En protest mot kvinnedagen

Det er på tide å spørre seg hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle.

Se dagens intervju i Dagbladet i anledning kvinnedagen der jeg foreslår at kvinnedagen ikke lenger er noe å feire. Jeg er selvsagt for likestilte politiske og sosiale rettigheter mellom kvinner og menn. Det har jeg alltid fremhevet. Men i regi av de aggressive 68′er feministene har kjønnskampen utviklet seg til en kamp mot MANNEN.

Vi er iferd med å få et mannsfiendtlig samfunn som diskriminerer det maskuline og idylliserer kvinnen. Samfunnskonsekvensene er åpenbare. Gutter dropper ut av skolen, vi har en av verdens høyeste selvmordsrater blant unge menn, jenter kvoteres frem etter videregående og gutter gjøres til taperne. Klassiske mannskvaliteter som fysisk stryke, hardt arbeid, integritet, strategisk tenkning, mot, vilje til å beskytte landet og familien, æreskodeks og en sterk seksualitet beundres ikke i dag som solide og viktige mannsidealer. Det er dårlig gjort og innebærer liten respekt for det maskuline. Når samfunnet legger opp til en storstilt diskriminering av klassiske karakteristikker ved tradisjonell mannlighet, oppstår en misbalanse i kulturen.

Derfor går jeg ikke i tog.

Det er under min verdighet å stille opp i sammenhenger der norske kravstore og ofte egoistiske kvinner igjen skal sutre i offerrollen over at menn ikke gjør nok for dem.

De siste tredve årene har vi hatt en aggressiv feminisme som ensidig har lagt vekt på å fremme kritikk mot mannen. Det er nå på tide å fremme et kritisk blikk på KVINNEN og spørre seg hvorvidt kvinnekampen har gått for langt. Uten tvil er det mange menn som har fortjent den kritikken som har rammet dem. At menn er overrepresentert på voldsstatistikken og at familievold er sterkt økende i Norge er et betydelig samfunnsproblem. Likefullt, etter tredve år med hakking på mannen, bør tiden være inne for å stille enkelte kritiske spørsmål også til kvinnen.

For ser det bedre ut i parforhold i dag? Etter den aggressive 68'er feminismen gjorde sitt inntog, for det er den og kun den jeg angriper, har vi fått en eksplosjon i skilsmisser og tragedier i kjølvannet av den. Skulle ikke feminismen lede til utopiske tilstander av frihet både for kvinner og menn der likestilte forhold løste utfordringene i ekteskapet? Hva skjedde?

Resultatene ble ikke så fantastiske som enkelte feminister så for seg. Kampen er derimot verre enn noengang. Vi har i dag nærmere 1 million eneboere i Norge. I dagens hedonistiske og egoistiske klima, våger mange rett og slett ikke satse på en partner. Derfor er det på tide å revidere enkelte deler av det feministiske regnskapet for å se hvor pendelen svingte for langt og hvor grensenytten for kjønnskampen ligger.

68′ernes kvinnekamp er feilslått på flere punkter. Den har gjort kvinnen dobbeltarbeidende og utslitt, lagt et uforholdsmessig stort press på mannen og parforholdet der kvinnens forventinger er skyhøye og mannen får behørlig kjeft dersom han ikke stiller opp til punkt og prikke, har bidratt til en ny sosial underklasse av eneboere og enslige mødre med dårlig råd og eneansvar for barn, og har gjort kvinner fritt vilt på det kyniske sexmarkedet.

Er dette frihet?

Jeg gjør ingenting på kvinnedagen.

Pendelen har svingt for langt og over i den motsatte grøfta. For verden blir slett ikke bedre nå når kvinnen har fått makten. Det kan bli et like stort tyranni som når mannen hersker over henne. Likeverd er svaret og respekten for de genetiske forskjellene.

I dag befinner vi oss i en kjønnskrig der kvinnen i likestillingens navn kjemper for å bli som mannen. Maskuliniseringen av kvinnen har gått så langt at man får inntrykk av at hun kjemper for å BLI MANN, en kamp hun forøvrig er dømt til å tape på startstreken fordi kvinnen IKKE er mann. Likefullt, TV reklamer og skolebøker forkynner at hun skal hogge ved, skifte dekk, bli direktør og maskuliniseres. Mannen, på sin side, skal vaske gulv, passe barn, bli barnehagetante og femininiseres. Selve spenningen mellom kjønnene forringes i en slik nøytraliserende prosess.

Jeg trives bedre med ordet likeverd, et ord som åpner for en større respekt for de biologiske og genetiske forskjellene mellom kjønnene. En rekke samlivsterapeuter bekrefter at det er så mange hverdagslige press på dagens parforhold, at mange mister den seksuelle tenningen to-tre år inn i forholdet.  Likhetskravet blir et mareritt. Ikke minst på det seksuelle plan, forringes dynamikken når kjønnslikhet blir idealet. Tenningen forsvinner.

Derfor kan vi kvinner ta en pause fra kvinnetoget, og heller bruke dagen til å legge tilrette for spennende nytenkning i parforholdet. Bruk dagen til å glede mannen!