Verdidebatt

om kvinnedag, eksorsisme og Jesus-tro

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gratulerer med kvinnedagen alle sammen! La oss stanse opp i takknemlighet for det som er oppnådd, feire alt det gode, og hente fram all vår kløkt, kampvilje og solidaritetsfølelse for å gjøre slutt på den systematiske urett som kvinner verden over utsettes for.

Jeg må innrømme at også denne dagen får et litt annet trykk, sett fra Andavamamba. Jeg snakket med en gassisk venninne i dag, og hun sa: ”Kvinnene jobber alltid mest og hardest her, de har stort sett alt ansvaret for ungene, og mange av dem er utsatt for vold hjemme. Vi har nok av ting å kjempe for og mot på en Kvinnedag!” Det har vi selvfølgelig i Norge også – enten det gjelder, likelønn, familievold eller seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men sett ut fra virkeligheten her, blir for eksempel Romørens prøvehopp i Kollen litt mindre viktig – selv om jeg absolutt synes Anette Sagen hadde fortjent å få hoppe uten et sånt forspill.

Men når det er sagt: Hvem var det som ødela for Anette (i den grad hun lot det ødelegge for seg)? Var ikke det først og fremst media? Som ga prøvehoppet dimensjoner av nasjonal katastrofe og visstnok stilte Romøren i gapestokken i alle kanaler? Så langt jeg fikk med meg, prøvde Sagen selv å roe ned dette, men uten hell. Media ville det annerledes. Så la Chile og Haiti holde på med sitt…

Jeg startet da kvinnedagen med å være på eksorsisme-gudstjeneste med hyrdebevegelsen her i Tana. For en lite karismatisk anlagt kristen som meg, høres det relativt skremmende og eksotisk ut – omtrent som når mennesker jeg er glad i, drar på weekendseminar i åndelig krigføring.

Det ble en sterk og fin opplevelse, ledet og preget av myndige kvinner og med 70 % kvinnelig deltakelse, og sånn sett en bra markering av kvinnedagen. Klokken åtte en grå mandagsmorgen er det enkle lokale 238 stappfullt. Sikkert 300 mennesker, på tross av at de har disse samlingene to ganger daglig hele uka. Etter sanger, bønner og et par korte prekener, kommer sikkert 40 hyrder inn i sine hvite lange gevanter, og stiller seg opp foran, i midtgangen og langs veggene i hele lokalet. Med høye myndige rop og bydende armbevegelser, befaler de Djevelen å fare ut av oss alle, i Jesu navn. Forsamlingen sitter rolig, noen med lukkete øyne, og ifølge min guide er det tiden for å tenke på sine synder. Etterpå synger vi igjen, mens de som vil kan gå til en av hyrdene, knele, og få håndspåleggelse med forbønn. Etter to timer er det hele over – og jeg kjenner en antydning til skuffelse over at det ikke var mer voldsomt og eksotisk. Men mest glede, over at det nettopp var så mye verdighet og alminnelighet over det. – ”I dag fikk jeg et Djevel-angrep, og da ba jeg hyrdene om å drive ham ut,” sa en til meg – kanskje handler det om å ta åndsmaktene på alvor uten å gi dem tabuets makt?

Hyrdene poengterer at dette gjør de i Jesu navn, og at det er ikke de selv som gjør det. Av en eller annen grunn måtte jeg tenke på det når jeg leste om de danske prestene som diskuterer om man må tro på at Jesus er eneste vei til frelse og om alle tror på samme Gud. Det kan man igrunnen skrive ganske mange blogger om. Men jeg tenker at som prest har jeg bare myndighet til å forkynne den Gud jeg møter i Bibelens vitnesbyrd og den kristne tradisjon, og Jesus som veien, sannheten og livet.  Jeg kan lytte til og samtale med andre som tenker annerledes - det gjør jeg ofte. Og selvfølgelig respektere at de tror noe annet enn meg. Jeg kan gi meg selv lov til å ha mange spørsmål og protester rundt en del tradisjonell forkynnelse på dette punktet. Jeg kan heldigvis slippe å dele ut billetter hit eller dit. Men som prest er jeg kalt til å dele min tro på Jesus Kristus så frimodig og tydelig som mulig, forkynne evangeliet og forvalte sakramentene - og så er resten opp til Gud. Tror det er en bra arbeidsfordeling.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt