Tania Randby Garthus

69

Ord som sårer - hvem har ansvar?

Det pågår fortsatt debatt om man skal ha rett til å bruke ordet neger. I den forbindelse vil jeg som mottaker fortelle om når ord fra avsender sårer.

Publisert: 20. okt 2013  /  579 visninger.

Konflikten oppstår når avsender og mottaker tolker ord forskjellig. Det klassiske begrepet er ordet neger som bes erstattet med ordet svart. Avsender bruker ordet som en nøytral beskrivelse mens mottaker oppfatter det som stigmatiserende. Avsender vektlegger sitt eget motiv og rettferdiggjør bruken av ordet mens mottaker føler seg såret av ordet.

Min hverdag er preget av at mennesker med god vilje sårer meg med bruken av ord. Når jeg tar det opp med dem ser de på meg litt forundret og forstår ikke problemstillingen. Fordi, ordet er jo ikke ment slik jeg oppfatter det. De mener jo ikke noe vondt med det.

Det hjelper meg veldig lite, for hver gang de åpner munnen og sier ordene stikker det i hjertet mitt. Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg bite tennene sammen og late som om jeg ikke hørte det og at det ikke gjorde noe med meg, eller skal jeg si fra?

De aller fleste gangene lar jeg det passere med et trist sukk i hjertet. Noen ganger sier jeg fra, men det er ikke lett, fordi jeg dermed føler at jeg bidrar til å legge begrensninger på andres handlingsvalg. På den annen side kjenner jeg at jeg har behov for å opplyse om hva bruken av ordene gjør med mine følelser.

Bør jeg prøve å endre følelsene mine så jeg blir mindre sårbar i møte med ordene, eller bør jeg oppfordre avsender til å slutte å si ordene? For meg er det ikke lett å endre følelsene fordi ordene er så dypt integrert i meg, de er hellige for meg og skal ikke misbrukes.

Jeg har selv valgt å slutte og bruke ordet neger fordi noen sa fra og fortalte at ordet sårer andre. Det har ikke kostet meg annet enn en bevisstgjøringsprosess å gjøre dette. Dette ordet kan også fint erstattes med ordet svart eller brun som parallell til hvit.

Derfor har jeg tenkt at jeg skal legge opp en helt ny bevisstgjøringsstrategi i forhold til de ordene som sårer meg. Og når det er sagt, jeg elsker ordene i seg selv fordi de representerer noe vakkert, en jeg elsker og setter høyt. Men, jeg misliker sterkt konteksten de sies i, nettopp fordi konteksten bidrar til å trekke noen jeg er glad i ned i søla. Ordene som misbrukes kan heller aldri erstattes med andre ord.

 

Neste gang noen utbryter det ene ordet skal jeg svare: Oj, så hyggelig at du nevner Jesus, skal vi prate litt om ham nå?

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kirsten Schei

17 innlegg  1008 kommentarer

Ja..... her også kommer dette med...

Publisert over 7 år siden

Gruppetenknig. Gruppetkning som skaper ord som igjen skaper tanker.

Jeg opplever dine spørsmål som like relevante i enhver sammenheng egentlig. For ditt vedkommende er det ordet neger som sårer, for en som har andre behov en gruppen noen kategoriserer som normal ,er det ord som henviser til også dem som *utenfor * normalen* som sårer.

I sin helhet er ethvert ord som plasserer individer i en eller annen boks sårende og forteller mer om den som anvender kategorier/bokser i sin tenkning om andre enn det forteller om de de omtaler som så eller slik.

Spørsmålet du reiser handler vel egntlig om vi som mennesker kan være så elskverdige at vi lar være å såre andre?

Og gidder å se individet som individ og ha et nogenlunde bevisst forhold til hver enkelt idivids kvaliteter istede for i hvilken boks man kan sortere vedkommende under.

Hele vårt samfunn har dypt sårede individer med virkelig dype sår i sjelen og vanntrivsel som årsak av dette behov for å gruppere, sette i boks mv.

Om du ser deg om,- er alle benevnt ved: Yrke, opphav, diagnose, sivil eller sosial og politisk status.

Dette reflekterer kun manglende sosial kompetanse og egen tilkortkommethet hos både media og myndigheter i mange mange år, for deretter å helt ubevisst ha blitt adoptert som SPRÅK av befolkningen. I bunn og grunn er det bare utrykk for mangel på intellekt.

Men... når noen da som du ,--gjør sine omgivelser oppmerksom på at man blir såret av dette, må jeg si det er ren ignorans og ondskap å da fortsette med denne ordbruken.

Jeg håper du da ser at det da kun er ondskap og hensynsløshet hos de som da velger å fortsette å såre deg. Det finnes ingen grunn til at du skal tolerere denne mentaliteten.

For.... det er da ikke lenger snakk om uvitenhet, men hensynsløshet!

Mvh Kirsten




Kommentar #2

per strømme johnsen

11 innlegg  773 kommentarer

Du forstod

Publisert over 7 år siden

Det er den som blir såret som har ansvaret.

Den som blir såret, har oftest ikke det mot, den energi, den opplæring, kunnskap, insikt, oppdragelse, bakgrunn, det miljø som skal til for å stå opp for det som gavner felleskapet.

Uansett er det den som kjenner følelsen av at noe er galt sitt ansvar å rette opp den følelsen.

Eks så hadde jeg en del som bannet og misbrukte Guds og Jesu navn på jobben.  De var i sin rett til å gjøre det, men gjennom dialog, pga min frimodighet, repekterte de meg, og lot det være i mitt nærvær. Det står det respekt av.

Ikke respekt av at jeg var frimodig, men respekt i at de aksepterte mine behov, og gav meg noe av det jeg trengte i det miljøet. De var flotte mennesker mao.

Om jeg ikke hadde så flotte medarbeidere, eller at jeg hadde ordnet opp i egne følelser på en annen måte, ville det uansett ikke vøri deres ansvar. Kun en håndsrekning, for respekt og toleranse på en arbeidsplass.

Om slikt skjer i heimen, den indre omgangskrets, har en med andre forhold å gjøre. For om en ikke mestrer å løse konflikter der de er, vil ett slikt missbruk av ord/navn, kunne brukes for å såre, dominere, herske over andre. Ubevist, men også bevist.

Ansvar er noe man tar i forhold til det krav som stilles, den personlighet man har, oppvekst, læring, moral etc. Men ansvar kan stilles/ønskes/kreves,  av alle.  Men om det tas, er en annen sak.

Kommentar #3

Linda Hagen

7 innlegg  602 kommentarer

Greit å ta hensyn, men

Publisert over 7 år siden

Nei det er ikke lett å unngå sårende kommentarer. Enda vanskeligere når kommentaren ikke engang er ment å være sårende. Eneste mulighet til å unngå det måtte være å holde seg vekk fra alle mennesker som ikke oppfatter tilværelsen eksakt som en selv. Det er selvfølgelig greit å si fra om ting man ikke liker og, innenfor rimelighetens grenser, bør man kunne forvente å respekteres. Men når man ser hvordan diskusjoner rundt tema man selv oppfatter som opplagte opphetes, er det vel vanskelig å se for seg at særlig mye vil bli sagt om vi hele tiden skulle liste oss rundt i angst for å tråkke noen på tærne. Personlig mener jeg at litt rusk i maskineriet må til for å oppnå bevegelse og utvikling. Jeg har mange ganger erfart at utsagn jeg umiddelbart opplevde som sårende åpnet sinnet for nye synsvinkler og førte til en positiv endring. Det følgende er en, noe modifisert, kommentar jeg har skrevet i en tidligere debatt i Dagsavisen.

Også jeg har vokst opp med betegnelsen neger, og tenkte aldri at det å være neger var noe mindreverdig. Min mor sang om "Negergutten Hoa" og jeg synes han var en skikkelig helt. Jeg elsket å høre om Pippi Langstrømpe og hennes eksotiske pappa, negerkongen, og mulatter var noe vi omtalte som svært vakre mennesker. Når jeg plutselig, i godt voksen alder, fikk høre at neger var en nedsettende betegnelse forstod jeg ikke dette. Og har fremdeles problemer med det, selv om jeg svært sjelden bruker denne betegnelsen i dag. Har forstått det slik at avledningen nigger er årsaken til at betegnelsen neger har kommet i vanry. Egentlig litt underlig da, at det er akseptabelt å si svart; med tanke på avledningen svarting. Når vi også vet at neger stammer fra det latinske ordet niger, som betyr svart, blir det ikke enklere å forstå. Man kan altså si svart, men ikke på hvilket som helst språk.

Hvem er forøvrig svart, hvit, rød eller gul? Det ser eksempelvis ut til å ha blitt stuereint å omtale nordmenn som "blendahvite", selv om det er en nedsettende betegnelse. Personlig vil jeg heller kalles neger.

Jeg er usikker på om "svartmalingen" av ordet neger kom fra "de svarte" selv, eller om det er noe vi "blendahvite" har kommet på, men jeg har uansett inntrykk av at det stort sett er fra oss, "blendahvite", det kommer påstander om at neger er en rasistisk betegnelse. Særlig ser det ut til at svenskene er ute etter å slå ned på bruken av ordet. Så i teorien kan man ha gått rundt hele livet og vært fornøyd med å være neger, helt til man møtte en svenske og fikk vite at da har man altså misforstått totalt. Vips så ble man offer for rasisme. Eller vi kan alle enes om at;

VI ER ALLE NEGRE.

Kommentar #4

randi bergan

6 innlegg  299 kommentarer

HENSYN

Publisert over 7 år siden

kan du tenke noe verre enn ubetenksomme mennesker. Feks jenter som sitter og klager over valken på magen når det sitter noen som har mye større problemer i forhold til overvekt enn de?

Selv om du tåler mel så skal du ta hensyn til de som er allergiske og blir syke pgav cøliaki. Selv om du tåler sukker å skal du ta hensyn til en diabetiker som blir syk av det. Tenker at det er litt sånn med følelser, selv om du ikke forstår at de ordene gjør vondt hos andre, så skal vi respektere noen som ber oss la vær å bruke de betegnelsene som sårer dem.

La oss ta hensyn og spare vår neste fra å føle seg krenket. Kunne vi bare lære dette, tenk hvor mye vondt vi kunne unngå å gjøre mot våre medmennesker.

Kommentar #5

Tania Randby Garthus

69 innlegg  661 kommentarer

Sårbarheten blir synlig

Publisert over 7 år siden

Problemet er også når noen ord blir allment akseptert som kraftuttrykk. Dermed legitimeres Herre Gud og Jesus nettopp som dette - uttrykk for sinne, frustrasjon, oppgitthet, overraskelse osv. Ordene reduseres til noe som har med følelsesutbrudd å gjøre og betyr ikke noe mer for avsenderen enn nettopp dette. At det sårer mottakere som er troende og som setter Gud og Jesus høyt går i glemmeboka.

Jeg har sagt noen ganger; tenk om jeg begynte å si navnet til en du er veldig glad i høyt, hver gang jeg var sint eller oppgitt, ville du likt det? Da forstår de bedre hva dette handler om.

Det er mye ubetenksomhet ute og går men det er viktig å tørre å si fra om hva som sårer, fordi mange ønsker jo ikke å såre andre. Så neste gang man opplever at noen sier noe som stikker i hjertet kan det være lurt å si fra.

Men dette er veldig krevende og jeg kjenner at jeg må kjenne denne personen godt og ha tillitt til at budskapet blir vel mottatt før jeg sier fra. Man blottstiller jo sin egen sårbarhet og da er trygghet på at mottakeren forstår viktig.

Samtidig ligger det også kritikk i slike tilbakemeldinger og det gjør det enda mer krevende i forhold til hvordan man skal ta det opp uten at man selv blir den som sårer.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere