Bjørn Stærk

5

Nøkkelen til svensk innvandringsdebatt: Folkeoppdragelse

Svenske kulturpersoner ser fascisme bak hver busk og stein i Norge. Kan det være fordi de gjør det samme i Sverige? Og er vi egentlig noe bedre selv?

Publisert: 19. sep 2013

Dette er fortellingen om de to ferske innvandringslandene som ikke vet hva de gjør, ikke vet hva de vil, og ikke er sikre på om de har lyst til å snakke om det.

[Et utdrag fra Oppdra folket!, som kan kjøpes fra Trolltekst.]

Nordmenn har lenge sett med en blanding av beundring og forundring på Sverige, men i det siste har det vært spesielt mye av det siste. Vi har fått mange anledninger til å klø oss i hodet og spørre hva det egentlig er de driver med der borte.

Vi visste at svensker vet lite om Norge. De har ikke vokst opp med norskeantenner vent mot vest for å fange opp sendingene til NRK, noe de nok gjorde rett i. Norge har hatt lite populærkultur som tvinger seg over Kjølen. Eventuelle svenske lesere vil ha større problemer med å lese denne teksten enn norske lesere vil ha med den svenske teksten som følger. Dette vet vi, og vi har lært å leve med det.

Men over det siste året har det tatt helt av. Svenske kulturpersoner har fortalt oss at de hører høyreekstrem retorikk i Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by, at nynorsk, skigåing og vedhogst har fascistiske undertoner, og at Norge er hjemlandet for et av Europas mest vellykkete fascistpartier, Fremskrittspartiet.

Samtidig ligger et parti stiftet av nynazister rundt tredjeplass på svenske meningsmålinger. Stockholm-bydelen Husby settes i brann av fattige, sinte ungdommer med innvandrerbakgrunn. Og vi får inntrykk av at svenskene mangler ordene de trenger for å snakke ordentlig om det som skjer, fordi ordene har blitt krigsbytte i en bitter politisk strid.

De nye innvandringslandene

Hva er det med Sverige? Den lille svensk-norske kulturkrigen om Egner og nynorsk kan viftes bort som en vits, sånt som skjer når to nære naboland forsøker å forstå hverandre.

Men konteksten er alvorlig og gir latteren en nervøs klang. Det er ikke tilfeldig at konflikten handler om nasjonal identitet og høyreekstremisme. Både Norge og Sverige gjennomgår akkurat nå en av de største samfunnsendringene i vår historie, en masseinnvandring som både er raskere enn tidligere, og forskjellig fra den innvandringen tradisjonelle innvandringsland er vant med.

Å snakke om "masseinnvandring" har lenge vært en kode for fremmedfiendtlighet. Ordet tegner en tsunami av fæle utlendinger som oversvømmer grensene, en moderne "gul fare".

Men det som skjer kan vanskelig kalles noe annet. Norge og Sverige ligger nær toppen av de fleste innvandringsstatistikker. Norge har en av de raskest voksende befolkningene i Europa, og 72% av denne veksten kommer gjennom innvandring. De fleste er arbeidsinnvandrere, 50 000 (brutto) i 2012. I tillegg kom 6 000 flyktninger og 12 500 familiemedlemmer fra utenfor EØS. Mange av disse har liten eller ingen utdannelse som er relevant for det norske arbeidsmarkedet.

Sverige har færre arbeidsinnvandrere, og flere fra utenfor EØS-området. Av 111 000 oppholdstillatelser i 2012 gikk bare 25 500 til EØS-borgere, (mot 56 000 i Norge). 40 500 var familiegjenforeninger fra utenfor EØS, 17 400 flyktninger.

Norge har altså mer innvandring totalt. Sverige har mer av den typen innvandring folk blir mest nervøse av. Men tempoet er historisk for oss begge. Norge har et høyere innvandringstempo enn USA hadde under den store innvandringsperioden på slutten av 1800-tallet, og Sverige ligger nær europatoppen i oppholdstillatelser til asylsøkere – ikke i forhold til folkemengden, men i absolutte tall.

Mens erfarne innvandringsland som USA, Canada, Australia og New Zealand har et lavere innvandringstempo og stiller strengere krav, tar vi i mot arbeidskraft med lav eller ingen utdannelse, først gjennom asylsøkerne selv, og deretter gjennom familiegjenforeninger i årene som følger. Vi har bare drevet med dette i noen tiår, men har stor tro på at vi med godheten i den ene hånden og fornuften i den andre skal klare å gi alle som kommer sin plass i verdens høyest utdannete og mest omfattende velferdsstater.

Dette er stort. Enten man er for eller mot er dette begynnelsen på en historisk endring av det norske og svenske samfunnet. Det er et punkt i vår historie hvor vi skifter retning, og går en annen vei enn tidligere, en annen vei enn alle andre. Ingen har gjort noe slikt tidligere, med det utgangspunktet vi har i Skandinavia.

Hvordan forholder vi oss til dette historiske vendepunktet? I Norge har vi brukt det meste av tiden så langt på å komme fram til at det er greit å belyse det kritisk. I Sverige er de ikke der en gang. Ingen av oss har egentlig kommet særlig langt. De som støtter utviklingen slenger rundt seg med floskler og skjønnmalende statistikk, som at tempoet egentlig er lavt, og at forøvrig har vi alltid vært innvandringsland. Det mangler ikke på ivrige kritikere, men kvaliteten på kritikken varierer. Mange sitter fast i selvmedlidenhet og islamfrykt. Den saklige, kritiske innvandringsanalysen finnes mest som bruddstykker. En og annen skribent, noen bøker. Noen her, noen der.

Vi kommer ikke ordentlig i gang på egen hånd, noen av oss. Derfor må vi lære av hverandre.

For å bidra til dette har vi i denne eboken fått med et utdrag av Karl-Olov Arnstberg og Gunnar Sandelins bok Invandring och mörkläggning. Hele boken er verdt å lese, og er tilgjengelig som ebok fra Trolltekst. Den er en bitende men nøktern gjennomgang av de negative sidene av den svenske masseinnvandringen. I Norge ville den blitt mottatt med en blanding av kritikk og applaus, slik seg hør og bør i en opphetet debatt. I Sverige har den kun fått en knusende omtale i Aftonbladet, som mener den er rasistisk.

Det er denne forskjellen mellom norsk og svensk innvandringsdebatt som fascinerer nordmenn, og utdraget, kapittelet Folket skall fostras – folket skal oppdras – viser hvordan det ble slik. Den handler om veien den svenske eliten gikk for å skape et multietnisk innvandringsland, en vei enkelte i Norge ønsker vi også skulle ha gått: Folkeoppdragelse.

Folkeoppdragelsestanken gir noe av forklaringen til hvorfor den svenske innvandringsdebatten er så anstrengt og polarisert. Og den forklarer den belærende tonen en del svensker bruker om Norge. Den forklarer hvorfor vi nylig følte oss litt som Pippi Langstrømpe som hadde fått besøk av Fröken Prysselius.

Da Sverige skulle oppdra Norge

Det var teaterregissør Sofia Jupither som utløste den svensk-norske kulturkrigen i januar 2013 med en kronikk i Aftenposten, hvor hun fortalte om hvor ubehagelig hun fant det å se Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by på teater sammen med sønnen hennes. I Kardemomme bys eneste lov, "man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil", hører hun et ekko av høyreekstrem retorikk. Hun føler seg pinlig berørt når hun ser politimesterens kone lage mat til mannen sin, og hun blir direkte skuffet over at røverne, rebellene, til slutt velger å bli lydige borgere i stedet for å leve i opposisjon til pastellfargenes homogene tyranni.

Hun ser seg omkring i salen. Barn klapper og ler. Forstår ikke foreldrene deres hvor viktig det er å lære barna om likestilling og mangfold? Tre generasjoner nordmenn har vokst opp med Kardemomme by, som kom som bok og teaterstykke på 1950-tallet. Riktignok har ingen av dem ennå blitt så ødelagt av teksten at de har kidnappet en kvinne til å stelle huset sitt, men dette kan barna umulig ha godt av. Det er på tide å begrave denne Egner, hvem han nå er. Gi heller barna bøker som utruster dem til å leve i nåtidens komplekse felleskap, mente Jupither.

Etterpå, etter at latteren blant avisleserne hadde stilnet, tolket Jupither den som sinne, og uttalte at hun ikke var klar over at Egner var så hellig i Norge. Vi trenger noen utenfra til å påpeke disse tingene, mente hun, for det er så lett å bli hemmablind ovenfor sin egen kultur.

Det som gjorde saken så morsom var tonedøvheten fra den svenske teaterregissøren. Skråsikkerheten. Den belærende, oppdragende tonen. Svensken som sitter på Norges koseligste teaterforestilling og hører nynazistenes støveltramp.

Ja, man kan lett bli litt hemmablind. Man kan bli så hemmablind at man reiser ut i verden og presser alt man ser inn i sin hjemlige ideologiske ramme, uforsonlig mot alle avvik fra den rette tro. Blind for seg selv.

Mange av de norske bidragene i grensetrefningene som fulgte var forglemmelige. Flere av de svenske bidragene var derimot ufrivillig komiske mesterverk. Aftonbladet-spaltisten Martin Aagård forsøkte å forklare en debatt mellom Christian Tybring-Gjedde, Jon Hustad og Hadia Tajik om hva norsk kultur egentlig er for noe. Den var det ikke så lett for oss nordmenn å forstå heller, men Aagård gjorde det ekstra underholdende ved å ta veien om nynorskens rolle i 1920-tallets rasetenkning.

Aagård forklarte at nynorsken vokste frem hånd i hånd med ekskluderende nasjonalisme og raseteorier, i et forsøk på å bekjempe det flerkulturelle. Dette kulminerte i utryddelsen av de norske jødene. Norsk kultur er bygget på blod og deportasjoner, og nynorsk er det norskeste av det norske. Derfor er det ikke så underlig at Jon Hustad, som skriver på nynorsk, hater kulturminister Hadia Tajik, som er muslim, mente Aagård.

Men hverken Hustad eller Tybring-Gjedde hadde noe mot at Tajik er muslim, og ikke hater de henne av andre årsaker heller. Debatten hadde heller ingenting med målstriden å gjøre, annet enn at de begge er en slags kulturdebatter. Aagård hadde misforstått, men trampet frimodig videre. Da VGs spaltist Astrid Meland harselerte over hans svake norgesforståelse fulgte han opp med å avsløre at VG har gått inn for at norske muslimer skal tvinges til å spise svinekjøtt. Ingen kunne fatte hvor han hadde det fra.

Senere på våren blusset den svensk-norske kulturkrigen opp igjen da journalisten Henrik Arnstad ga ut boken Älskade fascisme, som gir et overblikk over fascismens historie. Arnstad mener at Fremskrittspartiet er verdens største nyfascistiske parti, og i Älskade fascisme finner han røttene til fascismen i betydningen skigåing hadde for konstruksjonen av norsk identitet på 1800-tallet.

Arnstad er ingen forsker, men han går i sporene til en akademisk tradisjon som søker en universell fascismedefinisjon, som omfatter mer enn bare italienske fascister og tyske nazister. Den spør om det finnes et dypere mønster her, som slår ut i ulike former til ulike tider. Det som gjør fascismen til noe eget, mener man, er ikke at de går i skjorter med dystre farger, men at de er nasjonalister som fører en revolusjonær kamp for nasjonens gjenfødelse.

Dette er et nyttig perspektiv som kan hjelpe oss å se linjene i historien klarere. Ingenting er nytt, og alt skjer om igjen, også fascisme. Men å bruke et akademisk verktøy utenfor forelesningssalen krever ydmykhet og gangsyn. Arnstad forstår ikke at når fascismedefinisjonen hans til og med omfatter Fremskrittspartiet, så er definisjonen så bred at den er ubrukelig.

Den lille kulturkrigen av 2013 kan les bort som en søskenkrangel. Flere har forsvart Sverige med at Aftonbladet kun er én riksavis blant flere, Henrik Arnstad kun én forfatter, og at de blir kritisert av andre svenske medier. Det foregår en god og åpen debatt i Sverige, blir det sagt, den har bare en annen form enn vi er vant til.

Tja. Det høres troverdig ut. Men det som allikevel får nordmenn til å stusse er den freidige, selvsikre kunnskapsløsheten. Alle kan trampe uti en dam i blant. Men når flere personer etter hverandre alle tramper ivrig ut i den samme dammen, fortsetter å trampe videre, og tramper opp igjen på den andre siden med et bredt smil, som om ingenting underlig har skjedd, så lurer vi på hva det er med dem. Og hvorfor det er så mange av dem. Og hvorfor de blir tatt alvorlig i hjemlandet.

Vi lukter at det ligger fanatisme bak. Og, for å gi et forsinket bidrag til den norske kulturdebatten: nordmenn har lite sans for fanatikere.

Kan det være at svenske kulturpersoner bruker denne tonen mot nordmenn (og dansker) fordi de allerede er vant til å bruke den mot sine egne landsmenn?

Dette er temaet Arnstberg og Sandelin skriver om i utdraget fra Invandring och mörkläggning: Eliten som besvarer økende motstand mot sitt solidariske prosjekt med å bli enda mer intolerante mot alt som smaker av innvandringsskepsis og nasjonalfølelse. Den lille kulturkrigen blir dermed noe mer enn en kuriositet. Den blir en nøkkel for å forstå hva som skjer i Sverige.

Les resten, om folkeoppdragere, Husby og likhetene og forskjellene til Norge, i Oppdra folket! – Norge, Sverige og innvandring fra Trolltekst, som også inneholder første kapittel av Invandring och mörkläggning. Flere artikler av Bjørn Stærk er samlet her.

Kommentar #1

André Rohde Garder

51 innlegg  1336 kommentarer

Dumrianers arroganse

Publisert rundt 8 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
Tja. Det høres troverdig ut. Men det som allikevel får nordmenn til å stusse er den freidige, selvsikre kunnskapsløsheten. Alle kan trampe uti en dam i blant. Men når flere personer etter hverandre alle tramper ivrig ut i den samme dammen, fortsetter å trampe videre, og tramper opp igjen på den andre siden med et bredt smil, som om ingenting underlig har skjedd, så lurer vi på hva det er med dem. Og hvorfor det er så mange av dem. Og hvorfor de blir tatt alvorlig i hjemlandet.

Godt innlegg og god analyse, og det psykologiske bildet som stiger frem når disse personene tramper opp på andre siden av dammen er dumrianenes arroganse. De kan si hva de vil, mene hva de vil, og stå for hva de vil, for så lenge de bare er mange nok som mener det samme, så er det jo også korrekt.

Men verden er ikke slik. Verden går fremover fordi noen våger å tenke. Virkelig tenke, og tenke lenger og utenfor den konformerende boksen av mental stillstand og si nei takk til dumrianers arroganse og skråsikre tilværelse av evig selvbedrag, skapt for å gi dem en moralsk boks av trygghet og sikkerhet for at de er på den rette vei, og har de rette meninger. En følelse av at de allerede er der, der fremme ved målet, og at det er du som henger etter.

Verden vil bedras, det vet vi, og korteste vei til Nirvana er da å bedra seg selv...

 

 

 

Kommentar #2

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Sant og bra (!), men det er makta som rår

Publisert rundt 8 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
Dette er stort. Enten man er for eller mot er dette begynnelsen på en historisk endring av det norske og svenske samfunnet. Det er et punkt i vår historie hvor vi skifter retning, og går en annen vei enn tidligere, en annen vei enn alle andre. Ingen har gjort noe slikt tidligere, med det utgangspunktet vi har i Skandinavia.

Stærk skal ha takk for at han snakkar sant og er faktaorientert. Og han skriv vidare:

"De som støtter utviklingen slenger rundt seg med floskler og skjønnmalende statistikk, som at tempoet egentlig er lavt, og at forøvrig har vi alltid vært innvandringsland. Det mangler ikke på ivrige kritikere, men kvaliteten på kritikken varierer. Mange sitter fast i selvmedlidenhet og islamfrykt. Den saklige, kritiske innvandringsanalysen finnes mest som bruddstykker. En og annen skribent, noen bøker. Noen her, noen der."

Eg er samd i at mange prøver å bagatellisere omfanget av innvandringa ved å ty til halvsanningar og rein lygn eller søkjer støtte for utviklinga ved å spele på medkjensle og dårleg samvit. Men eg synest han bommar litt på kritikken av kritikarane. Det manglar slett ikkje på seriøs kritikk av den omfattande innvandringa. Slik kritikk er også i stor grad basert på harde, økonomiske fakta og historiske og samtidige erfaringar frå multietniske og -kulturelle statar. Problemet er berre at dei som bagatelliserer, sit på all makt, både den akademiske, den politiske og den tolkande og formidlande, dvs media, medan dei skeptiske har eit par internettsider og forfattarar. Det er såleis rått parti. Dei mange som ikkje er fødde eller bur på solsida, men som må ta støyten ved innvandringa, er ofte ressurssvake og lite skulerte, og ein kan difor ikkje vente den mest akademiske og velformulerte kritikken frå den kanten. Alt snakk om "grumset frå folkedjupet" frå dei som sit på den grøne grein, er difor utruleg nedlatande.

Kommentar #3

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Forakten for folket

Publisert rundt 8 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Alt snakk om "grumset frå folkedjupet" frå dei som sit på den grøne grein, er difor utruleg nedlatande.

Norge befinner seg i en lang rekke historisk uhørte omstillingsprosesser. Men forakten for folket, for vanlige folk, brer om seg. Det er likevel ikke bare tale om forakt; det er ikke minst tale om en fiendtliggjøring av folket: vanlige folk som uttrykker seg fra levra blir i stigende grad fremstilt som "vår" egentlige og verste fiende. Det fremstilles som om det er folk som snakker fra levra som skal bekjempes --- eller i elitenes fisefine "propre" språk: "oppdras." Elitene ser almindelige folk ---- folk, altså, som har gitt elitene mandater til styre og stell --- som små barn som mangler oppdragelse. Slike måter å behandle egen befolkning på bringer tankene i retning av land og ideologier vi slett ikke liker å tenke på. Dermed settes folk opp mot folk i en utpreget fiendtlig språkbruk. (Det hører også med at forakten overfor selve ordet 'folk' og 'nasjon' også er uttalt. Med slik forakt følger selvsagt også forakten overfor selve demokratiet og ytringsfriheten --- som etterhånden også bare blir mer og mer uttalt.)

Det er slik retorikk som er farlig --- og ikke talemåtene fra vanlige folk som jo i det daglige vet, kjenner, hvor skoen trykker. Det besynderlige i situasjonen er da også at elitene ikke ser de historisk uhørte omstillingsprosessene som et problem, men de folk som får slike omstillingsprosesser tredd over hodet. Men dette forteller jo bare folk at elitene virkelig ikke har styr på tingene: for elitene forstår hverken hvordan omstillingsprosessene konkret virker i samfunnet, eller hvordan og hvorfor vanlige folk reagerer på samfunnsutviklingen. 

 

Kommentar #4

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.
Det fremstilles som om det er folk som snakker fra levra som skal bekjempes --- eller i elitenes fisefine "propre" språk: "oppdras."

Bra knappen aktivert Robin.

Kommentar #5

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
. Både Norge og Sverige gjennomgår akkurat nå en av de største samfunnsendringene i vår historie, en masseinnvandring som både er raskere enn tidligere, og forskjellig fra den innvandringen tradisjonelle innvandringsland er vant med.

Svenskene er noen små arbeidsmaur som møter i tide på jobb og gjør sin del av borgerplikten.De er opplært til å gjøre som de er fortalt.Når overhøyheten sender ut direktiv, biter svenskene tennene sammen og jobber ufortrutt videre. De synger helst i kor og tråkker taktfast til myndighetenes påbud. Det er ikke tilfeldig at nettopp Sverige har verdens mest effektive byråkrati. Byråkratiet fungerer optimalt når alle gjør det de skal til enhver tid.

Søta bror trives beste innenfor komfortsonen. De setter pris på forutsigbarhet, trygge omgivelser og en hverdag som er planlagt ned til minste detalj. En hverdag med velfungerende rutiner, der maskineriet er godt smurt og alt flyter knirkefritt. Da er svenskene fornøyd med livet.Men før eller senere får Sverige sin utgave av ABB. Da blir det ikke noen ny lasermannen. Neste gang kommer trykkokeren til å eksplodere i et inferno som vil skape sjokkbølger langt utenfor sveriges grenser.

Det spørs om det er så mye bedre her på berget da? På en måte så kan det virke slik. Vi kan da være kritisk til innvandringspolitikken, uten at vi blir sosialt utstøtt?  Men det var ikke lenge siden det haglet med islamofobi beskyldninger og brungrums anklager.

Selv om Frp tok seg tid til å utarbeide en rapport basert på fakta om masseinnvandringen, valgte alle de andre partiene strategien "silent treatment" rett foran valget. Norge ligger fortsatt på asyltoppen i Europa og ingenting tyder på at noen av våre politikere har tenkt å gjøre noe med situasjonen. Snarere tvert imot. Vi har sprengt kapasitet på asylmottakene og veldig mange asylsøkere er ikke i nærheten av å være politiske flyktinger. Det er heller ingen partier som snakker om hvor grensen går - hvor mange innvandrere kan Norge kan ta imot? og hva blir konsekvensene? Med unntak av Frp da.

Hva skjedde etter valget? Isteden for å diskutere sak, velger media å kaste seg over person. Det kan virke som det er mange journalister som har en skjult agenda - et ønske om å skape mest mulig splid på borgerlig side - splitt og hersk teknikk. Det handler om å gjøre Frp så uspiselig som overhode mulig. Når vi ser bildene media velger, for å fremstille Frp'ere som mest mulig uspiselige, sammen med helt ville overskrifter, er det så utspekulert sleipt, at man skjønner ganske raskt politisk ståsted til redaktører og journalister. I tillegg har det de siste dagene vært viktig å grave frem mest mulig dritt fra Frp's fortid. Utrykk som snikislamisering og kostogsretorikk skal frem i dagslyset.

Historikken til Frp kjenner vi godt. Det har vært hets og mobbekampanjer så lenge undertegnede kan huske. Slike åpenlyse hetskampanjer er ikke like stuerent anno 2013. Isteden refererer media flittig internasjonal presse, som lager helt hinsides koblinger mellom Frp og ABB. Det kan virke som mange journalister gliser i redaksjonene. Dette er bra stoff. Vi kjører på!

Isteden får å bruke skattebetalernes penger på viktig spørsmål i tiden, bruker mange aviser ressursene til å trekke Frp ned i søla. På den måten fortsetter de å strupe en viktig debatt. Det er vist ikke meningen at vi skal ta debatten.

Hva er det vi pleier å høre. Det ordner seg på sikt! Alt ordner seg skal du se. Slapp av!

 

Nå har vi Stærk da. Han er en frisk pust. :-)

 

Mvh Hanni

 

 

 

Kommentar #6

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

det er ikke vanskelig

Publisert rundt 8 år siden

å ha Europas raskeste befolkningsvekst når de fleste land har reduksjon.

Kommentar #7

asbjørn bergh

27 innlegg  145 kommentarer

Vil vi narres?

Publisert nesten 8 år siden
Jarl Hanni Afsar. Gå til den siterte teksten.
Isteden får å bruke skattebetalernes penger på viktig spørsmål i tiden, bruker mange aviser ressursene til å trekke Frp ned i søla. På den måten fortsetter de å strupe en viktig debatt. Det er vist ikke meningen at vi skal ta debatten.

Jeg er helt enig med Afsar, det er visst ikke meningen at vi skal ta debatten.

Nrk har jeg nærmest gitt opp, jeg kan knapt huske en ordentlig innvandringsdebatt. Isteden blir det tiktakkeri ,fordypning i vanskelige enkeltsaker og moralisme. Mens de objektive fakta som er der, blir borte. Noen ganger så lurer jeg på om journalistene virkelig har satt seg inn i sakene, for ofte så klarer de ikke å stille de riktige oppfølgingsspørsmålene. Isteden for å tenke med hjernen, så tenker man med følelsene. Innvandrerne må man være snille mot og alle som ytrer seg kritisk til innvandringspolitikken må derfor mistenkliggjøres.

Særlig skuffet er jeg over SV, partiet som jeg har stemt på i 30 år. men som ikke får min stemme lenger. SV bruker tiden i media hovedsaklig til å moralisere og stemple Frp. På den måten så hindrer de at viktige problemstillinger knyttet til innvandringen blir belyst. Istedet så burde politikerne stå sammen, belyse fakta og prøve å løse de enorme utfordringene vi står overfor når nå tusenvis av assylsøkere fra patrialkalske kvinneundertrykkende kulturer kommer til Norge.

Jeg er redd at de som får lide mest pga. den manglende innvandringsdebatten er de svakeste;kvinnene og barna.

Kommentar #8

Tom Eivind Koveland

5 innlegg  314 kommentarer

Disse svenskene....

Publisert nesten 8 år siden

Ingen greier å være mer nedlatende besservissere enn svenske kulturpersonligheter. Hertil kan vi føye statsminister Reinfeldt når han skal sette innvandringskritikerne på plass. Men å diskutere saklig innvandringens problemer har jeg enda til gode å høre noe om fra den kanten. Alt skal bare bagatelliseres. Eller endres litt på slik at alt skal bli så meget bedre.....

Klart at journalister og redaktører har sin egen agenda! Veldig mange av dem er jo utdannet av blandt annet Sigurd Allern og hans like. Hilde Haugsgjerd har til og med vært sjefsredaktør i Aftenposten av alle aviser! Ufattelig!

Og ellers er jo FRP mislikt av alle de andre partiene fordi de har forsynt seg av velgermassen til flere av disse partiene. Resten av partiene misliker FRP pga politikken sier de selv.

Desverre er de fleste av disse besservisserne borte for lengst når konsekvensene av det de har stått for går opp for deres etterkommere. Dette gjelder ikke bare i Norge, men for hele vesten.

Kommentar #9

Per Arne Brandal

147 innlegg  504 kommentarer

Pompøst og falskt av Dagbladet

Publisert nesten 8 år siden

Det er avgjørende forskjell mellom å være opptatt av en innvandringspolitikk som landet kan håndtere, og å piske opp fordommer, skriver Geir Ramnefjell i Dagbladet.

------

Dette står ikke til troende. Dagbladet har aldri tålt ærlig og innvandringskritisk debatt. Dagbladet har stort sett stemplet og utdefinert alle innvandringskritiske som småbrune tullinger.

Hvem husker ikke Marthe Michelets karakterdrap på en kreftsyk Steinar Lem da han uttalte seg kritisk til norsk innvandringspolitikk.

Kommentar #10

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Når man skal lastes for å like blond og lys-øyd

Publisert nesten 8 år siden
Bjørn Stærk. Gå til den siterte teksten.
av Invandring och mörkläggning. Flere artikler av Bjørn Stærk er samlet her.

Da må det være noe fundamentalt galt i globaliseringens og multikulturens navn. Hvis man føler at man ligner og føler identitet til et annet menneske som er blond og lys-øyd, så skal helst dette ties ihjel. ANDRE liker og sågar elsker mørkt hår og sorte øyne. Før i tiden kunne vi fritt snakke om både mørke kvinner, brunetter og blondiner uten at det fikk en rasistisk undertone. Det er jo forferdelig slitsomt idag hvor følehornene for hva som sies er så til de grader kontrollert. Ikke kan man si det, og ikke det og man må passe og veie hvert ord man sier. Dette er kanskje med på den segregeringen vi etterhvert ser i landet vårt. Man kan jo ikke slappe av uten med likesinnede. Før kunne man spøke og le av hverandre - både folk i Norge og andre land. Nå legges det lokk på all slags følelser og folk er på vakt overfor hverandre.

Ja, vi er blitt moral-politi-stat. Det er kanskje dette som er den største ulempen ved det multikulturelle.

Kommentar #11

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

På tide med kristne og IKKE marxister i mediene

Publisert nesten 8 år siden

Man kan spørre seg om det er denne evinnelige marxismen som har ridd mediene som en mare de siste ti-år - (ikke minst i det svenske samfunn) som gjør at dumheten og dårskapen har fått blomstre fritt. Selv Bibelen fremholder jo: Dåren har sitt sinn til venstre og den vise har sitt sinn til høyre (Salmenes bok og Ordspråkene). Da må det jo være noe i det. Kristne medier taler sannhet der de tabloide medier tier, men så får de da heller ingen presse-støtte (holdt på å si logisk nok). Nå må vi da i rettferdighetens navn få NOE kristendom inn i hoder og hjerter, jada, dere kommer nok til orde dere marxister også, men la det i allefall være BALANSE og nogenlunde nøytralt det som skrives i mediene. Nå har det hatt så skjev vinkling at noen har blitt skakk-hodet og det er ikke bra. Det er en vond lidelse.

Jeg håper heller ikke at slagordet om svenskene: Jag er inte sjuk, jag er bara svensk, blir stående som et mantra over svenskene. Det ville være synd. SÅ vondt unner jeg dem ikke, selvom jeg faktisk begynner å lure på denne sjukdommen. NOE er iallefall merkelig med dette nabolandet, og ikke minst synes jeg de bemerkninger jeg har hørt fra den svenske statsministeren ikke akkurat fremmer likevekt og harmoni i et samfunn, for å si det pent. Det må være en VISS logikk i et samfunn, noe universelt forståelig som folk kan forholde seg til. Som kristen har jeg jo funnet medisinen for et land, men så er det jo å ta den da....

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere