Jørgen Stueland

37

Skal det være en diagnose til kaffen?

Tenkningen gjør oss mennesker unike. Refleksjonen over verden. At vi kan katalogisere, systematisere, analysere, angre og håpe. Descartes berømte utsagn, ”Jeg tenker, altså er jeg”, gjelder oss alle. Jeg tenker, altså er jeg et menneske.

Publisert: 11. sep 2013

Tenkningen er både vår velsignelse og vår forbannelse.

Vi husker. Den nå voksne mannen husker en deilig sommerdag i barndommen, hvor vannet lå speilblankt og innbydende og ropte på ham at han måtte skynde seg å spise ferdig frokosten, for det ville leke. Den nå middelaldrende kvinnen husker det kalde, mørke soverommet, hvor hun lå og ventet på en far, som ikke ville la henne være barn, men som ville elske henne på en måte voksne aldri skal elske barn.

Og vi tenker fremover. Vi har håp for fremtiden. Den unge piken står foran speilet og børster sitt hår, hun smiler til speilet, hun håper han vil fri i kveld. Det var noe i blikket hans da de skiltes i går kveld som ga henne en sitrende forventning. Og hele drømmen om livet sammen med ham, hvordan det vil bli, barn, hus, hjem, farer støtvis gjennom henne, som varme strømmer av tykk, fløyelsmyk lykke.

Vi har frykt for fremtiden. Hvert sekund av sitt våkne liv tenker en mor: –hvordan skal det gå med Thomas, mitt narkomane, elskelige barn? Og hver gang telefonen eller dørklokken ringer, frykter hun det er en prest eller en politimann som med dempet stemme skal fortelle henne at de fant Thomas i et portrom i natt. Død av en overdose.

Frykt, håp, glede, sorg, redsel, skam, alt har vært en del av menneskeheten i uminnelige tider.

Men mannen ved plogen en vårdag i 1881, som mistet sin tre måneder gamle sønn for noen dager siden, har ingen fastlege å gå til, som kan gi ham en diagnose. Han kan ikke be om en henvisning til DPS Gjøvik, og bli sykemeldt. Jorden må pløyes, mens tårene som renner langsomt nedover kinnene hans og ned i den svarte molden, tilfører litt mer fuktighet til frøene der nede i dypet.

Død, sorg, savn. Det var en del av livet, som man kunne forbanne, men like forbannet måtte godta. Fordi man ikke hadde noe valg. Det var arbeid som gav mat. Sykdom, enten den var fysisk eller psykisk, betød sult og nød og død.

Fra 1952 til 1994 økte antallet psykiatriske diagnoser fra 60 til 350. I følge SSB, er det 12 prosent som får diagnosen psykisk lidelse, av alle personer som får diagnose av fastlegen. Denne lidelsen er dermed den vanligste diagnosen av alle.

Og det er flott, det. Fint at det finnes psykoterapeuter og medisiner for psykiske lidelser. Den bipolare kan stabiliseres av Lithium, slik at livet både for ham og de rundt ham blir mer levelig. Den anorektiske piken kan lære seg teknikker for ikke å se på mat som noe annet enn næring. Den post-traumatiserte Utøya-overlevende kan gjennom et opphold på Modum Bad få lindring og lære seg mestringsteknikker slik at traumenes invalidisering kan dempes.

Men har ikke samfunnet vårt, det moderne Norge, blitt psykt?  Psykiatrisert? Sosionomisert? Og barnevernspedagogisert?

Vi stempler alt menneskelig med diagnose-merkelapper. Vi diagnostiserer oss selv og alt og alle rundt oss. Nabogutten som går på epleslang i hagen vår har ADHD, sier vi. Kollegaen som spiser sin lunsj på kontoret og ikke i kantina, har sosial angst. Sjefen som forlanger resultater, er psykopat. Naturlig sorg etter en mors død, er depresjon. Et klaps på baken til en treårig sønn, er barnemishandling.

Tenkning, følelser, å huske, frykte, håpe, er menneskets velsignelse og forbannelse.

Men det ER. Og det kan ikke være annet.

Jeg stemmer på mannen ved plogen, som lot sine tårer over en død sønn falle ned i jorden og bidra til ny vekst. Og jeg stemmer på min gamle farmor. Hun hadde en mor som ikke alltid var så snill. Farmor fortalte meg at hun gjentok og gjentok for seg selv: ”ikke syns synd på deg selv! Ikke syns synd på deg selv!” Og min farmor var lykkelig!

Vi, de vellykkede, vet for eksempel ikke hva angst er. Så la oss ikke stjele det fra dem som vet. Ved å diagnostisere alt vi peker på.  

Kolbein Falkeid skriver at man periodevis skulle vært potet eller kålrabi. Verken vært bedrøvet eller lykkelig. Bare vært til. Vokst og modnet, for så meningsfullt og uten å klage, bli rykket opp av jorden og kjørt til den syvende himmel mellom tennene på en ti-årig grønnsakstyv.

 (Publisert i Oppland Arbeiderblad 11.09.13)

Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Angsten som drivkraft

Publisert over 8 år siden

er noe annet en angsten som stengsel. Den altruistiske, kjærlige Gud er noe annet enn den hatefulle, aggressive ondskapen et menneske kan oppdrive.

Diagnoser er ofte et etterlengtet begrep etter en tilstand av avmakt og plager gjennom lang tid.

Noen forstår meg. Legen kan hjelpe.

Etter 1995 er diagnosene flyttet over i kategorien "tilstander" i den profesjonelle verdenen.

Tilstanden er en prosess som har en ende.

Blant lekfolk lever diagnosene videre som et stempel i pannen når man er frustrert eller lei seg.

Syndebukken i arbeidslivet eller sjefen over alle andre.

Mange med ADHD eller dysleksi mangler tilrettelegging. De får ikke skolegang og utdanning slik at de føler mestring.

I slike tilfeller er diagnosen helt nødvendig fordi den setter i gang en lære- prosess, og gir vedkommende en mulighet for hvile og forståelse etter en lang og slitsom tid.

Livsstilssykdommer bringer noen til erkjennelse og andre til distanse fra seg selv.

Å være til er for meg noe annet enn å vegetere. Det betyr å sanse, lytte og forstå. En "passiv" tilstand i den aktive verdenen.

Som å la Gud slippe til i livet.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere