Verdidebatt

Kristendemokratisk profil

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange tror at bare KrF profilerer seg som et kristendemokratisk parti, så vil partiet vokse. Men KrF profilerte seg ikke som kristendemokratisk parti ved suksessvalget i 1997. Tvert imot har galluper og valgresultat gått nedover fra den tiden da KrF vedtok sitt kristendemokratiske manifest i 2003.

Kristendemokratiet er ingen ny tanke i KrF. Allerede i 1972 skrev Odd Sverre Hove en bok om den kristendemokratiske partifamilien i verden, og han plasserte KrF her. Men selv om KrF ble definert slik, profilerte man seg ikke som kristendemokratisk parti på sytti-, åtti- og nittitallet.
KrFU drøftet kristendemokratiet en del, men det var først på slutten av 1990-tallet at moderpartiet for alvor begynte å snakke om dette.
Ved suksessvalget i 1997 profilerte man seg ikke som et kristendemokratisk parti. Kristendemokratiet var knapt nok nevnt i valgmateriellet, noe jeg er godt kjent med siden jeg var informasjonssjef i partiet den gangen. I stedet hadde partiet følgende ganske kristelige valgmotto: ”Bygg varmere samfunn med kristne verdier”. Men jeg vil likevel ikke påstå at dette mottoet var årsaken til valgresultatet. Et motto gir ingen valgseier.

Debattnotat i 1999 – vedtak i 2003

Først etter suksessvalget i 1997 begynte KrF for alvor å snakke om kristendemokratiet. Drømmen var å bli som CDU i Tyskland. Partiets sentralstyre satte ned et utvalg som skulle lage et debattnotat om kristendemokratiet. Dette skulle drøftes på landsmøtet i Bergen i 1999. Janne Haaland Matlary var leder av utvalget, jeg var sekretær. Landsmøtet debatterte notatet, men man vedtok ikke noe manifest. Det var heller ikke meningen. Man skulle først og fremst introdusere kristendemokratiske tanker for landsmøtet.
Etter landsmøtet satte partiet ned nok et utvalg, nå med Idar Magne Holme som leder. De utarbeidet KrFs kristendemokratisk manifest som ble vedtatt av KrFs landsstyre 8. november 2003, og som fortsatt gjelder.

Nedgangen startet

Den som kjenner KrFs valgresultat og galluper, vil fort se at KrFs fall begynte mens man arbeidet med dette manifestet. KrF fikk 12.1 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2001. Ikke lenge etter begynte gallupen å falle. Nedgangen var tydelig gjennom 2002, og så kom katastrofevalget i 2003 med 6,9 prosent av stemmene. KrF har aldri reist seg siden. Da nedgangen kom, var Valgerd Svarstad Haugland partileder, mens Kjell Magne Bondevik var statsminister. Disse to har med andre ord ansvar ikke bare for oppturen til KrF, men også for nedturen.
Jeg vil ikke si at en begynnende profilering av KrF som kristendemokratisk parti har noe med fallet i gallupen fra 2002 å gjøre. Regjeringsslitasje og Medhaugsaken er mye mer naturlig å peke på. Men det vi i alle fall kan si er at profileringen av KrF som kristendemokratisk parti gjennom de siste seks årene ikke har løftet partiet.

Det sagnomsuste valget i 1997

Hva var suksessfaktoren for KrF i 1997 hvis det ikke var kristendemokratisk profilering som mange hevder? Svarene er ikke enkle, selv om mange politiske kommentatorer stadig framstiller det enkelt. Svarstad Haugland og Bondevik skapte et raust og åpent kristendemokratisk parti, heter det, og så er alt sagt.
Men bildet er sammensatt. Jeg vil ikke påstå at jeg har hele forklaringen, men her er noen viktige faktorer:
Det var en fordel at partiet ble frontet av en frisk yngre kvinne, Svarstad Haugland, og en erfaren mann, Bondevik. KrF hadde relevante saker. Kontantstøtten ga småbarnforeldrene svar på tidsklemma, og ideen om verdikommisjonen møtte et behov mange følte på for et sterkere ankerfeste for samfunnet. Dessuten ville man heve inntektsnivået til de eldre gjennom den ekstra1000-lappen.

Jaglands 36,9 prosent

Men også faktorer utenfor KrF skapte valgseieren. KrF hadde ikke gjort det så godt uten Torbjørn Jaglands klønete krav om 36,9 prosent som valgresultat for Ap. I begynnelsen av september gav Carl I Hagen sin støtte til en Bondevik-regjering, og KrF fikk et realistisk regjeringsalternativ. Uten Frps hjelp hadde Bondevik I- regjeringen aldri blitt noe av, selv om KrF-ere liker å tro det. Det må flertall til bak en regjering, og verken 13,7 prosent for KrF eller 26,1 prosent totalt for de tre partiene i Bondevik I, er flertall i Stortinget. Å ha bare 42 av 165 mandater i Stortinget bak regjeringen var historisk svakt.
Én sak fra 1997-valget ser det ut til at de fleste har glemt. Den kjente advokaten Mona Høines ba KrF om hjelp til å fronte en kampanje mot forslaget fra seksuallovbrudd-utvalget om å senke den seksuelle lavalderen. Mange var enig med Mona Høines fordi de ville beskytte jentene sine. Kampanjen gikk gjennom hele valgkampen. Den samlet mange tusen underskrifter og var nok en relevant sak for KrF. Gjennom denne kampanjen fikk KrF mange nye kontakter.
Alle disse faktorene til sammen – og sikkert noen flere – gav KrF et eventyrlig valg. Men kristendemokratiet ble det ikke snakket mye om.

Solid verktøykasse, men …

Mener jeg at kristendemokratiet ikke er brukbart for KrF? Nei, absolutt ikke. Jeg regner kristendemokratiet som en solid politisk verktøykasse som hjelper meg som politiker til å tenke igjennom de mange sakene jeg må ta stilling til.
Men som politisk profilering derimot mener jeg kristendemokratiet har lite å gi til KrF. Dette viser også erfaringene fra KrFs søsterpartier i Danmark og Sverige som nå begge har store problemer, enda de har skiftet navn og profilerer seg som kristendemokratiske.

Er kristendemokratiet liberalt?

I debatten som nå går, kan folk få inntrykk av at kristendemokratiet er noe liberalt som leder bort fra KrFs opprinnelige identitet og verdigrunnlag. Men kristendemokratiet i seg selv er ikke liberalt verken på kontinentet eller i KrF. KrFs kristendemokratiske manifest regner for eksempel med kristendommen og Bibelen som partiets basis og inspirasjonskilde.

Også det store tyske kristendemokratiske partiet CDU er tydelige her. I deres prinsipprogram fra 2007 regnes Gud som retningsgivende for politikken. CDUs leder og Tysklands forbundskansler Angela Merkel sier bl.a.: "For meg er det viktig å la meg lede av det kristne menneskesynet, at Gud har skapt mennesket i sitt bilde." Og: "Det er viktig at vi aksepterer og godtar at også kirkesamfunn engasjerer seg i debatten og opptrer som et kritisk korrektiv til politikken som føres".

Kristendemokratiet i seg selv er det ikke noe i veien med. Problemet er den klokketroen mange KrF-ere har på at kristendemokratisk profil og et skarpt skille mellom kristendom og politikk skal føre KrF til nye høyder. Erfaringene så langt viser at det ikke er tilfelle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt