Forbrytelse og straff

Jeg har dessverre lest avisen igjen:

Den svenske statsborgeren som i fjor slo i hjel en kvinnelig dørvakt i Skien ble her om dagen dømt til fengsel i ett år og ni måneder (hvorav ni måneder betinget!) for sin ugjerning.  Dette er straffen for å utslette et liv og etterlate fem barn uten mamma. Dette er straffen vi gir en mann som tidligere er dømt for bl.a. vold mot tjenestemann og voldtekt av barn i Sverige.

Og Aftenposten skrev denne uken om ungdommer som var tatt for utallige ran, bl.a. av en niåring (!). De fikk ingen straff, men ble belønnet med tur til Tusenfryd.

To eksempler. Men det holder.

**

Slikt er en dessverre måttet bli vant til å lese. Systematisk mildhet mot voldsmenn, i beste fall tilfeldig hjelp for ofrene og deres nærmeste. I verste fall et slag i trynet.

Det er ikke enten-eller, vil mange si. Jo, det er nettopp det det er. Vårt samfunn har valgt ivaretakelse av gjerningmenn.

Rop om strengere straffer møtes også med at «det ikke hjelper», voldsmenn blir ikke bedre av slikt. Nei, det kan godt hende. Jeg vet ikke. Jeg er ikke kriminolog. Eller sosionom. Eller psykolog. Eller forsvarsadvokat. Eller noen annen som har som levebrød å dele ut puter for underarmsbruk.

Det er heller ikke sikkert at ofrene får det noe bedre av at gjerningsmenn straffes hardt. Men det sender ut to viktige signaler:

Til ofrene: Dette tar samfunnet alvorlig.

Til potensielle voldsmenn: Voldsutøvelse er svært risikabelt, vi vil ta fra deg din frihet i lang, lang tid.

**

NB: Et lite ønske: Hvis noen skulle ønske å svare, kan dette bli en justisdebatt og ikke en innvandringsdebatt? Jeg vet at alle gjerningsmennene i de to sakene jeg refererer til opprinnelig er ikke-vestlige, og jeg er gjerne med på en debatt om dette. Men i så fall i en annen tråd.