Lars Randby

159

Den vanskelige åpenheten

Publisert: 9. mar 2010

Det kan ikke være enkelt når man ikke kan legge frem sine meninger men er nødt til enten å fortie dem eller holde dem skjult. Jeg tenker da særlig på religiøse som har meninger om samfunnet og andre menneskers valg som ikke har særlig støtte i folket.

Da blir det lett til at man ikke har noe i mot homofile som mennesker men det er måten de lever på som er en synd og et brudd på gudenes lover. Men er det egentlig legitimt å skille på denne måten mellom mennesket og menneskets valgte liv. Er det ikke litt uredelig når man mener at man ikke har noen i mot individet men dømmer individets levesett.

Det er vel et uttall av eksempler på disse religiøse paradoksene og ofte ser man at det enkleste er å tie når man blir konfrontert med dem. Utenforstående kan da lett tolke dette som motvilje og manglende redelighet. Uviljen for å stå rakrygget for det man mener blir ganske så synlig.

Nå skal det sies at når man er overbevist om at man har rett så rokkes det ved selvbilledet om man åpner for at ens sannhet ikke alltid er så lett å forklare andre. For på lik linje med homofile hvor deres seksualietet og legning er deres livsgrunnlag er troen det samme for en religiøs.

Vi vet jo hva som skjer om vi sier til en religiøs at du må gjerne ha troen din, du må bare slutte å praktisere den. Da blir det ropt opp om både det ene og det andre.

Vi er jo i utgangspunktet sosiale skapninger så det kommer nok aldri til å komme dit hen at mange tar mer hensyn til det å være en del av gruppen enn å stå for sine meinger. Det er derfor vi har så vidt mange konflikter i verden. Det må et visst anntall individer til som tør å stå frem før massen, som egentlig mener det samme, tør følge.

Men det er jo også en mulighet for at den lille gruppen blir stående alene på barikadene. Det kommer vel litt an på om deres kamp berører massene eller ikke.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Også letter å tie når det ikke rammer en selv

Publisert nesten 11 år siden

Det er alltid også mye letter å tie og følge "flertallet" hvis det gjelder ting som ikke rammer en selv.

Hvis man forestiller seg at man som heteorfil får beskjed av "menigheten" eller sine "trosfeller", at man enten må belage seg på å leve i sølibat, eller finne seg en av samme kjønn å dele livet med......hvordan ville man følt det på kroppen?

Problemet der, er i nesten alle tilfeller, at folk sier "joda, det hadde jo ikke vært så greit". Men inni seg så føler de likevel ikke ordentlig på det i fullt alvor....fordi "det gjelder jo ikke meg"....."heldigvis (og selvfølgelig) er ikke jeg annerledes"..... "Og gud sier...." osv.

Jeg tror ingen kan forestille seg hvor grusomt det må være å leve med slike holdninger rundt seg, og hvor kanskje noen "later" som de skjønner, og forsøker å være "venn"...men hvor alle likevel i en eller annen setting bare "må" lirke inn "noen gloser" fra bibelen om hvordan man egentlig burde leve.

Tenk om dem som faktisk mente at en homofil var like velkommen (også med sin kjæreste) i menigheten, faktisk kunne si dette høyt. Vise støtte, og be dem som mente noe annet om å sette seg og holde kjeft dersom de selv ikke var syndfrie.

Kommentar #2

Eirik Lund

2 innlegg  63 kommentarer

RE: Den vanskelige åpenheten

Publisert nesten 11 år siden
09.03.10 kl. 13:06 skrev Lars Randby:Er det ikke litt uredelig når man mener at man ikke har noen i mot individet men dømmer individets levesett.

<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->

Nei jeg synes ikke det er uredelig. Tvert i mot, det er både redelig og rett. Det burde ikke bare gjelde for kristne, men for alle. Alle har tross alt et sett med "leveregler" kall det gjerne etikk, moral eller hva du selv ønsker.

Dersom noen bryter en av disse reglene, hvorfor er du så opptatt av at man skal dømme personen som gjør dette som et grunnleggende dårlig eller i verste fall ondskapsfullt menneske? Hvorfor kan man ikke si: Jeg aksepterer deg, jeg har tro på deg, men når det gjelder "den" saken så er jeg uenig med deg, eller i enkelte tilfeller så går det så på tvers av dine "leveregler" du faktisk må ta kraftig avstand til en persons holdning eller gjerninger. Det er stor forskjell på det og ta avstand fra personen i seg selv.

Det å dømme noen på den måten du tydeligvis mener er "redelig", synes jeg er svært uredelig. Men jeg har ingen grunn til å tro at du generelt er et uredelig eller dårlig menneske..

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

RE: RE: Den vanskelige åpenheten

Publisert nesten 11 år siden
09.03.10 kl. 16:06 skrev Eirik Lund:Hvorfor kan man ikke si: Jeg aksepterer deg, jeg har tro på deg, men når det gjelder "den" saken så er jeg uenig med deg,eller i enkelte tilfeller så går det så på tvers av dine "leveregler" du faktisk må ta kraftig avstand til en persons holdning eller gjerninger. Det er stor forskjell på det og ta avstand fra personen i seg selv.

 Jeg er slettes ikke uenig med deg i det første du skriver her. Det er både redelig og åpent å si om man blir invitert til å si noe at denne måten å leve på er ikke noen måte jeg ville valgt. Eller man kan gå så langt som å si at jeg mener en slik levemåte vil medføre konsekvenser langt ut over meg som person så derav tar jeg selv avstand fra dette.

Det er selvfølgelig også mange områder hvor vi alle tar sterk avstand fra andres handlinger. Det kan være seg vold, mobbing, terror, drap, svindel, misshandling med masse mere. Etter min mening vil det til og med være legitimt å ikke bare dømme holdning og gjerning men også personen. For som frie mennesker har vi valg.

Men om disse holdningene handler om eller lovlige levemåter og levesyn synes jeg faktisk ikke man bør gå for sterkt ut mot andre men heller vise ved eget liv hva man mener er rett. Klarer man ikke dette bør man være redelig nok til å åpent erkjenne sine holdninger slik at andre kan ta sine forhåndsregler.

Som sagt er det konflikter innen religion hvor de religiøse kan fremstå som ganske smakløse med sine meninger og holdninger. Hvis man da holder holdningene sine for seg selv vil jeg si at det langt på vei er uredelig, om du forstår hva jeg mener.

Kommentar #4

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Ingen igjen

Publisert nesten 11 år siden

Det er fint å se at du har såpass innsikt i hvordan det kan være å være en minoritet. Men jeg er ikke helt enig i det du kaller uredelighet. Hvis en kristen skulle dømme alle som synder, hvor mange ville da være rettferdige.

Alle pengekjære, alle utålmodige, alle som misunner, alle som sier noe stygt om noen, alle ukjærlige, ... er det nok nå.

Jeg har ikke nevnt alt på langt nær, men jeg tror det er nok til å ekskludere de flest. Så sier da også Bibelen ganske klart at vi alle har syndet og står uten ære for Gud.

Bibelen sier også at Gud elsker disse synderene. Jeg går ut fra at du kaller dette et paradoks, men det er det ikke. Menneskeverd er ikke et resultat av et feilfritt liv.

Problemet vårt er vel heller at så mange ikke forstår forskjellen mellom moral og menneskeverd. Hvis kristne ikke skal ha lov til å si hva som er rett og galt ut fra Bibelen fordi det er å dømme, så vil jeg insistere på at kostholdeksperter skal slutte å si hva som er usunn mat og at treningsguruer skal slutte å si hvor mye vi minst må trene. Men slikt er det ingen som ser ut til å bry seg om selv om de dynges ned av dårlig samvittighet for sitt levesett hver gang de hører det.

Du skriver legningen og seksualiteten til de homofile er deres livsgrunnlag. Kan det være mulig? Jeg ville aldri sagt at min legning og seksualitet er mitt livsgrunnlag. Hvis det du skriver er sant må homofile være veldig mye forskjellige fra heterofile.

Kommentar #5

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

RE: Ingen igjen

Publisert nesten 11 år siden
09.03.10 kl. 16:38 skrev Jan Bording:

(...)

Bibelen sier også at Gud elsker disse synderene. Jeg går ut fra at du kaller dette et paradoks, men det er det ikke. Menneskeverd er ikke et resultat av et feilfritt liv.

Problemet vårt er vel heller at så mange ikke forstår forskjellen mellom moral og menneskeverd.

(...)

Du har mange gode resonnementer her Jan. Forøvrig tar Lars opp noe veldig viktig. Det er rett og slett delte meninger om disse tingene. Som kristen står jeg imidlertid på samme område som Jan. Mvh Magnus 

Kommentar #6

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

RE: Ingen igjen

Publisert nesten 11 år siden
09.03.10 kl. 16:38 skrev Jan Bording:

Du skriver legningen og seksualiteten til de homofile er deres livsgrunnlag. Kan det være mulig? Jeg ville aldri sagt at min legning og seksualitet er mitt livsgrunnlag. Hvis det du skriver er sant må homofile være veldig mye forskjellige fra heterofile.

 Muligens klønete skrevet fra min side. På den annen side handler legning om vår identitet og den er vel for de fleste av oss veldig viktig. Kjønnsdriften (seksualiteten) er vel også en av de sterkeste driftene vi har og som kristen vet du vel at denne er den eneste gagnbare reproduksjonsmåten i din religion. Ingen seksualitet ingen flere kristne :-)

Så helt feil blir vel neppe det jeg skriver selv om livet selvfølgelig består av mye mye mer, heldig vis få man vel si.

Homofile er ikke annerledes enn andre mennesker, de har vel samme behov for nærhet, kjærlighet og omtanke som alle andre har. Men det kan hende du mener mennesket klarer seg godt uten kjærlighet og kroppslig nærhet, det er nok ikke gjengs oppfattning ellers blant mennesker.

Kommentar #7

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

kjærlighet!

Publisert nesten 11 år siden

Det er lett å gjøre dette stort og komplisert. Men jeg liker å gjøre det enkelt. Faktisk.

1.) Vi skal ikke dømme. Når det gjelder Gud? Vi har så lett for å tenke på Gud som dommer. Og så får vi skyldfølelse. Hør nå her. Vi kan Joh 3,16 utenat. Men hva kommer etterpå? "Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham." Vi mennesker er så flinke til å fokusere på synd, og peke på synd hos medmennesker. Sette oss over dem. Gud vil ikke dømme, han vil frelse! Og når alt kommer til alt, hvor ligger dommen, og hvor ligger frelsen?! Jo, hos GUD! Ikke hos oss!

2.) Jesus sa at det største og viktigste budet var å elske hverandre. Altså kommer kjærligheten til våre medmennesker foran alt annet. Hvis vi elsker hverandre, går vi og peker på hverandres feil da? NEI! Vi aksepterer hverandre, er venner, viser omsorg. Dommen er opp til Gud, og jeg synes hver enkelt person bør sørge for å ha sin samvittighet ovenfor Gud i orden. Det trenger ikke vi blande oss inn i, hvis ikke de kommer til oss for veiledning.

Uansett hvor mye vi prøver å pakke inn fordømmelsen i kristne fraser: Vi hater synden, men elsker synderen". Hvordan føles det å få en slik frase slengt i ansiktet!? Det ER ikke kjærlighet!

Dette handler ikke om onde handlinger som skader våre medmennesker. DET er synd. Stjeling, banning, vold, utroskap, drap! Homofili handler om kjærlighet. En dyp kjærlighet, som vi heterofile kjenner like godt som de homofile gjør! En dyp, sterk kjærlighet. Det beste et menneske kan oppleve! Og det skal vi ta fra dem?! Og si at Gud SOM ER KJÆRLIGHET ikke godtar dem fordi de elsker hverandre?

Og ikke kom og si: Guds ord sier.. Guds ord har autoritet... For jeg kan svare tilbake med mange skriftsteder som regnes som preget av tid og kultur, av selv de største "homofil-motstanderne".

Kommentar #8

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Ikke uten andres annerkjennelse

Publisert nesten 11 år siden

Det slo meg her i dag. Samme hvor rettskaffent man lever er ikke ens tro sann før andre annerkjenner den. Det skrives side opp og side ned om at man må ta Jesus til seg i hjertet så vil man finne frelse.

Dette er på mange måter utrolig enkelt, budskapet om man forenkler det handler om det å være tro mot seg selv og søke å være god mot andre. Dommens dag overlates til skaperen når tiden er inne.

Men her på jord holder ikke dette. For om man ikke også bekjenner ovenfor andre og gjerne med de rette grep viser at man er en del av trosfellesskapet kan man lett bli ansett som en som ikke har funnet Jesus.

Det er derav viktigere å vise andre at man tror enn viktigheten av å virke etter troen. Det gjenspeiler seg jo enkelt i at det holder ikke å tro på budskapet om man ikke samtidig åpent viser og taler om sin tro. Men når troen er mellom mennesket og guden, er det da viktig å dele sin tro med andre mennesker? Blir man en bedre troende av at man ber sammen enn at man ber i stillhet. Er ønsket om det gode for andre bedre om dette fremføres i en gruppe?

Det kan virke som om man legger større vekt på at andre mennesker ser enn, enn det man legger i at ens gud ser enn.

Jeg lurer litt på hva Jesus hadde ment når kravet til tro i dag er at man skal kunne lese, tolke og forstå en bok som kalles bibelen. Kunne Jesus lese, hadde han bøker som rettledet ham? Han hadde mange rundt seg som kritiserte hans virke men de slo ham ikke i hodet med boklig lære. Kritikken var de nødt til å fremføre direkte, se mannen i øynene når de kom med budskapet.

Da er det lettere å fremføre kritikk i form av ord i en bok, da slipper man å se den man kritiserer i øynene.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere