Gi IOC beskjed - nei til OL i Oslo

De olympiske leker er ikke som andre idrettsarrangement: De er verdens største idrettskonkurranser, med en spesiell mytologi og ideologi inspirert av den greske antikken, den engelske amatørtanken og av fredsbevegelsen. Lekene skulle være festivaler til fremskrittets ære, ifølge grunnleggeren Pierre de Coubertin. Lekene skulle vektlegge talent og egeninnsats, fremfor rang og økonomi. De skulle gi moral. Men gjør de det i dag?

Mye tyder på det motsatte. De olympiske leker har blitt et kommersielt underholdningsprodukt styrt med hard hånd av Den olympiske komité (IOC), mens kritiske spørsmål feies under teppet for å skape et inntrykk av idealene fortsatt skinner.

Olympiske overskridelser. For når OL skal arrangeres i en ny by hver gang, har det sin pris. Ingen andre prosjekter sprekker like kraftig økonomisk som OL  i snitt med 180 pst. Raskere, høyere, sterkere.

Gjelden Hellas pådro seg for å arrangere 2004-lekene er et av bidragene til at landet i dag i praksis er konkurs.

London trodde lekene ville komme på drøyt 20 milliarder kroner da de ble tildelt lekene; prislappen endte på rundt 90 milliarder kroner.

Sotsji-lekene er i en klasse for seg. 300 milliarder kroner er den anslåtte kostnaden, så langt. Til sammenligning kostet BAM-jernbanen gjennom Sibir, som brakte Sovjetunionen i knestående økonomisk, 85 milliarder kroner.

Sponsorstyrt. I London-OL var det strengt forbudt å komme i klær med prangende logoer, T-skjorter med politisk budskap, paraplyer, bager eller vesker med konkurrerende sponsorselskaper. Skulle du ta ut penger, kunne du bare bruke VISA-kort, siden VISA er sponsor. McDonalds prøvde seg på å få enerett til å selge pommes frites på OL-anleggene, men rasende «fish&chips» briter klarte å stoppe dette.

Mens vertslandenes kostnader er enorme, står inntektene ofte ikke i stil. IOC sørger for ekstraordinære skattefritak som sikrer dem selv og sponsorene en stor del av inntektene fra arrangementet. I London-OL tok IOC ut nærmere 30 milliarder kroner i inntekter, på bakgrunn av særlover som britiske myndigheter måtte innføre om at milliardene ikke skulle beskattes.

IOC får ikke bare skattefritak i arrangørlandene, de får også store skattefordeler i Sveits. Der er IOC registrert som en ideell virksomhet, betaler minimalt med skatt og skjuler seg bak et bankvesen som nekter innsyn.

Tvangsflytting. De samfunnsmessige og menneskelige OL-kostnadene er vel så alvorlige. Tvangsflytting av innbyggere som er i veien for anleggene er nærmest blitt standard. Det har skjedd i Seoul, Beijing og Rio de Janeiro.

I Sotsji bidrar OL til å forsterke elitens plyndring av statens ressurser. Putins barndomsvenn Arkady Rotenberg har alene fått utbyggingskontrakter for 45 mrd. kroner - mer enn den samlede kostnaden for Vancouver-OL.

Tidligere visestatsminister Boris Nemtsov sier at Socchi så langt har vært en modell for kompiskapitalisme, lovløshet, ineffektivitet og manglende hensyn til natur og mennesker.

Ingen kommentar. Og hva er IOCs kommentar? De har ingen. På samme måte som IOCs aldrende herrer unnlater å innføre reell nulltoleranse for doping, avviser de all kritikk av OL-arrangementene. I stedet snakker de om idealene. Om fred og fair play. Raskere, høyere, sterkere.

Jeg skulle gjerne trodd på det. Men det hjelper ikke uansett hvor mye IOC forsøker å blankpusse fasaden. Den skinner ikke. IOC har forlatt idealene. Oslos OL-søknad er isolert sett god på mange måter, men tiden er inne for å gi en klar beskjed til IOC. Et nei fra vintersportnasjonen Norge til å søke vinter-OL nå er kanskje en beskjed som vil bli forstått hos de høye herrer i IOC og som kan bidra til en positiv utvikling på sikt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 09.09.2013