Ellen Hageman

Teolog
78

Hva bygger du din tro på?

Det hender at en kommentar, eller et spørsmål biter seg fast og ikke slipper taket. Her om dagen fikk jeg spørsmålet om hva jeg bygger min tro på. Det kan jeg ikke svare på uten å være ærlig om egen erfaring av sykdom og mislykkethet.

Publisert: 11. sep 2013

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid orker å følge med i debattene om tro og fornuft og ateisme, som ruller og går her på verdidebatt. Det blir fort veldig mange påstander, og det kan av og til virke som selvrefleksjonen drukner i ønsket om å få rett. Kanskje er jeg der selv også innimellom.  Dette innlegget er uansett ment som en motvekt. Jeg tror at vi kommer lengre i diskusjonene om disse temaene dersom vi tar sjansen på å reflektere litt høyt om hvorfor vi selv tror eller ikke tror det vi gjør. Derfor tar jeg sjansen på å være ærlig om personlige forhold som er avgjørende for hvorfor min tro ser ut som den gjør. Og det gjør jeg med den overbevisning at det er når vi er mest personlige, at vi er mest allmenne. Mennesker er ikke alltid så forskjellige som vi tror.

Jeg er i perioder mye syk. Ikke farlig syk – bare veldig plagsomt syk. Å være syk er på mange måter en ensom ting som berører noe dypt eksistensielt. Min opplevelse av å være syk er min egen. Det er min smerte, det er jeg som ikke kan jobbe, det er jeg som ligger i senga med ørepropper og gardinene trukket for, det er jeg som føler meg som en elendig mamma. Når jeg har vondt er det lite plass til annet enn smerten. Dessuten er det ingen andre enn meg som kan kjenne den smerten som bor i min kropp. Selv om jeg vet at mange har det både verre og like ille, så endrer ikke det det faktum at jeg føler meg ensom i min egen sykdom. 

Å være syk setter også grenser for hva jeg kan prestere. Og ofte lurer jeg på om det er det verste, dette å føle seg ubrukelig og mislykka. For mitt indre øye stiger karrierekvinner og cup-cakesmammaer til vers, mens jeg selv synker som en stein. Det er så mye fokus på lykkes, på suksess, på å komme seg opp og frem, at jeg lurer på hva som egentlig er igjen til oss som ikke har så mye å vise til. Når the american dream er blitt allemannseie, da har jeg ikke noe valg: Jeg må melde pass.

 

Eller stopp litt, kanskje jeg har et valg? For midt oppi sykdom og smerte og mislykkethet som jeg ikke kan velge bort, kan jeg i det minste protestere! For nå er vi her ved det jeg bygger min tro på: Jeg tror at min sykdom, min hjelpeløshet, min ubrukelighet, min smerte, jeg tror det rører ved selve det å være menneske. Det rører ved selve livet. Om ikke alle har opplevd sykdom selv, om ikke alle har erfart hva det er å ikke kunne det der som du så gjerne vil, så er jeg temmelig sikker på at angsten for å mislykkes, angsten for å bli syk og hjelpeløs og avhengig, den sitter dypt i de fleste. For vi skal jo være så selvstendige og frie og fremadstormende i vårt samfunn, at angsten for å falle igjennom må ha blitt en nesten kollektiv angst.

 

Og det er dette jeg bygger min tro på: at hvor ensom og redd og ubrukelig jeg enn føler meg, så er jeg likevel noe. Selv om jeg føler meg som ingenting, så har jeg noe. Selv om jeg er syk og ikke kan gjøre noe, ikke engang for dem som står meg nærmest, så er jeg et menneske. For jeg orker rett og slett ikke tro at min verdi som menneske er avhengig av hva jeg presterer. Jeg klarer ikke tro det på egne vegne, og jeg klarer ikke tro at det skulle gjelde for andre heller. Jeg må tro at vi på et eller annet nivå stiller likt alle sammen. Vellykka, mislykka, syk eller frisk –  det kan ikke være den grunnleggende forskjellen på mennesker. Jeg tror vi stiller likt. Og for meg er det vi stiller likt overfor Gud.

 

Det finnes mange fornuftige grunner til å avvise Guds eksistens. Men når Gud blir borte, flytter prestasjonene fort inn. Da blir det forskjell og kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Uten et håp og en tro på at livets verdi sitter fast i noe utenfor oss selv, så stiller vi ikke likt. Og den urettferdigheten klarer jeg ikke å leve med. Jeg er syk, og du er frisk. Og min tro sier at det er Gud som gjør oss til likeverdige mennesker.

 

Hva sier ateisten? Hva sier agnostikeren? Og hva sier andre troende? Det vil jeg gjerne høre mer om! Men gjør ikke dette til en diskusjon om tro og fornuft. Den diskusjonen har det bedre i kommentarfeltet hos andre debattanter. 

 

 

Kommentar #51

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Løftebrudd

Publisert over 8 år siden
Bjørn Nilsen. Gå til den siterte teksten.
Ja si det du... Det taler i hvertfall ikke i bibelløftenes favør!

Nei, det kan du vel på et vis ha rett i. Det er ikke så lett å få liv og bibel og tro til å møtes alltid.

Men om du forsøker å se det hele fra en troendes side, f.eks min(!), kan du da se at det er en forskjell på å oppleve Guds nærvær og det at Gud likevel er tilstede? Til og Jesus ropte jo på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Spørsmålet er om Jesus hadde rett...

Kommentar #52

Bjørn Nilsen

16 innlegg  538 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Men om du forsøker å se det hele fra en troendes side, f.eks min(!), kan du da se at det er en forskjell på å oppleve Guds nærvær og det at Gud likevel er tilstede?

Tror du at det ville hjelpe ungene mine å gi dem et konkret løfte, for så å ikke innfri dette løftet og så prøve å forsikre dem om at jeg er tilstede allikevel???

Hvis jeg ikke innfrir et løfte overfor mine sønner, så hjelper det lite å bare være til stede. De blir jo like skuffet allikevel!

Kommentar #53

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Men om du forsøker å se det hele fra en troendes side, f.eks min(!), kan du da se at det er en forskjell på å oppleve Guds nærvær og det at Gud likevel er tilstede? Til og Jesus ropte jo på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Spørsmålet er om Jesus hadde rett...

---

Jeg lurer litt på hvordan du stiller deg til mennesker fra andre religioner enn kristendommen som opplever nærvær av "noe".  F.eks hinuer eller bahaier som føler kontakt med sin Gud.  Er det virkelig deres Gud de opplever eller kan det forklares psykologisk?  Og hva med folk i alternativmiljøer som kjenner kontakt med avdøde slektninger, med sjamanånder eller guider fra "den andre siden".  Er deres opplevelse knyttet til kontakt med noe som faktisk eksisterer (ånder, guider etc) eller er det kun psykologi?

Dersom du svarer at det er psykologi, kan det ikke da tenkes at når dere kristne forteller om diverse opplevelser av nærvær - at det bare er psykologi det også?

Kommentar #54

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.
Dersom du svarer at det er psykologi, kan det ikke da tenkes at når dere kristne forteller om diverse opplevelser av nærvær - at det bare er psykologi det også?

Vet du hva, dette blir så pass omfattende at jeg lurer på om jeg like godt skal satse på å skrive et eget innlegg om det. Men helt kort kan jeg si at jeg ikke tror teologi eller psykologi eller sosiologi eller ... er totalforklarende. Dessuten er ikke Gud kristen. Det er det jeg/vi som er.

Kommentar #55

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Empatisk og ydmyk uten en gud

Publisert over 8 år siden

Det var et fint innlegg om noe vi mennesker før eller siden opplever. Innleggets svakhet var å flytte seg fra det samlende og allmenne til det spesifikke i konklusjonen. Det er selvfølgelig lov å gi uttrykk for egne tanker og egen tro. Det er bare det at du mistet meg akkurat der etter å ha sugd meg inn i din beskrivelse.

Jeg lider også av en kronisk sykdom, men det får meg ikke til å tro. Jeg blir en mer følsom og empatisk humanist, men Gud finner ikke en adgang i livet mitt likevel. Det er bare oss her. Hadde flere skjønt det, ville verden blitt bedre. Det er jeg overbevist om. For da ville vi tatt større ansvar.

Kommentar #56

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Sara Azmeh Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Jeg lider også av en kronisk sykdom, men det får meg ikke til å tro. Jeg blir en mer følsom og empatisk humanist, men Gud finner ikke en adgang i livet mitt likevel. Det er bare oss her. Hadde flere skjønt det, ville verden blitt bedre. Det er jeg overbevist om. For da ville vi tatt større ansvar.

Det er klart, opplevelse av sykdom fører ikke nødvendigvis til en gudstro av noe slag. Og erfaringen av sykdom og egen svakhet og maktesløshet er noe man kan bruke som en slags tolkningsnøkkel til livet uten å trekke inn en religiøs tro. Det kan stå for seg selv som en kritikk av konkurransesamfunnet, jag etter suksess og økonomisk vinning.

Men som kristen er det jo helt selvfølgelig for meg at Gud finnes og åpenbares nettopp i svakhet, og derfor også i min svakhet. Det er på mange måter essensen av den kristne troen. Og jeg ser jo mitt liv innenfra, og derfor stopper ikke dette resonnementet i en (mer eller mindre) allmenn forståelse av menneskelig mislykkethet og hvordan man kan bruke det til å betrakte verden. For Gud er jo der!

Dessuten er jeg altså så arrogant/generøs at jeg tror Gud er der i alle menneskers svakhet. Og i vår styrke også. Uansett om vi tror eller ikke.

Men hvorfor mener du folk ville tatt mer ansvar dersom de ikke trodde på noen Gud? Kan ikke mangel på tro nettopp føre til avmakt?

Kommentar #57

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Men hvorfor mener du folk ville tatt mer ansvar dersom de ikke trodde på noen Gud? Kan ikke mangel på tro nettopp føre til avmakt?

Dersom det ikke er noen som ordner opp for oss så sier det seg selv at vi må gjøre det selv. Vi er til enhver tid ansvarlig for egne handlinger, det er ingen andre vi kan skylde på.

Nå tror jeg selv at det er mer personavhengig en avhengig av om en tror eller ikke, men prinsipielt er det intet som skal tilsi at en tro på Gud skulle gi mer ansvarsfølelse.

Kommentar #58

Sara Azmeh Rasmussen

57 innlegg  546 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Men hvorfor mener du folk ville tatt mer ansvar dersom de ikke trodde på noen Gud? Kan ikke mangel på tro nettopp føre til avmakt?

Tro kan før til fatalisme. Hvis en slik holdning blir kollektiv, kan hele samfunn stagnere. Du kan google etter min artikkel om temaet "Guds lange armer".

Heldigvis er det indiviuelle forskjeller. Enkelte henter styrke og inspirasjon av sin tro.

Kommentar #59

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Håp!

Publisert over 8 år siden
Sara Azmeh Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Enkelte henter styrke og inspirasjon av sin tro.

Og håp!

Jeg er innimellom så dessillusjonert på menneskehetens vegne, at å leve i verden med 4 unger uten å kunne tenke at ikke alt er opp til meg/oss, nei, det orker jeg ikke. Tanken på at vi bare skulle være utlevert til hverandre, at det ikke finnes en Gud der som jeg kan håpe på? Nei, da vil jeg ikke være med lenger. Det må være rom for vår svakhet - det er jo ikke alltid og overalt sånn at det finnes mennesker der til å ta over, når andre ikke orker lenger. Ansvaret blir ikke borte av den grunn. Håp er det motsatte av fatalisme!

Skal se om jeg finner den artikkelen, Sara. Men først skal jeg lese ut Baumanns deprimerende "Konsumism". Og deretter "Kristen motstand" av Patrik Hagman for å fatte litt håp igjen. :)

Kommentar #60

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Ansvar og kjærlighet

Publisert over 8 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Vi er til enhver tid ansvarlig for egne handlinger, det er ingen andre vi kan skylde på.

Undertrykkelse henger sammen med ansvarsfraskrivelse. Og det er mange religiøse miljøer som er undertrykkende og dermed både unnlater og hindrer mennesker å ta ansvar for sine liv. Det tror jeg vi kan være enige om.

Men ansvar er ikke noe enkelt begrep. Mennesker er ikke gjennomsiktige vesener. Det er heller ikke samfunnet vi er en del av. Vi vet ikke alltid hvorfor vi gjør som vi gjør, det finnes et utall motiver og beveggrunner i det enkelte menneske som vi selv er i stand til å gjennomskue. Dette må vi også huske i møte med andre mennesker.

Dessuten: Ingen mennesker har oversikt alle konsekvensene av sine handlinger. Det er særlig tydelig i et globalisert samfunn som det vi lever i i dag. Våre handlinger vil alltid ha utilsiktede "bivirkninger". Dette har noe å si for hva vi legger i ansvarsbegrepet.

Jeg tenker at den eneste "oversikten" over våre beveggrunner og konsekvensene av våre handlinger finnes i Gud. Derfor er det befriende å tenke at det ikke bare mennesker jeg står til ansvar for, men også Gud.

Men enda viktigere er kjærligheten! Dersom mennesker skal orke å ta inn over seg det ansvaret det er å leve og handle i verden, så må det føle seg elsket. Enhver som ikke tror han/hun er elsket, vil ha en tendens til å løpe fra ansvaret, nettopp fordi man ellers vil identifiseres som summen av sine handlinger. (Eller noe sånt... Har det litt travelt!)

Kommentar #61

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Jeg ville lyttet

Publisert over 8 år siden
Bjørn Nilsen. Gå til den siterte teksten.
Hmm... Du kan jo gjøre et forsøk på å si dette til troende mennesker som opplever at deres gud er totalt fraværende i deres liv.

Akk og ve. Jeg ville ikke sagt noe, men lyttet. Jeg kan ikke bygge menneskers tro, men jeg kan lytte til og få dem til å sette ord på sin egen frustrerende situasjon. Jeg ville vist og vært der, men mine ord kan ikke vise Guds nærværet i deres tro. 

Som sagt jeg ville lyttet, først og fremst, for deretter å lytte mer.

Mvh Fredrik 

Kommentar #62

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Fredrik W. H. Steensen. Gå til den siterte teksten.
Som sagt jeg ville lyttet, først og fremst, for deretter å lytte mer.

Klokt!

Kommentar #63

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Men ansvar er ikke noe enkelt begrep. Mennesker er ikke gjennomsiktige vesener. Det er heller ikke samfunnet vi er en del av. Vi vet ikke alltid hvorfor vi gjør som vi gjør, det finnes et utall motiver og beveggrunner i det enkelte menneske som vi selv er i stand til å gjennomskue. Dette må vi også huske i møte med andre mennesker.

Dessuten: Ingen mennesker har oversikt alle konsekvensene av sine handlinger. Det er særlig tydelig i et globalisert samfunn som det vi lever i i dag. Våre handlinger vil alltid ha utilsiktede "bivirkninger". Dette har noe å si for hva vi legger i ansvarsbegrepet.

Jeg tenker at den eneste "oversikten" over våre beveggrunner og konsekvensene av våre handlinger finnes i Gud. Derfor er det befriende å tenke at det ikke bare mennesker jeg står til ansvar for, men også Gud.

Men enda viktigere er kjærligheten! Dersom mennesker skal orke å ta inn over seg det ansvaret det er å leve og handle i verden, så må det føle seg elsket. Enhver som ikke tror han/hun er elsket, vil ha en tendens til å løpe fra ansvaret, nettopp fordi man ellers vil identifiseres som summen av sine handlinger. (Eller noe sånt... Har det litt travelt!)

Ansvar er ikke et enkelt begrep, og du beskriver de problemer vi mennesker står ovenfor når vi treffer våre valg, og noen elementer som er viktige for oss alle som mennesker. Ansvar i den kontekst jeg skriver om betyr imidlertid at våre handlinger har konsekvenser, uansett om vi tenker over det eller ikke, uansett om vi forstår det eller ikke. Dersom man er seg dette bevist så finner jeg det til å gi mening i livet, og det hjelper meg til og forstå hvorfor verden er som den er. Jeg anklager ingen når det skjer noe ille, det er ingen jeg kan skylde på. Fæle ting skjer, gode ting skjer. Fæle ting skjer gode mennesker, det skjer hele tiden. Jeg bør ikke rope ut, hvorfor har du forlatt meg Gud, jeg bør ikke finne ut av hvorfor Gud lar fæle ting skje gode mennesker. Jeg bør ikke rasjonalisere meg bort til å måtte forklare det.

Det som skjer det skjer, så blir det opp til meg hvordan jeg forholder meg til det som skjer.

Jeg har all respekt for at du har funnet en annen forklaringsmodell som gir deg mening og styrke. Jeg har intet ønske om å endre deg, eller få deg til å forlate din tro. Jeg vil ikke engang si at det å tro er en svakhet. Jeg startet mine innlegg her med å si at min manglende tro heller ikke er en svakhet, det fører ikke til de konsekvenser du hevdet. Jeg har en trygg base som har vist seg å tåle både medgang og motgang, uten at det betyr at hverken din tro eller min ikke tro vil berge oss gjennom alt. Vi har alle våre grenser.

Kommentar #64

Tommy Andre B Bradahl

5 innlegg  27 kommentarer

det var det da ;)

Publisert over 8 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Og da blir jeg selvfølgelig ganske nysgjerrig på hvilke svar du finner i ditt sinn. Og ikke minst hvorfor! :)

I mitt sinn så eksisterer intet levende eller ikke levende.

det som er, er der fordi vi er her til og se det, akkurat som vi er her fordi det ser oss, ingen kan si at vi eksisterer eller ikke eksisterer, fordi vi ikke selv vet hva vi er eller hvordan vi kom til og være det vi er, vi vet bare det vi ser, hører, tenker og føler, vi tror bare det vi selv føler er der, enten det er "logisk" overnfor vår "eksistens eller ikke. så tanken er rimelig holografisk, vi er en tanke i en drøm skapt av oss selv for og forestille det vi en gang var og nå vil være. så om jeg har en tanke om hvorfor jeg mener det jeg mener eller om det har noe utfall i hva andre tror, er ikke opp til meg og bestemme, men heller de kreftene som styrer mitt sinn via den jeg er og altid har vært. jeg ble født, jeg lever livet jeg er blitt tildelt av min mor og far, og en dag vil jeg til slutt dø, om dette er enden eller bare en ny start på en ny drøm med andre omstendigheter enn den jeg i dag har, er heller ikke noe jeg kan svare på nå.

Men tenk på det her, Hvem er du, hva tror du, hva vet du, hva drømmer du om og hvordan vet du at du lever? vet du alt dette fordi andre vet dette ? eller vet du det fordi vi ble født til og tro at vi vet?

Tror du at du ville ha lagt merke til det om tid hadde sluttet fullstendig over natten? eller tror du at livet ditt og den "tiden" du tilbringer i livet ditt ville ha fortsatt videre uten noen konsekvenser ? :)

tror du lever sånn som folk flest tror? eller er du og alle andre bare en enkel vibrasjon blant atomer som for øyeblikket bare er der dere er fordi det passer seg akkurat på dette "tidspunktet" ?

Vi er hva vi er, vi tror det vi tror, men ingen av oss vet egentlig om vi virkelig er i livet eller om vi bare drømmer, og med det, hvordan vet du at du ikke drømmer når du er våken, og er våken når du tror du drømmer? tenk om vi egentlig lever alle de drømmene som går igjennom hodet vårt, og det eneste vi gjør for og kunne oppleve alt på en måte som holder oss "levende" er og drømme en stabil drøm med en spesefik tidslinje ? ;)

Så med det så må jeg vell anta at det var min tanke på hva jeg bygger min tro på.
Jeg tror ikke på noe som helst, jeg vet ikke noe som helst, jeg er verken i livet eller død. jeg er den jeg er fordi, jeg er det jeg tror jeg er. ingen har skapt meg, jeg ble bare til i ett spesefikt tidspunkt der vår såkaldte tidslinjen som jeg var akkurat da, og nå er jeg i en annen, men samtidlig på det samme stedet hvor jeg begynte. 

Mvh

Tommy Andre B Bradahl.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere