De glemte ord.

Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» 19 Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. 20 Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken. Men for seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like.

_________________________________________________________________________________

Disse ord er vel de mest glemte av alle også i Kirken vår.

Jeg har mange ganger undret meg over hvordan nesten alle mennesker som mener seg krsitne likevel glemmer å elske alle.

Som vi ser her i 1.mos:2,20.... var det MANNEN (overs 1978)/MEMNNESKET (overs 2011) som ikke fant hva Gud Herren hadde skjenket .

Det var ikke Gud som mente at alle skapninger ikke var våre like, eller var likeverdige oss. Nei...

Det var vi som ikke så det!

Når vi da vandrer gjennom REMA; KIWI, mv., Går i kirken, ber våre bønner , tenker våre tanker... kan det da hende det er noen vi har glemt?, noen vi ikke gir plass i sin skapers hus? noen vi spiser vi ikke bør spise?....

Kan det da være vi bygger vår livsførsel ,tanker og innbilninger på noe som bare vi mennesker er ukloke nok til å inbille oss?

Og vil disse ord fra Gud  forbli glemt i denne konforme verden ?

Mvh Kirsten Schei