Une Bratberg

Kommentator i Vårt Land
97

Tøystykker og andre problemer

Publisert: 27. feb 2010





Nå må alle innvandrere stå opp om «morran» og kaste hijaben etter frokost.


Onsdag sa statsminister Jens Stoltenberg til NRK at innvandrere må stå opp om morgenen.
Trolig var det en del mennesker, mange av dem på jobb allerede, som stusset over akkurat det utsagnet. Riktignok hadde han mer å si, blant annet at det aller viktigste integreringstiltaket er å få alle i arbeid, og en vei mot det målet er norskopplæring og jobbsøkerkurs.
Det er vel og bra, men i rekken av overopphetede debatter og oppslag i det siste, gikk også Stoltenberg i forenklingsfellen og snakket i t. Forenkling fører dessverre ofte til forvirring, noe det er det mye av i den pågående hijab-debatten her til lands.

Jeg er forvirret. Og jeg føler meg litt lurt.
Forvirret fordi jeg må lete etter og velge hvem jeg skal lytte til. Det er så mange.
Lurt fordi hode- eller klesplaggdebatten har dekket til mer enn den har avslørt.
– Jeg er kjempelei av å snakke om hijab og burka. Jeg vil snakke om likestilling og lik rett til likt arbeid, uttalte Bushra Ishaq til Vårt Land tidligere denne uken. Hun er leder i Muslimsk studentsamfunn og sier at arbeid for kvinner er nøkkelen til god integrering.
- Da jeg jobbet i barnevernet så jeg selv foreldre som slo sine døtre som på vei til skolen hadde tatt av seg hijaben, sier Loveleen Rihel Brenna til Aftenposten. Hun er leder for Foreldreutvalget for grunnskolen, integreringsrådgiver og medlem av Kvinnepanelet, som inkluderingsminister Audun Lysbakken etablerte i februar i år.
– At noen blir banket opp fordi de ikke går med hijab, er jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Jeg synes tvert imot at det er rart at vi ikke hører om flere. Mange jenter får ikke engang lov til å snakke med norske gutter, og det er vanskelig i det norske samfunnet, sa legen Tina Shaguta Kornmo til Vårt Land under den forrige store hijabdebatten i mars i fjor. Da var spørsmålet hijab i politiet. Gerd Fleischer etterlyste en stemme i debatten for jentene som opplever tvang.

Debatt
Hijaben, tørkleet som dekker en kvinnes hode og hår, har igjen blitt en symbolsak i norsk offentlighet. Denne gangen gjelder det skolen. Bare de siste dagene har vi lest og hørt at Fremskrittspartiet vil ha forbud, Kristin Halvorsen vil ha hijab ut av skolen, Jens Stoltenberg tar den letteste løsningen og sier at det er opp til skolen selv å bestemme. Flere rektorer forstår ikke spørsmålet, det aldri har vært et problem at jenter bruker hijab.
Når hodeplagget blir et symbol for alt vi frykter med islam, og alt vi ikke forstår eller har fordommer mot, forsvinner nyansene i debatten. Det har lett for å sause seg til. Hva er motivet til en som ønsker et forbud i skolen, for eksempel? Er det fordi hijab er kvinneundertrykkende, fordi det er tvang, eller er det frykt for islam? Og hvorfor vil muslimske foreldre at jentene skal dekke håret fra de er små og ikke kan velge selv? Hvem skal håndheve et eventuelt forbud - og hvordan skal det håndheves?

Tvang
Det er umulig å akseptere at jenter blir tvunget til handlinger, oppførsel eller å bære klesplagg fordi de er jenter. Men det skjer. Derfor tror jeg mange  ikke helt vet hva de skal mene. Hvis man setter valgfrihet opp mot kvinneundertrykkelse,  vil de mange sette likhetstegn mellom hijab og den heldekkende burkaen og niqab. Skal det ene være lov, men ikke det andre?
Å være i mot forbud av hijab er ikke det samme som å være naiv og å tro at ingen muslimske jenter blir tvunget til å bære plagget. Det er heller ikke det samme som å tro at saudiarabiske kvinner lever et fritt og likestilt liv.

Trøstens ord
- Jeg vet dere er redde og føler dere utrygge, det gjør man når det kommer noen eller noe fremmed.
Forfatteren Kader Abdolah har noen trøstens ord til engstelige dansker i et intervju i danske Weekendavisen denne uken. Men han smiler også. For han mener vi skal nyte tiden. Det er ikke hver dag vil hører.
– Hver generasjon har sin utfordring, vår er at Europa er i ferd med å forandre seg fordi så mange muslimer er kommet tett på befolkningen i vest.  Sier forfatteren som flyktet fra Khomeinis Iran til Nederland i 1985 og i fjor kom «En vandring gjennm Koranen» og «Sendebudet Mohammad» ut på norsk. Mange forbinder ham med suksessen «Huset ved moskeen».
– Islam i Nederland må være nederlandsk islam, islam i Norge må være norsk islam – ikke saudiarabisk islam, ikke Khomeinis islam. Og nordmenn må si direkte det de mener; at slik er våre lover og regler. Vær direkte, vær ærlig, ikke skjul dine meninger, åpenhet skaper kontakt. Innvandrerne er ikke et handikappet folk vi skal synes synd på, sa Abdolah til Dagbladet i fjor.
Her er han inne på noe vesentlig: Kan du si meningen din og holde hodet hevet, er det kanskje ikke så farlig om det er en hijab på det.

Kommentar #1

Morten Dahle Stærk

42 innlegg  136 kommentarer

Glimrende og tankevekkende

Publisert nesten 12 år siden

Jeg har kommentert din svært gode artikkel her:

(...) På denne måten får Bratberg frem nyansene i en ellers ganske rotete debatt med mange kryssende meninger og fronter. De mest tydligste frontene representeres av dem som mener at Hijab ikke innebærer noen utfordring i det hele tatt, samt Hege Storhaug som mener at hijaben uansett er et symbol som signaliserer totalitære krefter. Jeg lurer på om Storhaug tar inn over seg at mange unge jenter som bruker hijab i Norge bærer den med stolthet. Kan hijaben samtidig bæres med stolthet og samtidig være undertrykkende? Er det ingen sammenheng mellom opplevelse og symbol? Er det riktig å verdibelegge andres opplevelse på denne måten?

Vi trenger nyanser, takk for at du bidrar med dem..

Kommentar #2

Astrid Sofie Dalhaug

9 innlegg  66 kommentarer

Tøystykker og andre avsporinger

Publisert nesten 12 år siden

Det er mot menneskerettene å tvinge andre til å kle seg på en bestemt måte. Og det er mot menneskerettene å forby andre å kle seg på en bestemt måte. Den dagen alle på fritt grunnlag velger helt selv om de vil gå med hijab eller ikke, er menneskerettene i funksjon. Problemet er ikke tøystykket, men valgfriheten.

Men: det blir noe annet når det er snakk om hva man har på seg på jobben. Her skal man både representere arbeidsgiver / oppdragsgiver og man skal kle seg praktisk i forhold til selve yrkesutøvelsen. Hijab er derfor supert på en sykepleier - det er hygienisk å dekke til håret (noen tiår tilbake i historien var det slik alle sykepleier var kledt). Men det blir feil i politiet, da det signaliserer tilhørighet til en subkultur, og politiet skal være så nøytralt som mulig.

Om man dekker til håret eller ikke, syns jeg ikke er noen stor sak. Men jeg har problemer med plagg som burka og niqab, da jeg mener at man så fremt det ikke foreligger praktiske årsaker til det, skal vise ansiktet sitt i offentlig sammenheng. Om noen går rundt med finlandshette når det ikke er snøstorm, eller solbriller innendørs når de ikke har problemer med øynene, syns jeg blir samme sak. Jeg vil se ansiktet til de jeg omgås. 

På en skole vil det være en del regler for hvordan vi oppfører oss. Jeg må derfor si meg enig med vår konfliktsky statsminister når han skyver denne saken over til den enkelte skole. Hver skole har sine kulturelle utfordringer, som de må lage sine egne regler for å leve med. Når man lager forbud mot saggebukser, synlige truser, bare mager, solbriller på innendørs, bruk av mobiltelefon og eventuelt hijab i skolegården, så er det et ledd i å lære elvene å omgås hverandre. Hver regel skal begrunnes og snakkes om - hvorfor har vi det sånn?

Da mine foreldre var skolebarn i Nord-Norge var det forbudt å snakke samisk på skolen. Dette var et ledd i en effektiv fornorskningsprosess, som resulterte i at den samiske identiteten ble nærmest utvisket i løpet av en generasjon. I dag ser vi på dette som et overgrep mot den samiske delen av den norske befolkningen. Jeg bare nevner denne delen av vår nære historie, så vi kan lære av våre feil. Samene trengte å lære norsk tale og skriftspråk for å kunne delta i samfunnet, men de trengte ikke å slutte å være samer.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere