Synder jeg når jeg fristes til de verste ting?

Ut fra det vi leser her, ser vi med all tydelighet at det å fristes ikke på noen måte kan sammenstilles med synd. Nei, tvert i mot. Fristelsen er derimot en prøve på troen. Det er først ved at vi gir etter for fristelsen med vår vilje at det unnfanges og fødes synd. Jak. 1:14-16. Da er sinnet erobret av begjæret, og det kan sies at jeg begjærer. Da lover skriften at det fødes død fremfor Jesu liv. Da har jeg ikke fulgt i Jesus fotspor.  Da tjener jeg heller ikke i Åndens nye vesen. For hadde jeg tjent i Åndens nye vesen i evangeliet, så ville begjæret ikke erobret mitt sinn, men jeg ville dødet det ved Ånden. Da hadde Jesu liv kommet frem fra mitt legeme i stedet for synden. Ånden kunne da vitnet med min ånd, at jeg var Guds barn, og i Jesu blod hadde jeg hatt frimodighet til å gå inn i helligdommen.

Vi kan lese videre i 12. vers i Jak. 1: Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har gitt dem som elsker ham.«Vi ser her at det er enorme og svimlende muligheter i fristelsene for den som elsker Gud. Hadde det vært noe som helst negativt ved det å fristes til de styggeste tanker og annet ondt, så hadde jeg ikke blitt salig ved å holde ut i dette.Da det hadde vært galt å ha dem. Men vi ser tvert imot at vi ved å holde ut i dem og ikke gi det minste etter for dem,  blir belønnet med livsens krone. Denne seieren er altså for slike som elsker Gud høyere enn det de fristes til.

Slike får altså en prøvd tro som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild. Denne prøvde tro er meningen skal finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. (se også  1 Peters 1:6-7) Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Heb. 4:14-16 Vi bør da spørre: Når er rett tid? Er det etter at jeg har fått baktalt, og må be Gud og mennesker om tilgivelse? Eller er det når jeg fristes til for eksempel baktalelse? Jo, vi skjønner det er når jeg fristes.

Når jeg fristes er det meningen at jeg skal få nåde til å fortsette å tjene i Åndens nye vesen, slik at det jeg fristes til, altså mine egne lyster som drar og lokker på mitt sinn, kan bli bragt i døden ved Ånden, og Jesu liv kan åpenbares ved at jeg fremstiller mitt legeme for rettferdighetens tjeneste til helliggjørelse, i stedet for til syndens begjær som kun bringer dom, død og fordervelse. For den som lever etter kjødet skal dø, lærer apostelen oss. Når vi vandrer i den Ånd Gud har latt bo i oss og velger å lide, i stedet for å gi etter i fristelsene, kan vi med rette si som Paulus: alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Den døden vi stadig blir overgitt til for Jesu skyld, er korsdøden over våre lyster og begjæringer. Dette blir vi for at vi skal bli vakrere og mer tiltalende for vår Brudgom som vi så gjerne elsker og pynter oss for med det fine rene lin som vi kan lese om i Åp. 19:8.

Når jeg fristes ser jeg  mine fiender. Akkurat som Israel ble ført til sine fiender når landet skulle inntas, blir også jeg det i fristelsene, slik at Herrens land (min ånd, sjel og mitt legeme) kan inntas og underlegges lydigheten under Kristus. Mennesker som har hele sin styrke i Gud vil alltid søke til Gud og hans bud i fristelsene. Der vil de be om nåde, slik at de kan få hjelp i rette tid. «Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier. Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion. Salmenes 84:6-7. Den som synder skal dø, lover Skriften oss. Derfor var det et veldig alvor for Jesus. En eneste liten ulydighet, og han ville for evig blitt skadet av døden og vi alle hadde gått fortapt. At Jesus kjente godt til hvilken skrøpelighet vi er underlagt, er det ingen tvil om.  At Jesus kjente til vår skrøpelighet beviser Heb. 5:7-10. Her leser vi at han ble frelst fra døden.

Vi ser av historien at det ikke var korsdøden han ble frelst i fra, for den måtte han smake for oss alle. Vi ble løskjøpt med Jesu dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. 1. Pet. 1:19. Hvilket død var det da Mesteren ble frelst fra? Vi leser i Rom. 8:13: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» Jesus hadde også kjød som oss og kjente derfor til den skrøpeligheten vi er underlagt, og hvor lite som skal til før vi fristes. Det var dette som vår årsaken til den veldige kampen Jesus hadde i sitt kjøds dager, med sterke skrik, tårer og nødrop for å bli frelst fra den døden som han hadde blitt rammet av hvis han hadde falt i en eneste fristelse. Men han fikk hjelp i rette tid og ble således bønnhørt for sin gudsfrykt. Selv om han ble prøvd i alt i likhet med oss, falt han ikke, men forble i Gud uten å synde det aller minste i fristelsene. «……dog uten synd, vitner Skriften. Heb. 4:15

Av denne grunn kan apostelen forkynne oss: «Og vi forkynner dere evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus. Ap.gj. 13:32. Så være det dere da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som dere ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.

Ap.gj. 13:37-39. Hva var det de ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov? Jo, det var begjæret. Loven sa: «Du skal ikke begjære!» I Jesus ble alt det begjæret som var kommet inn i menneslekten dømt og dødet ved at han hver dag tok sitt kors opp og fornektet seg selv. Det er dette som er hans fotspor i følge ham selv. Luk. 9:23

Det var synden i kjødet Gud fordømte i Jesu kjød. Der ble alt begjær dødet og kom aldri noen gang det miste til uttrykk gjennom ham. Det tok sin tid å få drept det alt sammen. Det var en vei  han måtte innvie. Og nå har han blitt vår forløper.  Dette er det håp vi nå har tatt vår tilflukt til, «det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis. Heb. 6:20