Verdidebatt

Noen tanker omkring Syria

I anledning debatten om hva vi eventuelt skal gjøre med Syria, er det ikke til å unngå at man gjør seg visse refleksjoner. Og alvorlige sådanne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I anledning debatten om hva vi eventuelt skal gjøre med Syria, er det ikke til å unngå at man gjør seg visse refleksjoner. Og alvorlige sådanne.

I lang tid etter 22.7 befant samfunnet seg i et nærmest avsindig debattklima der enhver som våget å stille det minste spørsmål ved elitens og myndighetenes innvandringspolitikk, ble stemplet som høyreekstreme konspirasjonsteoretikere, mer eller mindre gale og forvirrede. En hver som befattet seg med "konspirasjonsteorier" ble de reneste samfunnsfiender, - forhatte og foreslått kneblet. Myndighetene, eliten og MSM hadde alltid rett, og var som en selvfølge alltid drevet av edle og transparente motiver.

Nå er alt fullstendig snudd på hodet. Nå et alt som utgår fra myndigheter og deres sirkler, inkludert NRK og de store avisene, i både USA og hele den vestlige verden, kun suspekte fordreininger og løgner som skal føre alt folket bak lyset. Fulle av vikarierende motiver, hykleri, falske flagg, krigshissing - ja også jødelobbyens verk. Ikke et eneste ord fra det hold skal vi tro på - derimot skal vi søke forklaringene fra de aller mest kritiske. Jo mer "konspiratorisk" dess bedre. Selv om noen av disse røstene kommer fra de samme miljøene som ble erklært spedalske etter 22.7.

Anders Solli Sals utmerkede artikkel, "Assad står bak", blir bare avfeid. Amerikansk etterretning kan man heller ikke høre på, og heller ikke israelsk. Etterretningsinformasjon med bl.a. sin avanserte satelittovervåkning er jo ikke bevis, som en her på VD sier det.

Men hva er da et bevis? Er det i det hele tatt mulig å gjøre alle de som roper etter "bevis" tilfredse? Jeg har en uggen følelse av at det ikke er det. Gjentatte forsøk på å fremlegge det som hevdes er bevis blir bare tolket som et intensivert løgnmakeri.

Eller er det FN som er det definitive? Men hvorfor denne nærmest magiske tro på FN, når vi husker at Saddam Hussein kunne få lov å leke katt og mus med FNs våpeninspektører i lang tid, og at disse hadde problemer med å bli enige med seg selv. Og når El Baradei som generalsekretær i det internasjonale atomenergibyrået IAEA nettopp i en, etter manges mening, kritisk tid lukket i hvert fall et av øynene sine for Irans atomvåpenprogram. Apropos El Baradei - spesielt når Iran får sine atomvåpen vil nok fredsprisen han og IAEA fikk i 2005 komme til å stå i et underlig lys.

Den vestlige verden ble rammet og lammet av en slags kollektiv krampe da Colin Powell la fram det han sa var bevis i Sikkerhetsrådet like før Irak-krigen. Det har etterpå aldri vært den minste tvil om at USA der med vitende og vilje løy og førte verden bak lyset. Her sluker man altså rått den menneskelig og moralsk sett usleste og vel også logisk sett minst sannsynlige forklaringsversjonen. Dette kan selvsagt være riktig, men da sier man samtidig at lederne - de valgte lederne - i USA, UK, Frankrike, Israel og andre vestlige land, uansett politisk farge, er en gjeng blodtørstige galninger. Nærmest de råtneste av de råtne. Og denne galskapen begrenser seg ikke til Irak-krigen, men ser ut til å ha fått evig gyldighet hver eneste gang vestlige land drøfter militære spørsmål.

Så lenge styrkeoppbyggingen i Gulfen før krigen i Irak var så omfattende og allerede hadde pågått i lang tid, og et tilbaketog også av denne grunn ville være vanskelig både praktisk og ikke minst av hensyn til USAs prestisje og troverdighet, kunne nok fristelsen til å bløffe være stor, og det er selvsagt mulig at USA falt for den fristelsen der og da. Men likevel uten at denne intensjonen nødvendigvis var der i utgangspunktet.

En mulig annen forklaring er at USA her var offer for dårlig og mangelfull etterretning. Jeg husker det allerede på et tidlig tidspunkt var en del snakk om at de stolte for mye på en irakisk avhopper, og avhoppere er vel ikke alltid like troverdige?

Mitt poeng er uansett å peke på at forklaringene ikke er nødt til å være av den verst tenkelige, og mest konspiratoriske, sorten.

At det tas for gitt at Saddam ikke hadde B- og C-våpen har alltid virket underlig. Foruten på bakgrunn av hans oppførsel i forhold til våpeninspektørene, av følgende to grunner: For det første hadde han beviselig hatt dem. Og brukt dem. For det andre viste israelsk etterretning satelittbilder av lastebilkolonner ved og over grenen til Syria like før krigen. - da Saddam skjønte at USA endelig kom. Dette er liksom blitt borte i stormen.

Så hører man refrenget it`s the oil, stupid. Ja dette er i sannhet stupid. Hvorfor skulle USA, hvis det utelukkende var hensynet til oljeleveranser som var motivet, true Saddam med krig, en Saddam som tross alt var en rimelig sikker oljeleverandør, - og dermed gjøre at prisene på olje steg voldsomt, noe som var skadelig for deres egen og hele den vestlige verdens økonomi, og (dermed) dessuten risikere kaos og usikkerhet? Noe det jo også i høyeste grad ble. Dette forekommer meg særdeles irrasjonelt. Man glemmer her at oljeproduserende land, og mange av dem er mer eller mindre eneavhengig av oljen sin, som regel er interessert i å få solgt denne.

Vi skal nok også se at selv om USA i er i ferd med å bli selvforsynt med olje vil de fortsatt ha interesser andre steder i verden.

Da NIE, National Intelligence Estimate, i 2007 la fram sin rapport med den konklusjon at Iran etter all sannsynlighet avsluttet sitt atomvåpenprogram i 2003, var dette etter alt å dømme grundig feil. Og et eksempel på at, - i det politiske klimaet som da var, med verdens fordømmelse av USAs opptreden i Sikkerhetsrådet, etterretning ikke eksisterer i et vakuum.

Dette var alvorlig, fordi disse årene antagelig var svært avgjørende, og nå kunne Iran i ro og fred utvikle sitt atomvåpenprogram. Det er derfor det er alvorlig også i en større sammenheng.

Når vil noen gang nå det vestlig etterretning og vestlige ledere sier bli tatt alvorlig? Hva skal til for at noe nå skal anses som noe annet enn stadige løgner, bløff, krigshissing, falske flagg og konspirasjoner? Og hva med tiltroen til, eller for ikke å snakke om egne holdninger hos, ledere som etter hvert utgår fra et folk som ikke tror på noe?

Nå hadde man jo verken internet eller VD i 1962, men jeg tviler på om noen holdt på med slike konspirasjonsgrublerier da USA hentet ned bevis for Sovjets utplassering av raketter på Cuba. Jeg regner med at man i stedet - også i Det Hvite Hus, takket høyere makter for at USA fikk disse bevis, og dermed kunne konfrontere den sovjetiske FN-ambassadøren med regelrett løgn, - og dermed være i stand til å stå imot og forsvare hele den frie verdens interesser.

Det var i det hele tatt en ganske annen verden. Og her er jeg ved noe av poenget:

Vi har ikke lenger noe vi synes er verdt å kjempe for. Ikke bare har vi mistet viljen, - og delvis evnen, til å kjempe, men vi vet ikke lenger heller hva vi skal kjempe for.

Verden er på mange måter snudd på hodet, og forvirringen er stor.

USA-hateren og den farlige tyrannen Chavez hylles, mens Margareth Thatcher selv etter sin død utsettes for en så rå behandling som vel få trodde var mulig i en ennå noenlunde sivilisert vestlig verden. Da var det som Blitz-bermen var blitt samfunnets meningsbærere. Og helten til Chavez, Ahmadinejad, som står i FN og kaller USA Satan og lover å tilintetgjøre Israel, blir i vide kretser tolket og delvis forstått. Mens Netanyahu, stående i den amerikanske kongressen og innbyr til fredsforhandlinger uten betingelser, etter å ha blitt frosset ut av Obama, blir kalt krigshisser og høyreekstrem.

Således er en iransk atombombe ikke noe verre enn en israelsk. Bilder av barn i fæle krampetrekninger ofre for saringass, fremkaller ikke primært avsky mot den Assad som er skyldig, men derimot en diskusjon om han virkelig er det, og fremfor alt fremkaller det avsky og hån mot våre vestlige ledere som sier at nå er det nok, og som diskuterer (!) hva vi kan og bør gjøre med slike groteske brudd på internasjonale avtaler - altså med andre ord den folkerett alle hyller når de samtidig kan klandre og hate Israel. Altså - med atter andre ord: Når verdens ledere diskuterer om brudd på avtaler av en slik særs viktig karakter, og som det har tatt tiår med hardt arbeid å forhandle fram, overhodet skal få noen konsekvenser. Eller om man som konsekvens like gjerne kan gi opp alt slikt internasjonalt avtalemakeri. Kanskje det hadde vært like greit?

Hva om Syria fyller sine raketter med kjemiske våpen og bruker dem mot Israel eller Europa? Hva om de begynner med biologiske våpen, - med å spre pest og kolera? Hva skal vi gjøre da? Skal vi fortsatt snakke om krigshissing fordi mennesker kan bli/blir drept i krig?

Russland er blitt the good guy. Putin, en KGB-fyr av den gamle skolen, som ennå ikke har oppgitt den kalde krigens tankegang, og som dreper journalister og forgifter politiske motstandere med radioaktive stoffer til en grusom død, er liksom mer å stole på. Selv om han massivt forsyner Assad med de mest avanserte våpen. Når han truer Moldova med at de skal måtte sulte og fryse til vinteren om de undertegner en avtale om frihandel med EU, og derigjennom vil forbedre sin levestandard, har jeg ikke sett noe om det i norsk presse. Og ingen tråder på VD.

Jeg tviler meget sterkt på om det med dagens klima hadde blitt noen luftbro til Vest-Berlin, slik det ble i 1948. Bare tre år etter en utmattende verdenskrig og med stor fare for enda en krig var det ennå vilje til å redde ytterligere 2.5 millioner tyskere (!) fra Stalins tyranni. Jeg tillater meg rett og slett å tvile på om vi hadde satt noen rød linje for Hitler 1. september 1939. Hvorfor skulle "hele verden" gå til krig "bare" fordi han invaderte Tsjekkoslovakia og Polen? Kunne ikke de ordne opp selv? Slik kunne vi fortsette.

Denne artikkelen er ikke noe rop om å gå til militær aksjon mot Syria. Poenget mitt er å påpeke den fortvilte, og også underlige, situasjon den frie vestlige - og kristne verden, er kommet i. Uansett hva vi gjør i forhold til Syria, synes konsekvensene å bli nær katastrofale. Men likevel - om man MÅ velge mellom katastrofene, er nok konsekvensen av ikke å gjøre noe, større og alvorligere. Spesielt på lang sikt.

For problemet er ikke Syria, men Iran. Og Russland.

Årsaken er vår feiltolkning, og ettergivenhet, overfor islam. Og Obama - kanskje den svakeste - og dermed i sin konsekvens mest destruktive - president i amerikansk historie.

Iran vil, om ingen gjør noe, få sine atomvåpen. Selv om det har vært mye snakk om iranske atomvåpen som en eksistensiell trussel for Israel, og at de derfor må forhindre dette, har jeg vanskelig for å se for meg at de likevel vil gå til angrep på Irans atominstallasjoner. Det er liksom ikke i tråd med jødisk tradisjon å angripe sånn på den måten.

Om Iran får sine atomvåpen og utvikler bæreraketter for disse, vil verden bli en helt annen. En verden vi ikke har opplevd før. Regimet i Teheran er det nærmeste man kommer den onde selv.

At ayatollaene da vil bruke sin makt til (å forsøke) å diktere verden er ganske sannsynlig. Det er selvsagt i utgangspunktet ikke nødvendig å bruke våpnene, men å ha dem.

Det har vært hevdet at Iran allerede i dag har raketter rettet mot europeiske hovedsteder, og deres forlengede arm, Hezbollah, skal ha flere hundre celler her. De vil kunne nå USA, og selvsagt Israel. Med atomvåpen i hendene på mullahene vil Syria og Hezbollah kunne gå løs på Israel, og nøytralisere Israels avskrekking. Og Russland vil ha satt seg fast i Midtøsten. Med en ytterligere oppbygging i Middelhavet, vil russerne kunne konkurrere med USAs 6. flåte. Og forrykke maktbalansen dramatisk.

De vil ikke bare kunne "gå løs" på Israel. De vil kunne "gå løs" på verden. Da vil det kunne stå om noe langt viktigere enn å presse Norge til å stanse etterforskningen av drapsforsøket på William Nygaard. Eller at Hizbollah "tilbyr" avtaler med EU om at deres FN-soldater i Libanon, som skal overvåke at nettopp Hizbollah overholder FNs resolusjon 1701 om avvæpning, ser en annen vei. I bytte mot at Hizbollah ikke driver terror i Europa.

Iran vil til og med, via Hizbollah, kunne føre sine lokale kriger i Europa, i Argentina og andre steder i Latin-Amerika - og i selve USA. Ved å vekke til live utallige celler.

Syria vil fortsatt være verdens største fabrikk for kjemiske og biologiske våpen, med stor hjelp av Nord--Korea, som de i følge israelsk etterretning fortsatt har et "godt" samarbeid med.

Nå har forhåpentligvis og antagelig Israel knust Syrias håp om å bli atommakt, (men Iran kan jo bli). Det ville også avgjort vært i den frie verdens interesse om Israels bunker- buster-bombing av det som skal ha vært en kjemisk fabrikk og et våpenlager virkelig var effektivt. Selv om opp mot 100 mennesker visstnok omkom.

Israel er forøvrig nå i ferd med å ferdigstille et topp moderne underjordisk sykehus med 3 000 senger beregnet på ofre for WMD. Et tre etasjers parleringsanlegg som kan omgjøres til sykehus på noen timer. Problemet er imidlertid at dette vil monne lite når alt slippes løs.

Det meste er Obamas skyld. Han lot seg presse til å gi opp rakettskjoldet i Tsjekkia og Polen, beregnet for Iran, visstnok med russisk løfte om at de i FN skulle nedtone sin motstand mot USAs forsøk på å få i stand sanksjoner mot Iran. Løfter som overhodet ikke er holdt. I stedet er Putin i ferd med å gi Syria sitt eget skjold - S-300 rakettene utgjør i praksis et skjold, som vil stille Israel overfor svære utfordringer. Dog ikke uoverkommelige.

Obama unnlot å støtte det spede opprøret i Iran noen år tilbake, og han har hele tiden opptrådt vinglete, ubesluttsomt og ettergivende overfor Iran mht. landets atomvåpenprogram. Det sies at de ler av ham i Teheran.

Men presser Israel gjør han stadig, og han spiller flere kort rett i hendene på Abbas. Men uten at verken Abbas, "palestinerne" eller noen av de (andre) arabiske landene blir fornøyd. Akkurat det er det mange av oss som kunne fortalt Obama allerede i 2008.

Men verst av alt - han spiller på lag med det muslimske brorskap. Både i Midtøsten og i sin egen administrasjon.

Hans berømte, - eller snarere beryktede, tale i Kairo 4.juni 2009, der forøvrig representanter for det muslimske brorskap ble gjenstand for spesiell invitasjon, er en skjellsettende markør i internasjonal politikk. En katastrofe. Like etter innsettelsen som president og edsavleggelsen på Bibelen, insisterte han jo også på en slags parallell med edsavleggelse på koranen. Det er vel indikasjon så "god" som noen på hvor viktig hans islamske røtter var for ham. Foruten at det var et brudd på konstitusjonen.

Han har jo også klart sagt fra om at islams navn ikke skal tillates krenket. Noe sånt har han ikke sagt om kristendommen. Jeg mener å huske å ha lest at han selv har gjort narr av den.

Dette er ikke noe å kimse av. Jeg er redd dette kan være begynnelsen på slutten på USAs rolle som ledende sivilisert nasjon, og en nasjon som ødelegges både innenfra og utenfra. En nasjon i total forviring. Da har jeg også i bakhodet det som Bibelen klart sier om konsekvensen av våre forhold til Israel. Og at de har kastet ut Gud, slik som også Europa har gjort.

http://www.nytimes.com/2009/06/04/us/politics/04obama.text.html?pagewanted=all&_r=0

Et hjertesukk til slutt: Internasjonal stormaktspolitikk er i utgangspunktet et strategispill - et spill om interesser. Stilt opp mot vitale nasjonale interesser, og her inngår også olje - må som regel individuelle menneskelige hensyn vike. Ser vi til historien kan det også være sånn at det er de mest kyniske "spillerne" som bedømmes mildest. Kynikeren og maktpolitikeren Henry Kissinger bedømmes vel - og slett ikke aldeles med urette, som en av de beste amerikanske utenriksministre i nyere tid. Mens den snille og ettergivende "menneskerettsaktivisten" Jimmy Carter, har fått et langt dårligere ettermæle. Han fikk jo også ambassadekrisen i Teheran i fanget, som resultat og konsekvens.

Likevel - den frie vestlige verden anført av USA har også forsøkt å ta andre hensyn - hensynet til demokrati og frihet, - altså til enkeltmennesket. Selv om det har vætt vanskelig, og selv om det har kostet. Vennskapen og alliansen med Israel er i seg selv et eksempel på det. Vennskapen med Taiwan er et annet eksempel. Helt til det kostet alt for mye. Vil vennskapen med Israel også til slutt koste for mye?

Derfor kunne USA, selv under Reagan så sent som i slutten av åttiårene, pga. sin militære, økonomiske og moralske styrke, sette inngåelsen av endog svært viktige avtaler med Sovjet opp mot skjebnen til en eller to "samvittighetsfanger" - mennesker i fangenskap. Det samme overfor Kina.

Uten sterkt amerikansk press hadde det heller ikke blitt noen såkalt menneskerettighetskurv i tilknytning til den alleuropeiske sikkerhetskonferansen.

Nært knyttet til denne vurderingen av individets verdi er også vurderingen av det gode kontra det onde. Mens ondskapen, eller "det ondes problem" som mange sier, for den humanismen som nå er i ferd med å kvele oss, kun er en svevende i dekonstruksjon man i høyden kan filosofere litt over, er ondskapen i en kristen forståelse noe høyst reelt som manifesterer seg i mennesker, og i menneskers handlinger og gjerninger. For totalitære regimer, enten de nå har vært og er kommunistiske, nazistiske eller av annen art, har slike vurderinger aldri vært relevante.

Det kan se ut til at disse også i den frie verden er i ferd med å bli irrelevante. Det store spørsmålet er da om selve friheten også blir irrelevant. Har den lenger noen pris - når det virkelig gjelder? Vi ser nå at det stilles spørsmål ved selve demokratiet. Vi er gått tom for visjoner, og mistet forståelsen av og for hva frihet og demokrati virkelig betyr og innebærer.

Kanskje er det rett og slett vår vestlige verdens maktsammenbrudd vi nå bivåner. Og er en del av.

Som antydet ovenfor vil dette i så fall ikke bli noe pent.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt