Verdidebatt

Nazismen, ondskapen... og oss andre?

Den trygge avstanden til ondskapen: En definisjon av ondskap kan ikke tilhøre en avgrenset kulturkrets; man kan altså ikke ha en innelukket oppfatning av hva som er rett og galt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Så vidt jeg vet var rasismen mot f.eks. jøder et fenomen som så og si alle land i europa var preget av på 30- og 40-tallet. (Og i tidligere perioder over lang historisk tid) Også i Norge. Det skrekkelige var selvsagt at Tyskland strakk det helt ut i det sykt ekstreme; men grunnleggende var jødeforakt og rasetenkning generelt en gift som også langt på vei preget det norske samfunnet. Og var slik også helt selvfølgelige deler av holdninger som ikke alt for sjeldent kunne registreres som deler av allment norsk tankegods. Også tidvis fra flere representanter i administrasjonen og etater. Til tross for Wergelands innsats som vi ellers helst gjerne fremhever.
1930-tallets raseteorier ble altså brukt mot jødene både av norske politikere og norsk politi. I f.eks. Aftenposten kunne man  lese mange hårreisende og klart urettferdige anklager mot jøder. Med nazismens vekst i Tyskland, så økte også det generelle jødehatet i europa som i Norge på mange plan, altså før 1940. I 1933 skriver f.eks. Aftenpostens redaktør at tyskerne "har gode grunner" til å behandle jødene spesielt hardt. Og restriktve holdninger mot jøder spredte seg; også mot flyktende jøder som ble møtt med stengere innreisekrav enn andre flyktninger. Bare ca 400 jøder til sammen ble sluppet inn i landet før krigen.
Jeg minner om kongebiograf Tor Bomann-Larsens bok om tiden før 1940. Her nevner alle faghistorikere at de holdninger som er nevnt her faktisk "var allmenne og forståelige holdninger" i tiden før 1940. Sågar nevnes at "kronprins Olav delte høsten 1939 tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland". De fleste nordmenn stilte seg faktisk ganske nøytrale til det som skjedde i Tyskland. Det er ikke Hitler-Tyskland, men Stalins Russland og verdensrevolusjonen som er skremmebildet for Europa. Bomann Larsen trekker som nevnt frem det brevet Kronprins Olav skrev til den britiske tronfølgeren i 1935, hvor han foreslår at England må nærme seg Tyskland for å skape et bolverk mot bolsjevismen. Boman sa til Aftenposten at kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden generelt. - Avisen skrev videre at Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt den virkelige historien fra 30-tallet. I NRK P2 ble det under bokens utgivelse påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger, var og er preget av etterpåklokskap.

Spørsmål: Hvorfor nevnes så sjeldent disse faktisk vesentlige poengene når nazismens fremvekst generelt som spesielt behandles - ikke minst i forhold til det som er nevnt mht norske offentlige som private holdninger og stemninger?

For jødehat var jo ingen tysk idé som oppstod fra det tomme intet rundt 1930? Slik det ofte fremstilles, så isoleres dette skrekkelige fenomenet til Tyskland og nazistene alene. UTEN at det nevnes spesielt at denne giften også preget mange nordmenn og ikke små deler av det norske og europeiske samfunnet. Man får mer enn lett inntrykk av at dagens demokratiske og humanistiske grunnleggende rause sinnelag i Norge er identisk med det som regjerte i det norske folk på 30- og 40 tallet. Man projiserer altså implisitt bakover det beste fra dagens sosialt- og politisk korrekte verdier. Dette er i tilfelle historisk juks; en løgn om virkeligheten.
Ordet "jøde" var faktisk et foraktens skjellsord i visse miljøer i langt større grad enn i dag - selv om det i dag igjen har blitt skjellsord blant flere unge. Som det også var i andre europeiske land i variert grad på 30-tallet. Forskjellen var altså at i Tyskland ble det hele systematisert og forsterket på absolutt verste måte: De fikk massiv makt bak elendigheten. Forskjellen lå ikke at fenomenet jødehat oppsto der (alene) fra intet med nazismen som en "mystisk ond kilde" - tyskere var ikke et spesielt svakt eller ondt folkeslag som pruduserte jødehat langt mer enn andre lands folk. Nazismen var ikke kilden, men verktøyet, den kraftige katalysatoren, som muliggjorde det som lenge, alt for lenge, hadde levd i europa. Det var i Tyskland flere uheldige forhold, et farlig syndrom, oppsto og vokste samtidig til det endte i det helvete vi alle kjenner.

Mange nordmenns holdninger til raser og jøder var altså også rimelig suspekte etter dagens verdisyn; selv om det på langt nær selvsagt ikke, som nevnt, tok de ytterligheter som det gjorde i Tyskland. Men det var altså både latent og også tydelig nok også her i landet. Som i mange andre land på den tiden. Jeg minner om at tvangssterilisering av taterne forekom så sent som på slutten av 70-tallet under AP-regjering. Den ensidige fokuseringen på det tyske folk, ikke nazismen, i alle tiårene etter krigen kan nærmest virke som en avledende manøver for å slippe det ubehagelige fokuset på våre egne mørke kapitler? Da ofrene (jødene og andre svake grupper) ble så voldsomt og ekstremt rammet, så justerte så og si alle andre syn i det stille rundt -45 og lot det tyske folket ta støyten. Oppgjøret med nazi-Tyskland var selvsagt riktig og nødvendig, men det skal dog ikke ta bort ubehagelig søkelys fra egen historie - selv ikke etter snart 70 år? Historiebeskrivelsen burde altså konsentrere seg om fenomenet rasisme og forakt for folkegrupper som kan slå til de grader skrekkelig ut om mulighetene åpner seg. Og så avslutte med ettertanken: Takk Gud for at det ikke var oss. Denne gangen. (Illustrasjon: Jfr f.eks. Rwanda, og andre eksempler). Olav Tuff står frem med sine gjerninger og sin innsats i Waffen SS, samt med uttalelser om en samvittighet som for oss virker komplett uforståelig. Nå gjenstår muligens at andre nordmenn, fra den gode siden, står frem og innrømmer at elementer av dette rasistsiske tankegodset heller ikke var et spesielt ukjent fenomen i det norske folket eller europa før 1940.

Vi må forstå "ondskap" som noe vi ikke fullt helt omfatter med forståelse. Vi kan dermed ikke fullt ut kan sikre oss mot, kontrollere eller forhindre slik ondskap som nazismen ble et skekkelig uttrykk for. Og å distansere oss fra den gjennom å avgrense ondskapen til en tid eller en bestemt gruppe minner mer om indremedisin, enn adekvat analyse. Vi vil aldri bli godt nok forberedt på hvor fæl ondskap kan være. Jfr nevnte eksempel Rwanda eller Breivik. Vi kan ikke sikre oss helt mot at slikt kan skje igjen. Tenker vi det, lurer vi oss selv. Det er alltid nye muligheter for rå ondskap. Selv om kunnskap og innsikter kan hindre ondskap, er det dessverre ikke alltid slik at dette vil gjøre det. Å isolere slike fenomener til et avgrenset og i tiden fjernt ondt skrekkimperiums syke tanker er samtidig å ungå å erkjenne og innrømme at slik gift ligger som frø i den enkeltes hjerte, over alt. I dag. Og i morgen. Ergo er det en latent farlig historieskriving vi er vitne til. Igjen. Farlig fordi den underliggende har som premiss at ondskapen egentlig ikke ligger latent hos den enkelte, deg og meg. Ondskapens nærhet blir muligens for utfordrende å takle. "Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst."








Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt