo-politiske problem bestå, og den liberale utviklingen, samt den virkelighetsforståelsen som driver den, vil beholde sin legitimitet. Den norske kirken vil da neppe settes i stand til å forsvare den sekulærliberale utviklingens store antall ofre slik den skulle.[11]

Noen refleksjoner om virkelighetsforståelse og sannhet

De resonnementer som jeg har fremmet frem til nå, peker hen mot at norske protestantiske kristne er i ferd med å settes på valg. Enten å la Den norske kirke følge liberalismens  logiske utvikling, som i økende grad står i motsetning til klassisk teologi og filosofi. Eller å følge klassisk teologi og filosofi, og dermed plassere seg i en langt sterkere motkulturell posisjon, som lar naturretten spille en langt viktigere normativ rolle.[12] Imidlertid dreier ikke denne saken seg bare om hvordan kirken rent pragmatisk skal kunne besvare en samfunnsutvikling. Det dreier seg også om selve virkelighetsforståelsen og sannheten som kirken hevder å forvalte. Kan dette fremstå som troverdig og konsistent, dersom man aksepterer premissene som ligger til grunn for liberal ideologi?

Ovenfor ble det understreket at det til grunn for den liberale ideologi - og også etter alt å dømme inkludert den liberale tanken om homofile ekteskap - ligger en virkelighetsforståelse som avviser objektiv menneskenatur og objektive formål, og som generelt sett avviser klassisk naturrett og dens syntese med det kristne livssynet. Det moderne mekanistiske verdensbildet som dominerer i mye av dagens filosofi og akademia, er særlig preget av denne negative avvisningen av den klassisk kristne virkelighetsforståelsen. Det var derfor også dette verdensbildet som fremfor alt gjorde kristendommen utroverdig som livssyn i moderniteten, og som motsatt frembragte den moderne naturalismen og ateismen.[13] Innenfor et slikt verdensbilde er det nemlig av ulike grunner svært vanskelig å finne rom for Gud, og for den del også mennesket og dets opplevelse av virkeligheten.

Nå er det god grunn til å understreke at en slik mekanistisk virkelighetsforståelse både i sterk grad er falsifisert av moderne fysikk, og også har enorme filosofiske problemer som leder den (og for øvrig også ateismen som bygger på den) ut i absurde posisjoner. Og mer enn dette: Ledende kristne tenkere som Edward Feser, David Bentley Hart, Conor Cunningham, John Milbank og Alasdair Macintyre anbefaler alle å vende tilbake til kirkens klassiske intellektuelle tradisjoner - i første rekke Augustin og Aquinas og deres filosofiske og teologiske virkelighetsforståelse - for å løse kirkens og filosofiens nåtidige krise. Ja, de vil langt på vei, eller endog helt tydelig, understreke at en slik "radikal ortodoksi" er strengt nødvendig for at kirken i det hele tatt skal kunne fremstå som troverdig i møte med moderniteten.[14]

Dette setter - igjen - Den norske kirkes situasjon i et ganske sterkt relieff. For å sette spørsmålet ganske klart frem: Er det i det hele tatt mulig å på en koherent måte stå for slik klassisk kristendom - dens teologi og filosofi - samtidig som man aksepterer det nye ekteskapssynet, med alle dets implikasjoner for menneskenatur og virkelighetsforståelse? Det finnes faktisk gode grunner til å svare "nei" til dette.[15] I stedet for å nærme seg kirkens klassiske tradisjon, vil Den norske kirke i stedet kunne komme til å vie seg til en moderne liberalisme, og konsolidere og forsvare den. Og det blir i det hele tatt et åpent spørsmål om i hvilken grad, og på hvilken måte, denne kristendommen kan fremstå som intellektuelt koherent, i møte med moderne filosofi og naturvitenskap. I alle fall kan man slå fast at ingen av flertallsbiskopene har vist at dette kan være gjøres.

Etterord

Som sagt ved innledningen; denne artikkelen har vært noe polemisk. Men resonnementene i den har likevel bygget på seriøs og fagfellevurdert litteratur. Argumentene har også den katolske og den ortodokse kirkes intellektuelle tradisjon bak seg. Jeg forventer ikke at flertallsbiskopene og deres meningsfeller  vil være enige i det jeg skriver. Det er i så fall på sett og vis kurant; ærlig, respektfull og sannhetssøkende uenighet er et gode som leder oss fremover! Men jeg mener at Den norske kirkes biskoper i det minste skylder sine medlemmer å vise at de har tenkt gjennom problemstillingene, og at de har et seriøst gjensvar på dem.

Dette bør ikke være for mye å be om. Tross alt bør det være hevet over tvil at det er de biskoper som gir sin prinsipielle støtte til såkalte homofile ekteskap, som har bevisbyrden på sin side, i å vise at deres standpunkt er legitimt, ortodoks og rasjonelt, og ikke er et brudd på kirkens enhet. Dette bør være hevet over tvil fordi det er den andre siden som har kirkens grunnlagstekster, kirkens tradisjon, kirkens bekjennelser (historisk tolket), det økumeniske fellesskap, klassisk metafysikk, klassisk naturrett, og endog Den norske kirkes enhetlige uttalelser inntil nylig, på sin side.

Artikkelen stod nylig på trykk i Luthersk Kirketidende.

SLUTTNOTER:

[1] "Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv," uttalelse fra bispemøtet 17. oktober 2013.

[2] Dette gjelder også dokumentene som bispemøtet viser til som begrunnelse for sine standpunkt; Lærenemndsuttalelsen fra 2006, "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken," samt utredningen "Sammen. Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv."

[3] Mye mer kunne sies om denne delen av seksualiteten. For en drøfting av kjærlighet fra et kristent perspektiv, se C. S. Lewis' gode bok The four loves, Harvest, 1971.

[4] Se en grei opp oppsummering klassisk naturrettstenkning om seksualitet i Edward Fesers artikkel "The role of nature in sexual ethics," i National Catholic Bioethics Quarterly 1/2013, online her: http://ncbcenter.metapress.com/link.asp?id=276282h054717167. Se også Den katolske kirkes katekisme (under "Matrimony" i registeret) samt Alexander Pruss, One Body, Notre Dame University Press, 2012.

[5] Intellectual history of liberalism, Princeton, 1996, side 114.

[6] Til dette, se særlig Brad Gregory, TheUnintended Reformation, Belknap Harvard, 2012, kap. 2; Dennis des Chene, Physiologia. Natural Philosophy in Late Aristotelian and Cartesian thought, Cornell, 2000; E. A. Burtt, Metaphysical foundations of modern science, Dover Books, 1924 [2003].

[7] After Virtue, 3rd Edition, 2007, kap. 5, 6 og 9.

[8] Gregory 2012:Side 190-192; se også Charles Taylor, A Secular Age, Belknap Harvard, 2007, om det pre-moderne samfunn.

[9] Det liberale forbrukersamfunn har også konsekvenser som går utover Norges grenser: Sterk utnytting av arbeidere andre deler av verden, samt sterk og uholdbar utnytting av jordens ressurser. Poenget er her å understreke at kirken har et ansvar for å besvare og utfordre denne utviklingen på en seriøs og troverdig måte, med utgangspunkt i kirkens budskap og tradisjoner. For mer om dette, se for eksempel William T. Cavanaughs Nattverdens økonomi (Luther, 2013), der han nettopp trekker veksler på kirkens ortodokse tradisjoner.

[10] Gregory, 2012: Side 191-192.

[11] Se Gregory 2012, kap. 3, samt Ephraim Radner, Brutal Unity, Baylor, 2012.

[12] For en drøfting av nettopp denne problemstillingen om kirkens møte med det sekulærliberale samfunn, se David Bentley Harts lesbare essay "Christ and nothing", som kan finnes online her: http://www.firstthings.com/article/2007/12/christ-and-nothing-28.

[13] Se Michael Buckley, At the origins of modern atheism, Yale, 1990, om Denis Diderot; Gavin Hyman, "Atheism in Modern history," i Michael Martin (red.) The Cambridge Companion to Atheism, Cambridge, 2006.

[14] Se for eksempel Conor Cunningham, Darwin's pious idea, Eerdmans, 2010; Edward Feser, The Last Superstition, St Augustine's, 2008; de Caro (red) Naturalism in Question, Harvard, 2008; David Bentley Hart, Experience of God, Yale, 2013; Milbank (red.) The Radical Orthodoxy Reader, Routledge, 2009, side 4-28; Bernard D'Espagnat, On Physics and Philosophy, Princeton, 2006, kap. 12.

[15] Klar og utfordrende argumentasjon for dette standpunktet gir Feser 2008, og se også Hart 2013.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt