Aud Kvalbein

31

Kristendemokratisk profil

Publisert: 25. feb 2010

Mange tror at bare KrF profilerer seg som et kristendemokratisk parti, så vil partiet vokse. Men KrF profilerte seg ikke som kristendemokratisk parti ved suksessvalget i 1997. Tvert imot har galluper og valgresultat gått nedover fra den tiden da KrF vedtok sitt kristendemokratiske manifest i 2003.

 

Kristendemokratiet er ingen ny tanke i KrF. Allerede i 1972 skrev Odd Sverre Hove en bok om den kristendemokratiske partifamilien i verden, og han plasserte KrF her. Men selv om KrF ble definert slik, profilerte man seg ikke som kristendemokratisk parti på sytti-, åtti- og nittitallet.

 

KrFU drøftet kristendemokratiet en del, men det var først på slutten av 1990-tallet at moderpartiet for alvor begynte å snakke om dette.

 

Ved suksessvalget i 1997 profilerte man seg ikke som et kristendemokratisk parti. Kristendemokratiet var knapt nok nevnt i valgmateriellet, noe jeg er godt kjent med siden jeg var informasjonssjef i partiet den gangen. I stedet hadde partiet følgende ganske kristelige valgmotto: ”Bygg varmere samfunn med kristne verdier”. Men jeg vil likevel ikke påstå at dette mottoet var årsaken til valgresultatet. Et motto gir ingen valgseier.

 

Debattnotat i 1999 – vedtak i 2003

Først etter suksessvalget i 1997 begynte KrF for alvor å snakke om kristendemokratiet. Drømmen var å bli som CDU i Tyskland. Partiets sentralstyre satte ned et utvalg som skulle lage et debattnotat om kristendemokratiet. Dette skulle drøftes på landsmøtet i Bergen i 1999. Janne Haaland Matlary var leder av utvalget, jeg var sekretær. Landsmøtet debatterte notatet, men man vedtok ikke noe manifest. Det var heller ikke meningen. Man skulle først og fremst introdusere kristendemokratiske tanker for landsmøtet.

 

Etter landsmøtet satte partiet ned nok et utvalg, nå med Idar Magne Holme som leder. De utarbeidet KrFs kristendemokratisk manifest som ble vedtatt av KrFs landsstyre 8. november 2003, og som fortsatt gjelder.

 

Nedgangen startet

Den som kjenner KrFs valgresultat og galluper, vil fort se at KrFs fall begynte mens man arbeidet med dette manifestet. KrF fikk 12.1 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2001. Ikke lenge etter begynte gallupen å falle. Nedgangen var tydelig gjennom 2002, og så kom katastrofevalget i 2003 med 6,9 prosent av stemmene. KrF har aldri reist seg siden. Da nedgangen kom, var Valgerd Svarstad Haugland partileder, mens Kjell Magne Bondevik var statsminister. Disse to har med andre ord ansvar ikke bare for oppturen til KrF, men også for nedturen.

 

Jeg vil ikke si at en begynnende profilering av KrF som kristendemokratisk parti har noe med fallet i gallupen fra 2002 å gjøre. Regjeringsslitasje og Medhaugsaken er mye mer naturlig å peke på. Men det vi i alle fall kan si er at profileringen av KrF som kristendemokratisk parti gjennom de siste seks årene ikke har løftet partiet.

 

Det sagnomsuste valget i 1997

Hva var suksessfaktoren for KrF i 1997 hvis det ikke var kristendemokratisk profilering som mange hevder? Svarene er ikke enkle, selv om mange politiske kommentatorer stadig framstiller det enkelt. Svarstad Haugland og Bondevik skapte et raust og åpent kristendemokratisk parti, heter det, og så er alt sagt.

 

Men bildet er sammensatt. Jeg vil ikke påstå at jeg har hele forklaringen, men her er noen viktige faktorer:

 

Det var en fordel at partiet ble frontet av en frisk yngre kvinne, Svarstad Haugland, og en erfaren mann, Bondevik. KrF hadde relevante saker. Kontantstøtten ga småbarnforeldrene svar på tidsklemma, og ideen om verdikommisjonen møtte et behov mange følte på for et sterkere ankerfeste for samfunnet. Dessuten ville man heve inntektsnivået til de eldre gjennom den ekstra1000-lappen.

 

Jaglands 36,9 prosent

Men også faktorer utenfor KrF skapte valgseieren. KrF hadde ikke gjort det så godt uten Torbjørn Jaglands klønete krav om 36,9 prosent som valgresultat for Ap. I begynnelsen av september gav Carl I Hagen sin støtte til en Bondevik-regjering, og KrF fikk et realistisk regjeringsalternativ. Uten Frps hjelp hadde Bondevik I- regjeringen aldri blitt noe av, selv om KrF-ere liker å tro det. Det må flertall til bak en regjering, og verken 13,7 prosent for KrF eller 26,1 prosent totalt for de tre partiene i Bondevik I, er flertall i Stortinget. Å ha bare 42 av 165 mandater i Stortinget bak regjeringen var historisk svakt.

 

Én sak fra 1997-valget ser det ut til at de fleste har glemt. Den kjente advokaten Mona Høines ba KrF om hjelp til å fronte en kampanje mot forslaget fra seksuallovbrudd-utvalget om å senke den seksuelle lavalderen. Mange var enig med Mona Høines fordi de ville beskytte jentene sine. Kampanjen gikk gjennom hele valgkampen. Den samlet mange tusen underskrifter og var nok en relevant sak for KrF. Gjennom denne kampanjen fikk KrF mange nye kontakter.

 

Alle disse faktorene til sammen – og sikkert noen flere – gav KrF et eventyrlig valg. Men kristendemokratiet ble det ikke snakket mye om.

 

Solid verktøykasse, men …

Mener jeg at kristendemokratiet ikke er brukbart for KrF? Nei, absolutt ikke. Jeg regner kristendemokratiet som en solid politisk verktøykasse som hjelper meg som politiker til å tenke igjennom de mange sakene jeg må ta stilling til.

 

Men som politisk profilering derimot mener jeg kristendemokratiet har lite å gi til KrF. Dette viser også erfaringene fra KrFs søsterpartier i Danmark og Sverige som nå begge har store problemer, enda de har skiftet navn og profilerer seg som kristendemokratiske.

 

Er kristendemokratiet liberalt?

I debatten som nå går, kan folk få inntrykk av at kristendemokratiet er noe liberalt som leder bort fra KrFs opprinnelige identitet og verdigrunnlag. Men kristendemokratiet i seg selv er ikke liberalt verken på kontinentet eller i KrF. KrFs kristendemokratiske manifest regner for eksempel med kristendommen og Bibelen som partiets basis og inspirasjonskilde.

 

Også det store tyske kristendemokratiske partiet CDU er tydelige her. I deres prinsipprogram fra 2007 regnes Gud som retningsgivende for politikken. CDUs leder og Tysklands forbundskansler Angela Merkel sier bl.a.: ”For meg er det viktig å la meg lede av det kristne menneskesynet, at Gud har skapt mennesket i sitt bilde.” Og: ”Det er viktig at vi aksepterer og godtar at også kirkesamfunn engasjerer seg i debatten og opptrer som et kritisk korrektiv til politikken som føres”.

 

Kristendemokratiet i seg selv er det ikke noe i veien med. Problemet er den klokketroen mange KrF-ere har på at kristendemokratisk profil og et skarpt skille mellom kristendom og politikk skal føre KrF til nye høyder. Erfaringene så langt viser at det ikke er tilfelle.

 

Kommentar #1

Odd Anders With

54 innlegg  314 kommentarer

To innspill

Publisert nesten 12 år siden

Hei Aud!

Takk for flott historisk gjennomgang. Vanskelig å være uenig i det du skriver, men forsøker meg likevel på et par debattpoeng på noe du ikke skriver:

1) Mindretallsregjering

Jeg er enig i at Bondevik I både kom til på en spesiell måte og hadde en svak parlamentarisk basis - tallmessig sett. (Og spesielle regjeringsfødsler har det vært mange av i Stortinget.) Men parlamentarismen handler ikke bare om matematikk. Det er trolig bare i sentrumsområdet man kan styre så lenge med en så smal basis. Hvorfor det? Bl.a. fordi,- og det gir jeg Bondevik rett i; en sentrumsregjering har sin styrke ved at den kan finne støtte til begge sider. Det er altså ikke uvesentlig hvor tyngdepunktet befinner seg. (En annen sak er at man kanskje bare får litt gode venner til h og v ved å være "litt utro" og ikke ha faste partnere. Før eller senere kan en bli sparket ut. Men det var jo en demokratisk befrielse, i forhold til idag med flertallsregjering - at man kunne ha åpne debatter. Idag kommer vedtakene ut fra regjerngskottet, hvorpå de rødgrønne på Stortinget prøver å redde stumpene ved å protestere mot seg selv - når det er for sent).

Så vil jeg også supplere med at vi lå veldig godt an på gallupene i tiden med sentrumsregjering, ikke minst på slutten. Vi førte ikke en mye dårligere politikk med Høyre på laget i Bondevik II, men vi fikk ikke folket vårt med oss. De første protestene kom faktisk på distriktspolitikk og kommunebevilgninger - og ikke på klasseske "verdispørsmål". Det er tankevekkende. Det er kanskje også en påminning om at vi ikke må avgrense verdispørsmålene til for få områder. Likevel tror jeg vi to er helt enige i at noen verdispørsmål har sterkere sprengkraft enn andre. (Og så har vi noen vi må ta uavhengig av folks reaksjon) Men det er jo flott å vite at i de perioder hvor vi har fått mest støtte ute hos folk, er samtidig perioder hvor vi har fått mest kjeft og motstand (jfr, abort, verdikommisjon og kontantstøtta,- ikke minst). Det bør gi oss frimodighet, selv om vi skulle stå litt alene i saker hvor vår egenart og identitet blir synliggjort.

2) Kristendemokratiet

Jeg er enig i at jobbingen med dette ikke er det viktigste vi gjør mht til økt oppslutning. Likevel er dette trolig en sunn prosess i forhold til våre selvforståelse. Samtidig er det oppdragende i forhold til språkbruk og musikalitet i grenselandet mellom tro og politikk. Alle kristne tar - på ulikt vis - troen sin inn i politikken. Noen "skiller", jeg "sondrer" og noen blander farlig ved f.eks. å knytte Gud eller velsignelse eller "bønnekommunikasjoner" utad koblet til konkrete politiske standpunkt og personvalg.

På mange områder spriker kristne veldig i den politiske profil. Og slik vil det fortsatt være. Derfor er det viktig at vi både jobber med forankringsverdier i Bibelen (både innhold og språk) og definerer hvilken ideologi KrF legger seg på. KrF er et folkeparti, og må derfor favne bredt. KrF er tydelig verdiforankret, og skal ikke svekke dette. Derfor skal vi være frimodige og heller ikke skjemmes av de verdier som gir oss retning og profil som er "annerledes". Men det vil alltid være - og bør være - problematisk og snakke om "Den kristne politikken", så lenge Bibelen gir menneskesyn, prinsipper og retning, men ikke programposter, politisk analyse og politisk strategi. Og så er det menneskene og ikke partiet som er troende/kristne,- og vi vektlegger ulikt. Derfor trenger vi en kontinuelig debatt om hvordan vi håndterer tro og politikk, ikke minst av to grunner: Vi kan ikke ta monopol på "kristen politikk", men vi kan være frimodig på det kristne verdigrunnlaget og menneskesynet og bygge troverdighet i praksis. Og det farligste av alt: Vi må ikke komme i en situasjon der vi som kristne politikere definerer "perleporten" som "KrF-port" - eller skaper hindringer med våre uttalelser for folk på vei til perleporten ved å definere, teste, smalne eller overprøve folks tro.

Dette skriver jeg ikke som et motinnlegg, selv om du er velkommen til å rokke ved det jeg har supplert på. :-)

Kommentar #2

Bernt Torvild Oftestad

128 innlegg  159 kommentarer

Kristendemokratisk profil

Publisert nesten 12 år siden

Aud Kvalbeins belysning av den såkalte kristendemokratiske profilen var interessant lesning, som sanerer debatten. Noe som er verd å reflektere over, er tidsavstanden. Det er tretten år siden Krfs jubelvalg i 1997. Det er en lang tid i politikken. Det er syv år siden det kristendemokratiske manifestet ble vedtatt. Når man leser det i dag, virker det overraskende antikvert. Gjennom de siste tiåret har sekularismen definitivt blitt samfunnets basisideologi. Den ideologiske utfordringen for Krf er å gjøre den kristne idetradisjon politisk relevant uten å miste substansen i den kristne arven. Men det finnes visse spørsmål som i dag setter vannskille mellom kristen idepolitiikk og sekularisme. Et av dem er den nye ekteskapsloven, som er i strid både med naturretten og det kristne ekteskapssynet.     

Kommentar #3

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

skille-skjelne

Publisert nesten 12 år siden

Grundig innlegg fra Aud K!

Jeg har to kommentarer. Den ene går til følgende utsagn: "Kristendemokratiet i seg selv er det ikke noe i veien med. Problemet er den klokketroen mange KrF-ere har på at kristendemokratisk profil og et skarpt skille mellom kristendom og politikk skal føre KrF til nye høyder."

Det kan hende AK har rett i at mange KrFere tror på "et skarpt skille". Det gjør ikke jeg. For meg er kristentroen "altomfattende", og jeg har den med meg 24/7, som amerikanerne sier, også i politikken. Men så tenker jeg at det er viktig å skjelne  mellom oppgavene til på den ene siden menigheter og kristelige organisasjoner, og på den andre siden politiske partier.

Den andre kommentaren min går på kristendemokratisk manifest. Jeg satt i sentralstyret i sluttfasen av behandlingen av manifestet. Manifestet er blitt et langt og tungt dokument, og det har etter min mening fått liten utbredelse og betydning. (Derfor tror jeg det også har hatt liten betydning for KrFs tilbakegang.) Innholdet i dokumentet er godt, men selve dokumentet har dessverre ikke god nok logisk struktur, og det er tunglest. Og til manifest å være er det etter min mening altfor langt. Et manifest er jo en kunngjpring som vi f.eks. kan publisere til hele folket, og vi kan jo ikke sende et tunglest 16-siders dokument i postkassa i valgkampen. Derfor ønsker jeg en opprydding i det lange dokumentet, og en kortversjon som skal være selve manifestet. Her er mitt uoffisielle forslag til manifest: http://tinyurl.com/yk57x34 

 

Kommentar #4

Per Winsnes

12 innlegg  388 kommentarer

RE: To innspill

Publisert nesten 12 år siden
25.02.10 kl. 23:03 skrev Odd Anders With:

Hei Aud!

Takk for flott historisk gjennomgang. Vanskelig å være uenig i det du skriver, men forsøker meg likevel på et par debattpoeng på noe du ikke skriver:

2) Kristendemokratiet

På mange områder spriker kristne veldig i den politiske profil. Og slik vil det fortsatt være. Derfor er det viktig at vi både jobber med forankringsverdier i Bibelen (både innhold og språk) og definerer hvilken ideologi KrF legger seg på. KrF er et folkeparti, og må derfor favne bredt. KrF er tydelig verdiforankret, og skal ikke svekke dette. Derfor skal vi være frimodige og heller ikke skjemmes av de verdier som gir oss retning og profil som er "annerledes". Men det vil alltid være - og bør være - problematisk og snakke om "Den kristne politikken", så lenge Bibelen gir menneskesyn, prinsipper og retning, men ikke programposter, politisk analyse og politisk strategi. Og så er det menneskene og ikke partiet som er troende/kristne,- og vi vektlegger ulikt. Derfor trenger vi en kontinuelig debatt om hvordan vi håndterer tro og politikk, ikke minst av to grunner: Vi kan ikke ta monopol på "kristen politikk", men vi kan være frimodig på det kristne verdigrunnlaget og menneskesynet og bygge troverdighet i praksis. Og det farligste av alt: Vi må ikke komme i en situasjon der vi som kristne politikere definerer "perleporten" som "KrF-port" - eller skaper hindringer med våre uttalelser for folk på vei til perleporten ved å definere, teste, smalne eller overprøve folks tro.

 Den som måtte orke å lese det ovennevnte avsnitt en gang til vil kanskje kunne se hvorfor folk flest ikke gidder å bry seg om Krf.

For hva er det ledelsen i Krf egentlig vil, annet enn å fortsette å føre "en kontinuerlig debatt om hvordan vi håndterer tro og politkk"? Hvor er substansen i en slik uttalelese? 

Og hva er så målsettingen til Krf, annet enn at ledelsen ikke ønsker å komme i den situasjon der de "som kristne politikere definerer "perleporten" som "KrF-port" - eller skaper hindringer med våre uttalelser for folk på vei til perleporten ved å definere, teste, smalne eller overprøve folks tro."

Dette er "clear as mud," som det heter på nynorsk, men oppriktig talt: Det må da finnes noen i ledelsen i Krf som ønsker å gjøre noe annet enn å prate folk i senk?

Hva om ledelsen i Krf snart prøver å finne noen kristne verdier som de med fordel kan sette på den politiske dagsorden, ikke bare til beste for en liten gruppe innen Krf, men også for folk flest? 

Stikkordene i denne sammenheng er ikke "folkeparti" og "folk flest," men "kristne verdier," bare så ingen skal være i tvil om hva jeg vil frem til. For Krf er jo et "kristelig folkeparti," ikke sant?

Kommentar #5

Odd Anders With

54 innlegg  314 kommentarer

Substansen

Publisert nesten 12 år siden

Til PFW:

Her kommer det tydeligvis mye frustrasjon ut. La den gjerne gå ut over meg, og ikke belast partiledelsen.

Men jeg skulle ønske også du tok alvorlig det faktum at kristne politikere kan gjøre "perleporten trangere" ved å være ubevisst på forholdet mellom tro og politikk. Politikere kan ved uvettighet skremme folk bort fra steder der Guds ord forkynnes og tro etableres. Håndteringen av dette er ikke noe som en person eller en generasjon lærer på vegne at alle andre. Det må være en kontinuelig bevissthet rundt dette.

Så kommer du med generelle påstaånder om at KrF-ledelsen - eller jeg - eller begge (?) ikke håndterer å konkretisere "kristne verdier". Det kan du ikke dokumentere. Derimot er det lett å dokumentere det motsatte. Det er dette vi bedriver daglig. Jeg har gitt en rekke bidrag her på verdidebatt.no - og jeg følger nok med til at jeg ser KrF`s ledere og folkevalgte gjør dette daglig.

KrF`s kristne verdier og grunnsyn er den rotfesting som gjør at vi er med i KrF. Det kristne menneskesynet fører til at vi sloss for likeverd og trosfrihet - og at man også i det politiske liv ikke motarbeider menneskets behov for å ivareta den åndelige dimensjon. Dette fører til konkrete saker som kampen mot fattigdom og undertrykkelse - friskolekampen - trosopplæringsprosjektet osv. Nestekjærlighetstanken inspirerer oss til å sloss for dem som trenger oss mest - lokalt og internasjonalt. Og forvalteransvaret gjør KrF radikalt med hensyn til å oppnå en bedre forvaltning av våre ressurser og miljøverdier, og forebygge klimaproblemer.

KrF`s historie - og nære historie - er full av godsaker bygd på kristne grunnverdier. Men slike verdier må forvaltes med klokskap. Derfor er jeg aldri redd for debatt. Men jeg er redd dem som frykter debatt.

Kommentar #6

Aud Kvalbein

31 innlegg  40 kommentarer

Takk for innspill

Publisert nesten 12 år siden

Jeg har lyst til å gi noen få kommentarer tilbake. Det jeg ønsker å si med denne artikkelen, er at KrFs 1997-valg ikke kan brukes som argument for at KrF blir stort som i 1997 dersom man blir et såkalt helhetlig kristendemokratisk parti. Det er en del som bruker 1997-valget slik i sin argumentasjon, men de historiske realiteter sier noe annet.

 

Til Odd Anders With: Mange regjeringer blir til på spesielle måter, og parlamentarisme er ikke matematikk. Helt enig. Men vi skal være forsiktig med å lage generell strategi eller blåkopi av en strategi ut fra en så spesiell situasjon som den vi hadde i 1997. Det politiske bildet er endret mye i dag, særlig i sentrum av politikken. Jeg er helt enig i at KrF alltid må jobbe med forholdet mellom tro/verdigrunnlag og politikk. Men Per F Winsnes har et viktig poeng når han peker på at mye av det som nå sies om kristendom og politikk fra ulikt KrF-hold, er så komplisert at folk ramler av lasset. KrF må tydeliggjøre sitt verdiståsted om kristne verdier i et forståelig språk, og mest være opptatt av å føre disse verdiene ut i relevante saker som svarer på alminnelige menneskers behov.

 

Til Otto Strand: Helt enig med deg i at når vi er kristne, så er vi det 24 timer i døgnet. Mitt store forbilde i politikken her er Jon Lilletun. Følger du debatten i dag, vil du imidlertid se at det er en del KrF-ere som begynner å skille så skarpt mellom kristendom og politikk at den sammenhengen som finnes mellom disse to og som europeisk kultur gjennom1700 år er et uttrykk for, er i ferd med å viskes bort. Å ”skjelne” mellom kristendom og politikk blir et for utydelig begrep. Man må heller sette tydelig ord på hva man mener. I dag er det mye viktigere å fokusere på hvilken sammenheng det er mellom kristendom og politikk, enn mellom skillet. Det vil jeg komme tilbake til. For øvrig er jeg helt på linje med deg i at det kristendemokratiske manifestet verken har bidratt til partiets vekst eller dets fall. Det er helt andre krefter som styrer det. Dette var nettopp mitt hovedpoeng i denne artikkelen, at man ikke må tro at bare man får en kristendemokratisk profil, så vil KrF få 10-15 prosent.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere