Hva bygger du din tro på?

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid orker å følge med i debattene om tro og fornuft og ateisme, som ruller og går her på verdidebatt. Det blir fort veldig mange påstander, og det kan av og til virke som selvrefleksjonen drukner i ønsket om å få rett. Kanskje er jeg der selv også innimellom.  Dette innlegget er uansett ment som en motvekt. Jeg tror at vi kommer lengre i diskusjonene om disse temaene dersom vi tar sjansen på å reflektere litt høyt om hvorfor vi selv tror eller ikke tror det vi gjør. Derfor tar jeg sjansen på å være ærlig om personlige forhold som er avgjørende for hvorfor min tro ser ut som den gjør. Og det gjør jeg med den overbevisning at det er når vi er mest personlige, at vi er mest allmenne. Mennesker er ikke alltid så forskjellige som vi tror.

Jeg er i perioder mye syk. Ikke farlig syk – bare veldig plagsomt syk. Å være syk er på mange måter en ensom ting som berører noe dypt eksistensielt. Min opplevelse av å være syk er min egen. Det er min smerte, det er jeg som ikke kan jobbe, det er jeg som ligger i senga med ørepropper og gardinene trukket for, det er jeg som føler meg som en elendig mamma. Når jeg har vondt er det lite plass til annet enn smerten. Dessuten er det ingen andre enn meg som kan kjenne den smerten som bor i min kropp. Selv om jeg vet at mange har det både verre og like ille, så endrer ikke det det faktum at jeg føler meg ensom i min egen sykdom.

Å være syk setter også grenser for hva jeg kan prestere. Og ofte lurer jeg på om det er det verste, dette å føle seg ubrukelig og mislykka. For mitt indre øye stiger karrierekvinner og cup-cakesmammaer til vers, mens jeg selv synker som en stein. Det er så mye fokus på lykkes, på suksess, på å komme seg opp og frem, at jeg lurer på hva som egentlig er igjen til oss som ikke har så mye å vise til. Når the american dream er blitt allemannseie, da har jeg ikke noe valg: Jeg må melde pass.

Eller stopp litt, kanskje jeg har et valg? For midt oppi sykdom og smerte og mislykkethet som jeg ikke kan velge bort, kan jeg i det minste protestere! For nå er vi her ved det jeg bygger min tro på: Jeg tror at min sykdom, min hjelpeløshet, min ubrukelighet, min smerte, jeg tror det rører ved selve det å være menneske. Det rører ved selve livet. Om ikke alle har opplevd sykdom selv, om ikke alle har erfart hva det er å ikke kunne det der som du så gjerne vil, så er jeg temmelig sikker på at angsten for å mislykkes, angsten for å bli syk og hjelpeløs og avhengig, den sitter dypt i de fleste. For vi skal jo være så selvstendige og frie og fremadstormende i vårt samfunn, at angsten for å falle igjennom må ha blitt en nesten kollektiv angst.

Og det er dette jeg bygger min tro på: at hvor ensom og redd og ubrukelig jeg enn føler meg, så er jeg likevel noe. Selv om jeg føler meg som ingenting, så har jeg noe. Selv om jeg er syk og ikke kan gjøre noe, ikke engang for dem som står meg nærmest, så er jeg et menneske. For jeg orker rett og slett ikke tro at min verdi som menneske er avhengig av hva jeg presterer. Jeg klarer ikke tro det på egne vegne, og jeg klarer ikke tro at det skulle gjelde for andre heller. Jeg må tro at vi på et eller annet nivå stiller likt alle sammen. Vellykka, mislykka, syk eller frisk –  det kan ikke være den grunnleggende forskjellen på mennesker. Jeg tror vi stiller likt. Og for meg er det vi stiller likt overfor Gud.

Det finnes mange fornuftige grunner til å avvise Guds eksistens. Men når Gud blir borte, flytter prestasjonene fort inn. Da blir det forskjell og kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Uten et håp og en tro på at livets verdi sitter fast i noe utenfor oss selv, så stiller vi ikke likt. Og den urettferdigheten klarer jeg ikke å leve med. Jeg er syk, og du er frisk. Og min tro sier at det er Gud som gjør oss til likeverdige mennesker.

Hva sier ateisten? Hva sier agnostikeren? Og hva sier andre troende? Det vil jeg gjerne høre mer om! Men gjør ikke dette til en diskusjon om tro og fornuft. Den diskusjonen har det bedre i kommentarfeltet hos andre debattanter.