The Passion of Christ

Det er laget en rekke filmer med utgangspunkt i, eller tema nært knyttet opp til, Jesus Kristus.  Jeg har den senere tid (gjen)sett tre av dem og kommer til å levere anmeldelser i tur og orden her på verdidebatt.  Nevnte forum bør jo være en god arena for diskusjon rundt filmer av denne karakter.  Først ut er en film som burde være kjent for de fleste, nemlig Mel Gibsons "The Passion of Christ".

Mel Gibson som skuespiller er kjent fra en rekke filmer, og mange vil huske ham fra actionfilmer som "Dødelig våpen" og "Mad Max".  Men han har vist seg fram i andre sjangre også, i filmer med noe varierende kvalitet.  Som produsent eller regissør har han bidratt en håndfull ganger, og "The Passion of Christ" ble produsert i 2004.  Filmen er en svært realistisk beskrivelse av Jesu siste timer, fra han ble tatt til fange i Getsename og fram til døden på korset.  Når jeg sier

"svært realistisk"

så mener jeg det.  Her spares ikke på kruttet, i kjent Gibson-stil.  Jesu lidelser skal bankes inn i hodet på publikum med særdeles sterke virkemidler.  Med filmatisk presisjon kan vi studere de bloddryppende detaljer når spikre slås gjennom kropp, eller når pisk flerrer opp hud så blodet spruter utover gulvet.  Filmen er en studie i menneskelig smerte og lidelse.

Jeg husker en uttalelse fra en pastor på radio; "Se denne filmen og du kommer garantert til å bli frelst!"  Dessverre for ham kan jeg ikke svare bekreftende på det.

Filmen ble, til tross for de sterke scener som ikke egner seg for hverken barn eller sårbare sjeler forøvrig, omfavnet av kristne fra ulike kirkesamfunn.  Jeg kan forstå det.  For de kristne går nettopp Jesu lidelseshistorie direkte inn i kjernen av budskapet: "For vår skyld ble han såret og knust, straffen lå på ham..." og så videre.  Det må legges til at ikke alle kristne syntes godt om filmen.  Man kan diskutere hvor fruktbart det er å fordype seg i de bloddryppende detaljer, selv for troende mennesker.  Men viktigere enn hva filmen måtte bety for de allerede svorne hengivne, er spørsmålet om filmen har noe å si til ikke-troende.

Mitt svar er: Kanskje.  Dersom det som skal til for å endre livssyn og bli kristen, er inngående og nær pinlige studier av de fysiske smerter Jesus gjennomgikk i noe som tross alt ikke var veldig mange timer, så må jeg si jeg lurer på hvor gjennomtenkt en slik livssynsendring er.  Kanskje noen lar seg drive av de sterke scener inn i en kristentro, men hvis de ikke har skjønt budskapet før, hvorfor skal man så skjønne det bedre etter denne bloddryppende seanse?

Der filmen kanskje kan fungere for ikke-troende, er en studie av menneskelig lidelse.  Men da er Jesu historie ikke unik.  Det har opp gjennom historien vært groteskt mye lidelse og urett.  Tenk på de ufattelige lidelser forårsaket av krig, tortur, voldtekt og kriminalitet, men også i forbindelse med sykdom og naturlig død.  Jesu siste timer kan således - kanskje - fungere som et eksempel på hva lidelse og urett er.  Konseptet kan fungere, men da spør jeg:  Hvorfor akkurat Jesu lidelseshistorie, når det er så mange andre å ta av?  Så mangler det jo heller ikke på filmer som beskriver andre menneskers lidelse.

Det som trekker filmen opp, er stram regi, god hovedrolleprestasjon og autensitet.  Blant annet så snakkes det ikke som i så mange andre filmer engelsk.  Språket er arameisk, hebraisk og latin.  Gibson har fått kritikk for å ta seg noen historiske friheter, og for at hans katolske bakgrunn skinner skarpt igjennom.  Likeledes har det vært kritikk rettet mot at filmen fremstår som antisemittisk - uten at jeg skal gå i detaljer her.

Det er en film det er vanskelig for ikke å si umulig ikke å bli berørt av, selv for ikke-troende, men det faktum alene gjør den ikke nødvendigvis til en god film. Jeg triller terningkast 4.

(Bilde er public domain - og er IKKE fra filmen.  I filmen ses hovedpersonen i langt mer redusert tilstand)