Forhuder og annen skinnhellighet

Alle verdensreligioner har til tider operert med etiske krav som på grunn av sin funksjon har vært uetiske (til skade for en selv og andre) - og som på grunn av sin bisarre meningsløshet har latterliggjort religionene som livssyn. Ungjenta som ble utstøtt av min fars menighet fordi hun hadde gått på ski i bukser, er et eksempel på begge effekter. Klær,hud, hår, mat, drikke og andre synlige, målbare og utvendige - og kontrollerbare - forhold har stått i fokus for preste- og naboskapets årvåkne blikk. Skinnhellighet i dobbelt forstand har vært etikkens kjennetegn. I denne sammenheng har menns forhud stått i en særstilling i deler av abrahamittisk kultur, hvor den skinnbiten dette gjelder mer enn noe representerte skillet mellom rett-troende og hedninger, dem og oss, venn og fiende. Mosebøkene beskriver ingen helsegevinst av omskjæring, men det loves et salig utbytte for Paktens omskårne folk, mens uomskårne naboer får valget mellom kniven i skrittet eller i brystet.

Når diskusjonen nå er heftig om omskjæring av barn, medisinsk, menneskerettslig osv., er det for meg et enda viktigere anliggende at vår moderne og opplyste sivilisasjon unnlater å ta et oppgjør med en etisk tradisjon som altså etter min mening bidrar til hånlatter, svekker samfunnets moralske samhold, bygger skillelinjer og endog fiendskap mellom utvendige identiteter. Er det ”diskriminerende” å peke på religiøse samfunn i vårt eget nærmiljø som opprettholder etiske tradisjoner med slike virkninger? Det har jo vært mulig for religiøse bevegelser å foreta indre oppgjør om lignende problemstillinger. I den kirke jeg vokste opp i, går nå damene like gjerne i bukser som i skjørt, vekkelsespredikanter tar seg en konjakk, unge par bor ofte sammen i studietiden før de gifter seg. Men de roper like mye halleluja. Den samme utvikling har skjedd i pietistiske lutherske kirker og samfunn.

Kunne ikke jøder, muslimer og kristne nå i fellesskap ta disse spørsmål på alvor. Etikk i fremtidssamfunnet vil avgjøre klodens skjebne.