Jesu siste fristelse

-----------

Dette er andre innlegg i min anmelderserie om filmer knyttet til Jesu liv eller omstendigheter.  Først ut var Mel Gibsons "The Passion of Christ", men denne gang handler det om Martin Scorseses film fra 1988 med tittelen "Jesu siste fristelse" (The last Temptation of Christ).  En film som ble oppfattet som svært kontroversiell.  I USA krevde kristenkonservative at alle filmruller inkludert originalen skulle brennes på bålet.  Det sier sitt.

De to nevnte filmer er som motstykker til hverandre, og det gjør dem også interessante å sammenligne.  Mel Gibsons bloddryppende drama konsentrert ned til de siste timer av Jesu liv.  Scorsese derimot bruker ca to minutter på blod og gørr.  Desto mer på Jesu liv og gjerning.  Filmen tar utgangspunkt i en roman skrevet av Nikos Kazantzakis, og handlingen er på mange måter forbausende tro mot evangeliene.  Vi kjenner igjen mye; Jesu bergpreken, helbredelser og åndeutdrivelser, ja sogar Lasarus' oppstandelse fra de døde skildres.  Det er ingen tvil om Jesu spesielle evner.  Men det som skiller boka (og filmen) fra evangeliene er en inngående beskrivelse av Jesu menneskelige side hva angår det å føle usikkerhet, ambivalens, frykt, tungsinn og ikke minst det

å bli fristet

.

I filmen møter vi en høyst menneskelig Jesus.  Han er redd og usikker.  Han skjønner ikke helt hva som er hans kall, iallefall ikke til å begynne med, og han fristes i såvel ånd som kjød.  I løpet av filmen gjennomgår karakteren, godt spilt av William Dafoe, en betydelig utvikling.  Han kjemper den eldgamle kampen mellom ånd og kjød, mellom ideal og virkelighet.  Langsomt, men sikkert, blir han mer klar over sin spesielle gjerning på jord.  Når han så til sist henger på korset, kommer djevelen til ham med sin aller siste fristelse - og her avviker det hele naturligvis fra evangeliene.  Jesus tilbys å slippe den smertefulle dødskamp på korset og få leve et helt vanlig menneskelig liv.  Han tilbys ekteskap (med Maria Magdalena), å få barn og så videre.  Alt dette gis Jesus, om han er villig til å tre ut før det avgjørende dødsøyeblikk.  Hvilket naturligvis ville passe djevelens agenda som hånd i hanske.

Jeg skal ikke røpe om Jesus står imot fristelsen.  Men jeg synes filmen klarer å tilføre Jesus-skikkelsen noe nytt - iallefall for meg.  Ofte legges fra kristent hold et veldig stort fokus på Jesus som Guds sønn.  Men Bibelen sier jo klart og tydelig at han var både menneske og Gud.  Jeg synes filmen lykkes godt med å synliggjøre mennesket Jesus, med alt det innebærer å faktisk være et menneske.  Dette gjør at det som skjer med Jesus også gir gjenkjennelse i oss selv - hvem av oss har ikke kjent på frykt, usikkerhet eller fristelser?  Spesielt sterk synes jeg sekvensen fra Jesu 40 dager lange ørkenvandring er, der han fristes etter alle kunstens regler av djevelen.  Dette klarer regissør Scorsese å realisere uten moderne datagrafikk og avanserte virkemidler.  Og det fungerer.

Apostelen Judas - han som forrådte - spiller en veldig sentral rolle i filmen.  Samspillet mellom Jesus og Judas slik det fremstilles gir rom for ettertanke, og å se det hele fra en kanskje ny vinkel.  Svært interessant.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor filmen fikk slik motstand.  Men ifølge Wikipedia ses filmen idag i et langt mer positivt lys blant kristne.  Filmen lykkes med å tilføre den fascinerende og uutgrunnelige Jesus-skikkelsen noe nytt samtidig som den er rimelig tro mot evangeliene.  Jeg hadde en stor filmopplevelse gjennom de 150 minutter og nøler ikke med å gi den terningkast 5.

Til sist er det verdt å merke seg at filmen ble Oscar-nominert for beste regi, at filmmusikken laget av Peter Gabriel fikk en Grammy-pris, og det er også litt av en kuriositet å se David Bowie i rollen som Pontius Pilatus...