Anne Sender bekrefter ingen ytterligheter

Boken "Vår jødiske reise" er utgitt på Cappelen Damm. Denne anmeldelsen ble opprinnelig sendt til Med Israel for Fred som avviste den.

I Norge er debatten om Israel og palestinerne polarisert og bærer mer preg av en innenrikspolitisk debatt enn noe som har virkeligheten for palestinere og israelere å gjøre. Ettersom nærhet til, eller kunnskap om, konflikten ikke er nødvendig for å gjengi et dogmatisk riktig svar blir det ofte mye støy og lite innhold i debatten.

I jødiske miljøer utgjør ofte Israel et dilemma, og det foregår en åpen og livlig debatt der to synspunkter står mot hverandre:

På den ene siden av saken står dem som mener at Israel, fremfor alt, trenger et aktivt forsvar. Ettersom det er mer enn nok kritikere, bør enhver som forsvarer Israels legitimitet og rett til å beskytte sine borgere føre en uforsonlig forsvarslinje. Kritikk av Israel i vår tid er overflødig og blir misbrukt av Israels fiender som et "alibi" for demonisering og det som verre er. Man skal forsvare politikk man har reservasjoner om, mot angrep som er urimelige, usaklige, og demoniserende.

På den andre siden står dem som mener at kritikkverdige forhold bør kritiseres av rent prinsipielle årsaker, og at uforbeholdent forsvar av alt Israel gjør bare polariserer debatten. Både forsvar av Israel og kritikk av andre mister troverdighet hvis man skaper et inntrykk av at Israel er hevet over kritikk. Arbeidet ligger i å unngå inntrykket av å være ukritisk, eller fanatisk. Å være nyansert og ærlig gir troverdighet.

Begge disse synspunktene har noe for seg, men begge kan også tas for langt. Israel er et land under stort press og med store problemer, og det er ikke til å unngå at det fremmes radikale, sågar rasistiske synspunkter, og gjøres feil. Å late som noe annet virker naivt.

På den annen side gjør organisasjoner som JStreet en stor feil når de forsøker å "bevise" for omverdenen at de også kan være tøffe mot Israel. Det blir som å sparke sin egen hund for å vise naboene hvor tøff man er.

Jeg tror det finnes måter å ta høyde for begge disse ytterpunktene med utgangspunkt i Anne Senders bok.

I sin bok beskriver Sender den vanskelige situasjonen palestinere på Vestbredden og i østre Jerusalem opplever og kritiserer Israels behandling av dem. Men hun legger ikke all skylden på Israel, og unnlater heller ikke å kritisere palestinske myndigheter - og faktisk palestinerne selv - for å la så mange muligheter gå fra seg til å skape et bedre liv.

Dette er intellektuelt helt legitimt, men det gjelder å skille mellom Israels moralske ansvar for å gjøre alt de kan for å lette på palestinernes situasjon, og skylden for at palestinerne er i den situasjonen de er i.

I debatten om israelsk politikk blandes disse to altfor ofte sammen. Mange vil ha det til at israelernes ofte mangelfulle behandling av palestinere i områdene utenfor våpenvhvile-linjen fra 1949 (den grønne linjen) enten er den eneste eller hovedårsaken til at palestinerne har det vanskelig. Følgelig vil det bli fred om Israel blir mer passiv, også ved å redusere nødvendige sikkerhetstiltak. Dette tas til sin ytterste konsekvens når enkelte krever at Israel simpelthen kapitulerer og legger sine borgeres liv i hendene til Fatah, Hamas, eller hvem som river til seg makten i et slikt scenario.

Dette resonnementet brister både i møtet med god logikk og den faktiske historien, men det er anvendelig i den offentlige debatt fordi det er så lettfattelig: kan all skyld legges på en part, så må den parten også ha det fulle og hele ansvar for å gjøre det riktig igjen.

At Israel ikke har all skyld, og antagelig ikke en gang mesteparten av skylden, for palestinernes vanskeligheter endrer likevel ikke på Israels ansvar for å 1) gjøre det landet kan for å lette på palestinernes situasjon, og 2) jobbe intenst og kreativt for å få til en varig fred.

Og det er dette mesteparten av internkritikken - for å si det slik - blant jøder mot Israel går ut på. Uansett hvor mye det er å utsette på motparten - enten det er israelhatere i land som Norge eller radikale palestinere som vil utslette Israel - så må vi holde oss selv til en høyere standard enn dem.

Senders bok utfordrer premissene i debatten om Israel, både i den store offentlighet og i de små miljøene. Israel skal hverken demoniserers eller glorifiseres. Den som håper på - eller erklærer - at den ene ytterpunkten eller andre blir bekreftet av Sender, tar feil. Dette er en bok full av nyanser og nitige formuleringer.

Hun har i sine vendinger lagt listen høyt for seg selv og oss andre: la oss for all del være uenige, men la oss ved eksempel vise hvordan uenighet kan virke opplysende. Om ikke for deltagerne i debatten, så for tilskuerne som danner sine inntrykk ikke bare av argumentene men også hvordan argumentene legges frem.

Jeg etterlyser mer fra norske media om alt det prisverdige Israel og israelere gjør for palestinere og sine arabiske naboer: alt fra det israelske militærets innsats for å gi syrere medisinsk behandling på Golan og til det faktum at de mest aktive menneskerettighetsorganisasjoner for palestinerne er israelske. At israelske politikere er brennende opptatte av å trekke landets arabiske minoritet inn i samfunnet. Alt israelsk høyesterett gjør for å bekrefte ikke-jøders sivile rettigheter i landet. Og mye mer.

Jeg etterlyser også at mer nyanserte og opplyste røster som er kritiske til israelsk politikk får plass i media, og også israelske politikers forsvar av sine standpunkter. Det går an å være kritisk til Israels såkalte bosetningspolitikk, for eksempel, uten å grunngi det i hysteriske paroler om "apartheid" og "etnisk rensing".

Der vi har valget mellom å fri til folks fordommer og forutinntagelser, eller deres nysgjerrighet og ærlighet, la oss velge det siste. Man kan være enig eller uenig i Anne Senders refleksjoner og synspunkter, men vi kan ikke ignorere hennes utfordring.