Sharia og «haltende ekteskap»

Lørdag tok Vårt Land oss med til en islamsk domstol i England, drevet av sheykh Siddiqi. Med mandat fra britiske myndigheter kan Siddiqi dømme i arvetvister, avtale- og forretningstvister og enkelte familierettslige saker i henhold til sharia, islamsk lov. Siddiqi mener Norge også bør få et slikt system, og mener at det vil være «mat til ekstremistene» dersom ikke også norske muslimer får et slikt tilbud.

Her i Norge har Stålsett-utvalget eksplisitt sagt at de ikke anbefaler egne instanser som dømmer kun etter ett bestemt religiøst begrunnet normsystem. Men de har også presisert at det trengs langt mer kompetanse om dette innen norsk rettsvesen, og anbefaler derfor i utredningen at man må anskaffe ekspertise på religiøse rettstradisjoner i norske konfliktløsningsorganer, slik som offentlige meklingsråd. En høringsuttalelse fra de statlige konfliktrådene bekrefter at det er et problem at man mangler en slik kompetanse.

I Norge har imamer og andre ressurspersoner knyttet til muslimske trossamfunn, drevet med konfliktmegling og religiøs rådgivning i flere tiår. Det har vært en sentral del av institusjonalisering av islam i Norge – dannelsen av «norsk islam».

Stor pågang. Moskeenes sosiale funksjon er mer omfattende i minoritets- og migrasjonskontekst enn i land med muslimsk majoritet. Det er flere grunner til at moskeene har stor pågang fra særlig ektepar, og da spesielt kvinner som søker hjelp til megling.

I mange muslimske miljøer er normen at familiære problemer holdes innenfor husets fire vegger. Det er knyttet til ære og skam å ta opp private saker med utenforstående. Det er imidlertid sosialt akseptert å oppsøke en moské eller person med religiøs autoritet. Samtidig handler det også om språk- og kulturell forståelse. Om å møte forståelse for ens identitet og religiøse tilhørighet.

De imamene som er mest populære å oppsøke, er de som ved siden av å ha innsikt i teologien, og har har tilegnet seg en god, kulturell kompetanse på det norske samfunnet generelt og utfordringene knyttet til å leve som flerkulturell. Moskeen er også et lavterskeltilbud - man trenger ikke henvisning eller stå på venteliste. Det er gratis og man kan få hjelp praktisktalt til alle døgnets tider.

Juridisk vakuum. Det handler først og fremst om skrantende ekteskap, og særlig kvinners utfordringer knyttet til å få en religiøs skilsmisse i en tradisjon hvor menn kan skille seg uten kvinnens samtykke, mens kvinner må be mannen om skilsmisse eller oppsøke en offentlig domstol og begrunne hvorfor hun ønsker å skille seg. Slike domstoler finnes ikke i Norge.

Fra et teologisk ståsted kunne denne skjevheten lett rettes opp, siden det er fullt mulig for kvinnen å reservere rett til skilsmisse ved inngåelse av ekteskapet - slik at hun kan ta initiativ til å oppløse forholdet på lik linje med mannen. Dessverre blir ikke dette gjort i særlig stor grad. Slik oppstår det i ikke-muslimske samfunn et juridisk vakuum hvor såkalte «haltende ekteskap» blir et problem.

Forskjellig praksis. Det er forskjellig praksis i de forskjellige moskeene, og ofte forhører man seg rundt før man velger hvilken man vil oppsøke.

Det er også andre typer konflikter som er aktuelle, for eksempel uenigheter rundt økonomi, barneoppdragelse og arbeidsfordeling. Unge muslimer som føler seg presset til å gifte seg, eller ikke får gifte seg med den de ønsker, oppsøker også ofte moskeene for å få hjelp til å finne løsninger med familien. Imamene kan med teologiske argumenter overbevise familiene, slik at de unge får gifte seg med sin utkårede eller slipper å inngå ekteskap. Er man misfornøyd med rådene man får i én moské, går man videre til neste. Det har de siste årene også blitt svært vanlig å henvende seg til religiøse rådgivere over internett, og mange imamer er tilgjengelige via online chattetjenester som Skype og Paltalk, både i Norge og utlandet.

Tett samarbeid. Stålsett-utvalget har tatt opp et viktig poeng når det belyser mangelen på kompetanse. Jeg mener den beste løsningen i Norge ikke er å opprette egne instanser for muslimer, men heller at offentlige konfliktråd og familievernkontorer inngår nære samarbeid med moskeene. Slik vil de kunne få tilgang til den religiøse og kulturelle kunnskapen de mangler, og moskeene vil kunne få bedre kompetanse på de juridiske, psykologiske og byråkratiske aspektene i henvendelsene de får.

Dette vil være med å kvalitetssikre begge instansenes arbeid, og samtidig bevare funksjonen moskeene har som et sosialt akseptabelt lavterskeltilbud. Det vil også ivareta hensynet til maktbalansen mellom staten og trossamfunns indre anliggende, og aller viktigst: det ufravikelige prinsippet om likhet for loven.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.09.2013