Anders Garbom Backe

9

Ja, jeg er sinna

Når biskop Atle Sommerfeldt og andre sier jeg er sinna på kirken, har de rett, men bare én ting: At jeg er sinna. Men det er en forskjellsbehandlende stat jeg er sinna på, ikke Den norske kirke, kristendom eller kristne.

Publisert: 5. okt 2013

Spør du noen av vennene mine, sier de jeg er alt annet enn en sinna person. Sinne er ikke en følelse som jeg har behov for å føle på ofte. Jeg er blid og optimist. Likevel er det en ting som gjør meg frustrert: At den norske staten skal forskjellsbehandle tros- og livssynssamfunn.

Den norske kirke nyter mange privilegier i Norge:

  • Grunnlovens formålsparagraf bygges på "kristen og humanistisk arv".
  • Samme arv er kopiert inn i grunnskolens formålsparagraf.
  • Grunnloven fremhever videre en luthersk-evangelisk "Folkekirke".
  • Kongen og fremtidige regenter med bekjenne seg til den kristne tro.
  • I skolen har kristendom en klar størstedel av religionsfaget
  • Skolegudstjenester
  • Biskoper og andre kirkeansatte er fortsatt fortsatt embetsmenn (en del av statlig administrasjon)
  • Den norske kirke mottar 250 millioner øremerkede midler til trosopplæring
  • Den norske kirke har monopol på gravferdsforvaltningen
  • Prestelige ansatte i forsvar, sykehus, utdanningsinstitusjoner, osv.
  • Mange prester blir ofte tilkallet i krisesituasjoner som budbringer og samtalepartner
  • Flere kommuner tar 17. mai-toget innom kirken
  • osv.

Selv om jeg ikke er overbevist av et kristent verdenssyn, er det ikke som gjør at jeg blir frustrert av disse ordningene. Det er at staten skal forskjellsbehandle på så mange måter.

Når jeg finner det vanskelig i min militærtjeneste, er ensom på universitetet, er redd for døden på sykehuset eller nettopp har mistet moren min i en ulykke - da ville det ikke hjulpet meg å snakke med en prest. Det vil si, det hadde vært helt avgjørende for meg å snakke med et medmenneske. Men en prest kan ikke tilby noe mer enn et hvilket som helst annet medmenneske. Å komme med bibel og Gud til meg i en slik situasjon ville jeg følt krenkende. Å snakke med en profesjonell person, som forstår min situasjon, kan bidra med konstruktiv samtale og videre hjelp, hadde vært det beste.

Jeg lærer om kristen kulturarv på skolen, men vet ganske sikkert at å sende meg på skolegudstjeneste og gi meg en kristendomsdominiert religionsfag ikke er den beste måten å gjøre det på. Jeg vil lese balanserte fagbøker og få en objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning, hvor jeg kan delta aktivt med spørsmål og diskusjon.

Kongen må gjerne få lov til å holde fast ved sin kristne tro så lenge han vil. Men burde ikke fremtidige regenter ha trosfrihet? 

Gjennom mitt lederverv i Humanistisk Ungdom er det en slik likebehandlende stat noe av det viktigste jeg jobber for (utenom å skape et fellesskap for unge humanister selvsagt). Noen oppfatter det likevel som om jeg har andre formål.

Religion er noe veldig personlig for mange, og hos flere vekkes det frem føleser som krenkethet o.l. når jeg kritiserer statskirkeordningen. Kanskje oppleves det som et slags personangrep. Noe slikt har jeg uansett aldri ment, og når folk retter pekefingeren mot meg og andre humanister og kaller oss ting som "angstbittersk", blir det like usaklig.

En moderne stat som Norge bør klare å ha såppas ryddighet i sakene sine at den klare å skille mellom...

En selvstendig kirke og en uavhengig og likebehandlende stat - det er det jeg håper på. Jeg kjenner flere kristne som ønsker det samme. At du er eller blir enig meg håper jeg også på, men uansett håper jeg først at du ser det er det jeg ønsker, ikke å anripe din religion.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere