Helge Erik Solberg

37

Reservasjonsrett og ondskapens banalitet

Publisert: 12. okt 2013

Aftenposten hadde 9. oktober en kronikk, Vikeplikt for kvinners rettigheter, skrevet av fem kvinner fra redaksjonen i det feministiske tidsskriftet Fett. Der kan vi lese:

Tilhengerne av reservasjonsretten har forsøkt seg med at dette ikke er et spørsmål om kvinners rettigheter, men om legers menneskerettigheter, mer spesifikt retten til religions‑ og samvittighetsfrihet. For katolske leger kan det for eksempel by på problemer å være katekismetro og del av førstelinjetjenesten innenfor et helsesystem som har legalisert abort.

Forfatterne innrømmer at abort og henvisning til abort kan representere etiske dilemmaer for en del leger, men så tilføyer de:

Legens intensjoner er helt uinteressante. Vi mener at det som betyr noe er konsekvensene for den som relativt sett står i en undermaktposisjon, nemlig den som oppsøker sin lege for å få hjelp med å løse et problem. Lege-pasient-relasjonen er ikke primært ment å være en arena for legens «personlige kall», selv om et privat engasjement er beundringsverdig. Det handler om å hindre at en rekke leger, deriblant fastleger -- pasienters inngangsport til helsevesenet -- skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter.

Det jeg skriver i dette innlegget, er ikke et bidrag til diskusjonen om de moralske sidene ved abort. Mediene har hatt rikelig stoff om disse spørsmålene, og jeg har ingen nye argumenter å føre til torgs.

Derimot ønsker jeg å rette søkelyset mot en mer prinsipiell og overordnet etisk problemstilling, nemlig relasjonen mellom lov og moral. Jeg er nemlig svært skremt av den holdningen som Fett-redaktørene gir uttrykk for. Som sitatet ovenfor viser, protesterer de mot at leger «skal få heve seg over loven på grunn av sine private synspunkter». Det skal ikke stor fantasi til for å generalisere dette utsagnet fra bare å angå leger til å gjelde mennesker generelt. Hvis man bare skal være lovlydig og ikke følge samvittigheten der den står i konflikt med loven, kan det ha ganske uhyggelige konsekvenser. Det er dette generelle meta-spørsmålet jeg vil belyse; problemet om abort legers reservasjonsrett er bare et eksempel. Jeg kunne ha valgt et annet.

Historien gir oss mange eksempler på enkeltmennesker som ikke har latt seg diktere av samfunnets styrende lover, organer og personer og som har måttet ta konsekvensen av det. Jeg minner om kristne martyrer helt fra Kirkens første periode og til i dag og om forkjempere for menneskerettigheter som Nelson Mandela i Sør-Afrika og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Det er ikke vanskelig å gjøre listen mye lengre.

Mange understreker forskjellen mellom lov og etikk, og jeg er stort sett enig i denne distinksjonen. Det er et stort emne. Jeg skal bare kort nevne to viktige aspekter.

1) For det første: Moral og lovlydighet er ikke sammenfallende begreper. Paulus viste i en rekke skrifter at å overholde Moselovens detaljerte forskrifter ikke var det sentrale i kristnes relasjon til Gud. Mange senere moralteologer og filosofer -- ta Kierkegaard som et typisk eksempel -- har påpekt at å holde seg til sivile og religiøse lovbud ikke definerer det som er moralsk. Det moralske krever ofte mye mer av mennesket, en forpliktende og autentisk holdning. Du gjør kanskje ikke et lovbrudd om du går forbi en skadet person som trenger hjelp, men da opptrer du ikke moralsk. Lignelsen om den barmhjertige samaritan lærer oss noe om det.

2) For det andre er lover til for å ordne et samfunn, og mange lover er derfor og bør være etisk nøytrale. At lover imidlertid ikke alltid er det, er en kjent sak. Noen lover kan stille krav som i sin natur er moralsk gode, som for eksempel å respektere de fundamentale menneskerettighetene. Andre lover kan være etiske problematiske, i det minste for noen mennesker. Det gjelder som kjent abortloven. Der det er en konflikt mellom det juridiske og det etiske, må det etiske ha prioritet; egen overbevisning og samvittighet må være utslagsgivende. Fordi etikken har forrang over loven, må man i et dilemma hvor samvittighet og lovlydighet er på kollisjonskurs, ta de personlige konsekvensene når eget valg strider mot lovens bokstav.

Statsviteren og filosofen Hannah Arendt har noe viktig å lære oss om dette. Da hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann og analyserte hans handlinger og holdninger, utarbeidet hun den etiske kategorien ondskapens banalitet. Eichmanns moralske brist var å være en svært lovlydig person i et ondt system; han gjorde sine oppgaver uten å vurdere egne handlinger, han satte ikke sitt arbeid inn i en større sammenheng. Han tok ikke selv livet av jøder, men han fikk dem sendt til steder hvor de ble tilintetgjort. Derfor ble den banale handlingen å få jødene transportert et ledd i ekstrem ondskap.

Mange mennesker, og deriblant selvsagt mange leger, blant annet jeg selv, ser på abort som drap fordi de anser at menneskeverdet konstitueres i begynnelsen av fosterlivet og ikke bare ved fødselen. At loven gir kvinner rett til selvbestemt abort, er et eklatant eksempel på at alle lover ikke er etisk nøytrale.

Å henvise til abort er en handling som er analog til det Eichmann gjorde. Henvisningen er banal hvis man ikke setter den inn i en større sammenheng, men gjør man det, ser man at handlingen tilhører kjeden av hendelser som fører til fosterdrap. Da blir handlingen for disse legene et eksempel på ondskapens banalitet, altså en lovlydighet som moralsk sett er svært problematisk. Det er denne sammenhengen noen leger ser og som gjør at de ut fra sin samvittighet ber om reservasjonsrett.

Misforstå meg ikke, det er en grusom forskjell mellom Eichmanns forbrytelse mot menneskeheten og det å henvise en kvinne til abort. Hans handlinger var ikke bare kvantitativt svært omfattende, men den hadde også sitt grunnlag i et ekstremt rasistisk og menneskefiendtlig menneskesyn. Jeg kan ikke se noen mulighet for å kunne rettferdiggjøre det han gjorde.

Det stiller seg annerledes med abort, for der kan intensjonen i utgangspunktet være god, for eksempel å ville hjelpe en kvinne ut av en vanskelig situasjon eller å gi henne mulighet til å ta styringen over sin egen kropp og sitt eget liv. Som kjent er ikke alle enige i at hensikten i dette tilfellet helliger midlet.

Kvalitativt tilhører imidlertid begge handligssettene -- både Eichmanns (u)gjerninger og det å henvise til abort når egen samvittighet ikke tillater abort -- samme etiske kategori, ondskapens banalitet. Kriteriet er altså at en tilsynelatende triviell handling ikke settes inn i en sammenheng som er moralsk problematisk.

Hva må så samfunnet og de berørte legene gjøre med henvisningsdilemmaet? Enten må samfunnet gi reservasjonsrett til leger som deler dette synspunktet og som er i helsesystemets frontlinje eller så må disse legene søke seg en annen jobb. Hva som er riktig valg, ligger utenfor dette innleggets ramme. Jeg ville bare understreke et etisk prinsipp som ikke må ignoreres.

Det er ikke riktig at «Legens intensjoner er helt uinteressante», slik Fett-redaktørene hevder. Fordømmer man Eichmanns holdning, må man også ta på alvor det problemet en del leger har med å henvise til abort.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

reservasjonsrett og valg av stilling

Publisert over 7 år siden

Jeg har respekt for at personer ikke bør tvinges til å gjøre arbeidsoppgaver som strider med en dyp overbevisning. Men jeg mener at de leger som har slike reservasjoner kan unngå å ta stillinger hvor de havner  i dette dilemmaet. En lege er ikke nødt til å være allmennlege, i de fleste andre spesialiseringer er henvisning til abort aldri noe tema. En lege som er jehovas vitne bør feks ikke arbeide I en stilling hvor det forventes at hun skal gi pasienter blodoverføring. Om jeg som veterinær får en overbevisning om at det er galt å avlive dyr bør jeg ikke arbeide med pasienter i det hele tatt.

Kommentar #2

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Et gammelt dilemma

Publisert over 7 år siden
Helge Erik Solberg. Gå til den siterte teksten.
Det moralske krever ofte mye mer av mennesket, en forpliktende og autentisk holdning.

Dette etiske dilemmaet kommer godt frem i en parallell sak fra det gamle egypt.

Tenker på de egyptiske jordmødrene som løy for sine egyptiske voktere og sa at barnet var døfødt.

Dette sa de for å redde barnet fra å bli drept av de egyptiske soldatene, slik Faraos lov bød : alle nyfødte guttebarn av innvandrerne i Gosen skulle drepes. 

Den gangen gjaldt det nyfødte av innvandrerne i landet og ikke fostere av landets egen befolkning!

Det var lovpålagt drap for Egypts beste, for innvandrerne var blitt flere enn egypterne.

Det var ikke morens selvvalgte fosterdrap for eget beste, men dilemmaet har noen av de samme elementene.

Jordmødrene løy med sitt eget liv som innsats, i vårt samfunn kan man kanhende bare miste jobben.

Vi har demokrati og ikke en farao, desto viktigere å bruke mulighetene til å drive politisk arbeid for det en ønsker, og å ha en tydelig egenmoral.

Kommentar #3

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Og på samme måte

Publisert over 7 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
Om jeg som veterinær får en overbevisning om at det er galt å avlive dyr bør jeg ikke arbeide med pasienter i det hele tatt



bør en lege som har en overbevisning om at det er galt å avlive små menneskefostre helst ikke arbeide med gravide i det hele tatt?

Eller prøver du å si at en lege som er overbevist om at det er galt å avlive menneskefostre, også de som er yngre enn abortlovens tolvukersgrense, er like sært som om det skulle dukke opp en veterinær som " får en overbevisning om at det er galt å avlive dyr " ?




 
Kommentar #4

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Gunnar Søyland. Gå til den siterte teksten.


Og på samme måte Publisert 2 timer siden Kommentar #3 KarI Erik BirkeIand – gå til den siterte teksten. Om jeg som veterinær får en overbevisning om at det er galt å avlive dyr bør jeg ikke arbeide med pasienter i det hele tatt

bør en lege som har en overbevisning om at det er galt å avlive små menneskefostre helst ikke arbeide med gravide i det hele tatt?

Eller prøver du å si at en lege som er overbevist om at det er galt å avlive menneskefostre, også de som er yngre enn abortlovens tolvukersgrense, er like sært som om det skulle dukke opp en veterinær som " får en overbevisning om at det er galt å avlive dyr " ?



For en veterinær som arbeider med levende dyr i det hele tatt vil det alltid kunne dukke opp en mulighet for at man vil måtte avlive dyret - typisk fordi en skade, sykdom eller vanskjøtsel påfører vesentlig lidelse for dyret og ikke er mulig å behandle.  Om en veterinær f.eks. skulle bekjenne seg til en streng jainisme og være negativt innstilt til å avlive dyr i ethvert tilfelle bør han finne seg en skrivebordsjobb.

Dette er kanskje et søkt eksempel i Norge, men det finnes nok av temaer der veterinærere strides innbyrdes - f.eks. om pelsdyrhold, hvor lang man skal gå i avansert medisinsk behandling av kjæledyr m.m.  En veterinær som mener at pelsdyrhold er etisk uholdbart bør f.eks. ikke ta en jobb der han baserer sin inntekt på pelsdyrnæringen.

Om man mener at provosert abort er så galt at man ikke vil være involvert i det bør man ikke la seg ansette i en stilling der arbeidsgiver har en forventning om at man skal bidra til at kvinner skal få utført inngrepet.  Det finnes nok av andre muligheter for å bruke utdannelsen sin - geriatri, ortopedi, ØNH, øyesykdommer...  Eller man kan ta en legejobb der man unngår å arbeide pasientrettet, f.eks. som heltids kommunelege, smittevernlege, visse typer forskning.

Kommentar #5

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Ondskapens banalitet innebærer også

Publisert over 7 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
mener at provosert abort er så galt at man ikke vil være involvert i det

at man gjemmer seg bak medisinske faguttrykk som "provosert abort".

At et slikt inngrep i tillegg til å hjelpe en blivende mor i en vanskelig situasjon faktisk  også innebærer at man med overlegg tar livet av et lite menneske som ikke har vokst seg stort og sterkt nok til å forsvare seg selv enda, gjør at en del leger faktisk har samvittighetsproblemer med å anbefale en slik løsning, selv om et flertall av politikere på et visst tidspunkt i vår historie har åpnet for en slik mulighet ved å fjerne fosterets rettsvern de første 12 ukene etter unnfangelsen.

Man fjerner ikke et etisk dilemma ved å tvinge leger med samvittighetskvaler til enten å sanksjonere noe mot sin egen samvittighet og derved gjøre dem medansvarlige i at et liv går tapt, eller ved å tvinge dem til å slutte i jobben.

Man blir heller ikke kvitt det etiske dilemmaet ved å avhumanisere fosteret de første 12 ukene og nærmest omgjøre avliviningen til et slags veterinærmedisinsk spørsmål. En slik trivialisering er faktisk et helt sentralt element i ondskapens banalitet. 

Kommentar #6

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Gunnar Søyland. Gå til den siterte teksten.


Ondskapens banalitet innebærer også Publisert 60 minutter siden Kommentar #5 KarI Erik BirkeIand – gå til den siterte teksten. mener at provosert abort er så galt at man ikke vil være involvert i det

at man gjemmer seg bak medisinske faguttrykk som "provosert abort".

At et slikt inngrep i tillegg til å hjelpe en blivende mor i en vanskelig situasjon faktisk også innebærer at man med overlegg tar livet av et lite menneske som ikke har vokst seg stort og sterkt nok til å forsvare seg selv enda, gjør at en del leger faktisk har samvittighetsproblemer med å anbefale en slik løsning, selv om et flertall av politikere på et visst tidspunkt i vår historie har åpnet for en slik mulighet ved å fjerne fosterets rettsvern de første 12 ukene etter unnfangelsen.

Man fjerner ikke et etisk dilemma ved å tvinge leger med samvittighetskvaler til enten å sanksjonere noe mot sin egen samvittighet og derved gjøre dem medansvarlige i at et liv går tapt, eller ved å tvinge dem til å slutte i jobben.

Man blir heller ikke kvitt det etiske dilemmaet ved å avhumanisere fosteret de første 12 ukene og nærmest omgjøre avliviningen til et slags veterinærmedisinsk spørsmål. En slik trivialisering er faktisk et helt sentralt element i ondskapens banalitet.



Nå bruker forfatteren av det opprinnelige innlegget selv begrepet "abort", men bruk gjerne "fosterdrap" dersom du synes det er mer ryddig.  (I så fall regner jeg med at du er konsekvent og kaller en person med amputerte bein for "krøpling" i stedet for "funksjonshemmet"/"handicappet".)

Jeg mener ikke å gjøre diskusjonen til provosert abort/fosterdrap hos menneske til et veterinærmedisinsk spørsmål. Sammenligningen min handler om hvorvidt en persons overbevisningsgrunner skal kunne tvinge arbeidsgiver til å gjøre spesielle tilpasninger.  At sammenligningen er mellom lege og veterinær er bare forårsaket av at sistnevnte er min profesjon.  Man kunne like gjerne sammenligne med at en pasifist ansatt i forsvaret skulle kunne kreve at forsvaret fritok ham fra å ha noe med krig å gjøre.

Det er selvsagt et etisk dilemma for en person som er i en jobb hvor man forventes å utføre en arbeidsoppgave som bryter med en samvittighet.  Så lenge denne handlingen er juridisk lovlig mener jeg at man ikke bør gi arbeidstakeren noen særlig rettighet til å reservere seg.  Arbeidsgiver kan selvsagt være grei, men jeg har vanskelig for å se at arbeidsgiver skal ha en plikt til å ubetinget å måtet rette seg etter den ansattes krav.  (Jeg er klar over at mange fastleger ikke er ansatt av det offentlige, men i og med at fastleger har det vesentlige av sin inntekt via offentlige subsidier mener jeg staten må være i sin fulle rett til å stille krav til hvilke tjenester de må tilby.)

Kommentar #7

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Det blir vel et definisjonsspørsmål

Publisert over 7 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
Jeg er klar over at mange fastleger ikke er ansatt av det offentlige, men i og med at fastleger har det vesentlige av sin inntekt via offentlige subsidier mener jeg staten må være i sin fulle rett til å stille krav til hvilke tjenester de må tilby

Er det legene som er subsidiert av det offentlige, eller er det pasientene som får legehonorarene sine subsidiert av det offentlige? 

PS.
Du sier du tok et eksempel fra veterinærmedisin fordi det er din profesjon. Det var ikke noe spesielt godt eksempel, for et flertall av veterinærene som behandler pasienter er faktisk selvstendig næringsdrivende. Blant norske veterinærer som vesentlig driver med praksis blant produksjonsdyr, finnes det vel knapt en eneste som ikke er sin egen herre, men også blant de som driver med behandling av kjæledyr er det fortsatt ganske mange som er selvstendig næringsdrivende og således har seg selv som arbeidsgiver.

Kommentar #8

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Gunnar Søyland. Gå til den siterte teksten.
Er det legene som er subsidiert av det offentlige, eller er det pasientene som får legehonorarene sine subsidiert av det offentlige? PS. Du sier du tok et eksempel fra veterinærmedisin fordi det er din profesjon. Det var ikke noe spesielt godt eksempel, for et flertall av veterinærene som behandler pasienter er faktisk selvstendig næringsdrivende. Blant norske veterinærer som vesentlig driver med praksis blant produksjonsdyr, finnes det vel knapt en eneste som ikke er sin egen herre, men også blant de som driver med behandling av kjæledyr er det fortsatt ganske mange som er selvstendig næringsdrivende og således har seg selv som arbeidsgiver.

En fastlege får 407 kroner per pasient i fast, årlig tilskudd, uavhengig om pasienten kommer til konsultasjon eller ikke.  En gjennomsnittlig fastlege har ca. 1150 pasienter (http://www.side2.no/helse/article3374518.ece), dette utgjør dermed 468 050 kroner i året.  I tillegg kommer egenandeler og offentlig tilskudd per konsultasjon.  (Maksimalt antall pasienter per lege er 2500, tilsvarende et tilskudd på 1 017 500).

Kommentar #9

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Forlokkende

Publisert over 7 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
En fastlege får 407 kroner per pasient i fast, årlig tilskudd, uavhengig om pasienten kommer til konsultasjon eller ikke. En gjennomsnittlig fastlege har ca. 1150 pasienter (http://www.side2.no/helse/article3374518.ece), dette utgjør dermed 468 050 kroner i året. I tillegg kommer egenandeler og offentlig tilskudd per konsultasjon. (Maksimalt antall pasienter per lege er 2500, tilsvarende et tilskudd på 1 017 500).

Slike nærmest garanterte årsinntekter fortoner seg nok forlokkende for de fleste. Men virkeligheten er litt annen. Lege Katrine Wennevold er en av dem som kastet inn håndkledet og valgte å slutte i sin nyopprettede legepraksis etter bare to år fordi lønnen sto ikke i noe rimelig forhold til tidspresset, ei heller til regningene som påløp. Les hennes historie her.

Kommentar #10

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.
Slike nærmest garanterte årsinntekter fortoner seg nok forlokkende for de fleste. Men virkeligheten er litt annen.

Jeg unner legene sin lønn.  Men jeg unner også det offentlige en rett til å stille krav til tjenesten det betales for.

Kommentar #11

Tore Hansen

53 innlegg  496 kommentarer

Hva er abort!

Publisert over 7 år siden

Kan man ikke kalle det abort egentlig er: Å ta liv!

Vi kan godt omforme diskusjonene og dra de i alle rettninger, men sannheten er at denne loven er med å dra hele samfunnet vårt ned i søla.

Jeg så nettopp filmen om Hitlers siste dager i sin bunker. Og han mente at samfunnets fiende var samvittigheten (som bla kom gjennom den Jødiske arven, bibelen). Men det er nettopp når samvittigheten vår dør at samfunnet blir ett kaldt og likegyldig plass å være. Abortloven har med å gjort menneskeliv lite verdt, og uansett hva man kaller det eller hvilken argumenter man bruker, så burde man lytte til ens indre lille stemme som sier at dette er galt.

I gamle testamentet så dyrket man Guden Molok. Og lot spebarn bli kastet på ilden. Gud så det som en vederstyggelighet og straffet samfunnet for det.

Idag så er det interessant at abort har blitt ett tabu (når alle tabuer skal fjernes, så er abort en av de tingene man får lite informasjon om ettervirkninger etc.) og hvorfor er det tabu når det ikke skal være galt? 

De som utfører og er for abort må også redusere og herde sin egen samvittighet for å kunne tillate noe sånt. Og det må også irritere de at andre helsearbeidere slipper denne dårlige samvittigheten. Så da kjemper noen for å få fjernet reservasjonsretten, så man kan tilsmusse alle andres samvittighet, eller lar de få finne seg andre jobber, så vi slipper denne kjedelige påminnelsen om at dette vi gjør, faktisk kan være galt.

Jeg er jo veldig interessert i 2 verdenskrig. Og har fulgt med i Nurnbergprosessen og dommene i etterkant. Før Rudolf Høss ble hengt, så så han ikke noe galt i det han selv gjorde. Han kunne ikke angre og hadde heller ingen dårlig samvittighet lengre for sin ugjerning. Han ble hengt i Auswitch, der han selv hadde sendt millioner av Jøder, Sigøynere etc. i gasskamrene. Vi har også sett masse bilder av SS soldater som festet og lo mens tusenvis led i deres leire en smerte som få kan skjønne. Andre drepte for sin fører kom hjem og var  en god familiefar. De hadde nok utryddet sin egen samvittighet og gjort hva bibelen advarer mot: å forherde seg.

Men de var likevel klar over at de gjorde noe galt, for de forsøkte å skjule spor/byggninger og dokumenter når de så at krigen gikk i gal rettning. De visste at de kunne bli holdt til ansvar for sine ugjerninger.

Og jeg tror også at de som holder frem abortloven og ikke minst de som utfører dem, vet innerst inne at dette er feil. Men forsøker å forherde sin egen samvittighet og overbevise seg selv om at det de gjør faktisk er helt riktig. Da er spørsmålet hvem som er dommer over hva som er sant eller ikke sant? Alt er jo relativt, eller...?

Kommentar #12

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Det tror jeg også

Publisert over 7 år siden
Tore Hansen. Gå til den siterte teksten.
Og jeg tror også at de som holder frem abortloven og ikke minst de som utfører dem, vet innerst inne at dette er feil. Men forsøker å forherde sin egen samvittighet og overbevise seg selv om at det de gjør faktisk er helt riktig. Da er spørsmålet hvem som er dommer over hva som er sant eller ikke sant? Alt er jo relativt, eller...?

Husker godt hvordan man i alle sammenhenger som hadde med kvinnens frigjøring (fra å være mor, eller fra å la morsrollen bety heldagsomsorg ) stadig gjentok " ha ihvertfall ikke dårlig samvittighet!" Særlig Yssen gjorde dette til et slagord mens hun var likestillingsminister.

Man møtte den nemlig overalt, den dårlige samvittigheten.

Det er som du sier, man gjør seg hard. Det er samme årsak til reaksjonene som å gråte og å sørge, bli deprimert eller likeglad...

Men i dette ligger mannens svik mot barn og kvinne, familie og samfunn.

De utnytter kvinnen til egen lyst, uten kjærlighet, og kvinnen svarer med "samme mynt"!

Dengangen aborten var illegal, var de ulovlige svangersapsbruddene omtrent like mange som nå, ca 15-16000 i året. Dengangen var det fortvilede kvinner som med livet som innsats kvittet seg med fosteret mens  mannen sto uberørt og lot henne være alene i sorgen og fortvilelsen, ja, de bar flere byrder til ved å nedvurdere henne og utestenge henne fra "anstendig" liv.

Den hardhet man ser hos kvinnen i disse spørsmålene er først og fremst mannens.

Mannen har til alle tider vært kriger, herdet i å ta liv, en hersker, herdet i å ta hensynsløse beslutninger. Kvinnen har ikke hatt denne treningen, eller arvet denne kulturen.

Deres domene har vært omsorgen, å beskytte barna og skjerme hjemmet for mannens handlinger.

Så vidt jeg husker ble de på et tidspunkt så trett av å være utnyttet, kuet, trakkasert  og offer for mennenes overgrep at de ble ham lik.

Slik har de også fått det bedre, og de ønsker seg ikke tilbake til livet under maktsyke menn.

Så hardheten, Tore, den er et faktum, og ønsker man veien ut av den, så har Paulus beskrevet den godt:

" Dere menn! Elsk deres hustruer! Slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den......så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne lemmer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv.....  denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og menigheten."....

Hele Ef. brevet bør leses i sammenheng.....

Kommentar #13

Helge Erik Solberg

37 innlegg  61 kommentarer

Aktuell problemstilling

Publisert over 7 år siden

Samvittighetens forhold til lover viser seg å være en svært aktuell problemstilling: http://tinyurl.com/q5qtvtz

Kommentar #14

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Det finnes provoserte aborter som straffes som drap

Publisert over 7 år siden

Det kommer visst mest an på hvem som fremprovoserer abortene...

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10152663

"Retten fant det bevist at Maier var deprimert etter de tre abortene, men dømte henne likevel til 18 måneders fengsel, hvorav fire måneder ubetinget.

- Du drepte to ufødte liv med overlegg, sa dommeren." 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere