Verdidebatt

En preken om Guds rike og livets ene utgang

Det finnes alltid et håp, det er aldri for sent i Guds rike. Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud der i havet og tok i mot.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På jakt etter oppskrift på eplekake, fant jeg i kjøkkenhylla i formiddag en utskrift av en preken jeg holdt for et par år siden. Kanskje kan den fungere som mitt bidrag til debattene om helvetesangst som foregår på verdidebatt. Jeg legger den i alle fall ut her. Prekenen vekket kanskje noe debatt i menigheten (jeg var bare vikar), men det kom ingen sterke reaksjoner. Jeg tror den norske kirke lever med flere syn på livets utgang(er), og selv om det jeg står for bryter med CA, så blir det ingen stor diskusjon av det. Dessverre.

Forresten fant jeg eplekakeoppskriften som jeg egentlig lette etter. På soverommet!

Prekenteksten er hentet fra Johannes evangeliet kapittel 3.

Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer.  2 Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»  3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  4 «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?»  5 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.  6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.  7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.'  8 Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»  9 «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. 10 Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? 11 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. 12 Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? 13 Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. 14 Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. 20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.»

”Alle, alle vil vi ha med, vil vi ha med til himlen!” Og ”Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord!” Vi kjenner de sangene, vi synger dem, og det er slik vi vil at det glade budskapet skal høres ut. Men har vi med det sagt alt? Er det kanskje noe vi har glemt å si?

Det finnes to grunnleggende forskjellige måter å tenke om Guds rike på, to uforenlige måter å tenke om Gud på. Og det handler om dette: Er Guds rike for alle? Får virkelig alle være med? Eller tror vi at Guds rike bare er for noen? Er Gud for alle? Eller er Gud for noen? Eller sagt enda tydeligere: Finnes det noen mennesker som ikke er omfattet av Guds kjærlighet og som derfor i evighet havner utenfor Guds rike?

Det finnes to svar på disse spørsmålene, og hvilket svar vi ender opp med er avgjørende både for hva vi tenker om Guds rike, og ikke minst hvordan vi tenker om Gud. Jeg tror det er viktig å tenke over disse spørsmålene for oss sjøl, og jeg tror det er viktig å snakke høyt om det i kirka. Det handler om troverdighet og det handler om ærlighet. Og å prøve å harmonisere mellom ulike svar på disse spørsmålene, tror jeg det kommer lite godt ut av. Å leve med ulike svar i samme kirke går an, men det gjør vi best dersom vi først tydeliggjør svarene for hverandre. Og en viktig ting, er at Bibelen selv svarer på to ulike måter på disse spørsmålene. Bibelen er ikke entydig på dette området. Det bibelske materialet gir oss ingen fasit, men det gir oss muligheten til å tenke ulikt, til å gi ulike svar.

Og mitt svar, og det er neppe så vaskelig gjette, mitt svar er at Guds kjærlighet ikke bare omfatter hver den som tror på ham, men hvert eneste lille menneske på denne jord. Når det gjelder Guds kjærlighet, tror jeg ikke på noen skillelinjer mellom troende og ikke-troende, frelste eller ufrelste,døpte og udøpte, mellom gode og onde, offer og overgriper. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å tro at min udøpte, ikke-troende søster skal være utelukket fra Guds rike, mens min troende døpte søster skal få være med på festen. Og om det fører til en tanke om at jeg en gang kan risikere å sitte til bords mellom Stalin og en som kanskje har gjort mine egne barn ille, ja, så tenker jeg at det er en slik Guds kjærlighet jeg setter min lit til. En kjærlighet som gjør at Gud kan bli alt i alle, en kjærlighet som har makt til å forandre, som ikke bare har makt til å skape noe av intet, men som kan skape godt av ondt. Som kan skape kjærlighet av hat, som kan skape glede av sorg, og som kan binde oss alle sammen som mennesker, skapt og villet av Gud alle sammen.

Og her er vi tilbake i Johannes si tekst.Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike, sier Jesus ifølge Johannes. Og Johannes henviser med dette til kjente tekster. Guds Ånd svevde en gang over vannet, det var før verden ble til. Det var slik alt begynte, ifølge 1.Mosebok. Guds Ånd blåste over havdypet, det var mørkt og verden var uskapt, men Guds ånd var der. For Guds Ånd er selv der ingenting er. Og av ånden og havet blir verden til. Og det er den samme Ånden som Gud blåser inn i Adams nese. Og det Gud blåser inn der, er ikke Adams åndelighet, det er Guds egen ånde, hans pust, det er selve livet, gud blåser inn i Adams nese. Guds pust gir liv og ER liv.

Mennesker fødes og lever og dør. Og mens vi lever kan vi ifølge Johannes-evangeliet bli født på ny. Nikodemus stiller noen gode spørsmål til dette, et gammelt menneske kan da ikke bli født, og vi kan da ikke komme inn i magen igjen? Nei, det skjer ved vann og Ånd, svarer Jesus. For mennesket er ikke bare skapt, slik som resten av Guds skaperverk. Gud blåste ikke sin ånde inn i giraffen eller blåhvalen eller tulipanen eller sypressen. Det er mennesket som har fått Guds pust i seg og med seg, og i det ligger en viktig forskjell, eller i alle fall er det et bilde på en viktig forskjell, nemlig at vi som dyrene og plantene ikke bare fødes, lever og dør, men at vi samtidig har i oss en evne til gjenskapelse. Vi kan billedlig talt, for det skjer jo ikke faktisk, vi kan fødes på ny. Vi kan som et lite barn få se verden med nye øyne. Vi kan endre oss, livet kan bli annerledes, vi har en iboende evne til endring, som mennesket er alene om i skaperverket. Guds pust er i oss, den blåser ikke alltid dit vi vil, men den kan endre retning.

Jeg tror at denne evnen til endring, vår mulighet til å se verden med andre øyne, til å bli født på ny, det er noe som er felles for alle mennesker og som knytter oss alle til Guds kjærlighet. Å bli født på ny, handler ikke bare om at livet kan bli annerledes, men like mye om at vi som mennesker har evnen til å se på verden med et nytt blikk. Et nyfødt blikk. Vi kan se verden med Guds øyne. For dersom vi forandrer oss, så vil også vår oppfatning av verden, vårt blikk på våre medmennesker, det vil også endre seg.

Når vi bruker uttrykk som å bli født på ny eller omvendelse, så snakker vi ofte om plutselige forandringer i livet. Noe som skjer brått og kanskje uventet. Ofte tenker vi på noe som er igangsatt av ytre dramatiske hendelser. Men ofte er det jo ikke sånn. Å bli født på ny, å se verden med nye øyne, det er ikke ødvendigvis noe som skjer så å si over natta. Det treger slett ikke komme plutselig. For på den måten ville det jo ikke bli noe som er tilgjengelig for alle. Nei, jeg tror at det å bli født på nytt kan være noe vi øver oss opp til. Hvis vi tenker at det er et mål å forsøke å se verden med Guds øye, å se mennesker med Guds kjærlighets blikk, da er jo dette noe vi kan øve på gjennom livet. Vi trenger ikke sette oss ed å vente på den store sjelsettende opplevelsen som skal gjøre oss nye både i egne og Guds øye! Nei, vi kan tenke at det å gå veien skritt for skritt, gjøre et forsøk, feile og prøve på ny, det kan være gjenfødelse og nyskapelse i det også.

For uansett om man får oppleve de store overgangene, de brå forandringene eller ikke: En ny fødsel eller en nyskapelse er jo aldri noe som skjer en gang for alle. Vi lever i verden. Minner blekner og det å dyrke en opplevelse eller hendelse i eget liv som har vært, er ikke nødvendigvis det samme som å være gjenfødt. Jeg tror at Guds pust lever i oss, og at endringer kan komme brått eller sakte, og Guds nyskapelse kan skje i oss hele livet. Det finnes der som en mulighet, og vi har den i oss alle sammen. Kjærligheten gjør nemlig ikke blind, den gir oss derimot et nytt syn, et nytt blikk på verden! Og dette blikket, Guds blikk på verden og menneskene, det er jo, slik jeg ser det, å være i Guds rike. Guds rike, tror jeg, er nok også noe mer, noe som følger etter døden, men det er også noe vi kan være i her, midt i det livet Gud har blåst inn i oss.

I forrige uke hadde jeg en samtale med en av de ansatte på en av matvarebutikkene her hvor vi bor. Ikke ante jeg at de må bruke en ansatt til å sitte i flere timer hver dag for å se gjennom alle videoopptakene fra butikken gjennom dagen. Pga tyveri. Og det var tydelig å se at hun jeg pratet med var preget av det, det å måtte forholde seg til at sambygdinger som slett ikke var folk som hadde dårlig råd, at de gjorde seg til tyver for e oppvaskklut eller et par lyspærer. Videokameraet så, og hun måtte se, det vi slipper. ”Du vil ikke vite det”, sa hun til meg og hadde rett. Jeg vil ikke vite. For det er klart, selv det å øve seg å se med Guds blikk, kan aldri få oss til å bli Gud. Vi ser og vi videoovervåker hverandre, men der vi ser en hederlig mann, ser den butikkansatte bak skjermen en tyv, og Gud ser alt sammen, og Gud ser alltid et menneske som trenger hans kjærlighet.

Vi kan øve oss, vi kan bli født på ny, men våre blikk er alltid begrenset. Der Gud ser alle sammenhenger, alle beveggrunner, alle motiver, der ser er våre blikk begrenset av at vi ser alt fra bunne av våre egne øyenhuler. Og det å se med Guds blikk, det er kanskje ikke alltid å tro det beste om folk, men å tro at de er elsket av Gud. At uansett hva som skjuler seg bak fasaden og under overflaten, uansett hva butikkens videokamera har fanget inn: Alle mennesker er omsluttet av Guds kjærlighet. Et menneske er alltid mer enn det vi ser, og Gud er alltid større enn vi kan fatte.

Men, for det er jo et men, hva med de som ikke vil eller får det til, eller prøver eller, ja, kort sagt: Hva med ”den som gjør det onde, hater lyset og ikke kommer til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.” Finnes det et punkt der alt håp er ute, der mørket forblir mørkt, og mennesket ikke har noe håp mer? Jeg tror ikke det. Mennesker kan gå seg vill, mennesker kan gjøre onde ting, så ufattelige at vi ikke orker å ta det inn over oss en gang. Verden er ingen søndagsskole. Om vi har muligheten til gode i oss, så har menneskene sannelig evnen til ondskap også! Men likevel: Jeg vegrer å tro at Gud noen gang har gitt et menneske opp. Jeg tror at Guds kjærlighet også rammer den i våre øye mest motbydelige overgriper. Jeg tror aldri at nok er nok, at alt håp er ute. Om Guds kjærlighet ikke syes i et menneskes liv her, så kan det alltid komme til syne en gang. Om forandringen ikke skjer i livet, så kan den skje i døden. Det finnes alltid et håp, det er aldri for sent i Guds rike.

Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud der i havet og tok i mot. For Guds Ånd er ikke bare der som en bris over havflaten, Guds Ånd er der også som strømmen i havdypet og tar i mot også fryktede terrorister i sitt rike. For med vann og Ånd kan alt bli nytt. Kjærligheten er sterkere en døden, og i Guds rike skal vi sitte side om side.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt