Glad og trist

"Hjertet kjenner sin egen sorg. Ingen fremmed er med det i gleden."

"Selv når en ler, kan hjertet lide og gleden ende med sorg."

"Glede i hjertet gjør ansiktet vennlig, sorg i hjertet gjør motløs."

(Ord 14:10.13 og 15:13.)

Glede og sorg er dypest sett private ting. Noen ganger tør vi å slippe andre inn i vårt indre. Da kan vi le sammen. Gråte sammen.

Men noen ganger vil man bare være trist alene. Le alene. Være for seg selv.

Hvorfor ler man sammen med venner når man egentlig innerst inne har lyst til å gråte?

Og hvorfor vender alltid sorgen tilbake etter at man har hatt det morsomt? Kan ikke gleden bli værende! De andre virker så snille og gode. Det virker som de alltid er trygge og glade. Men jeg er ikke sånn. Jeg er usikker. Redd. Og kanskje det er derfor jeg er så trist? Og da blir jeg sint! Jeg vil vise de andre at jeg også er tøff!

Det er styrke i å le og å gråte. Og det føles jo godt å få renset seg med noen tårer, ikke sant? Det var ikke så farlig å gråte allikevel? De kan godt kalle deg pyse. Pytt! Hva gjør vel det.

John Bradshaw, en terapeut fra USA, skrev følgende i sin bok "Som å komme hjem" (fritt etter hukommelsen): "Hadde alle latt tårene renne hver gang det var behov for dette, hadde vi ikke trengt psykologer!"

Tillat deg å være trist. Hvorfor? Fordi: "Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang." (Salme 30:6)

Jeg tror sorg og glede er avhengig av hverandre. De lever sammen som siamesiske tvillinger. Jeg er ikke redd for sorg. Ikke redd for glede. Disse to gjør meg til et helt og sterkt menneske!

:)