Kommentar

Lignelsen om den tapte medaljen


Moralske temaer har stått i kø under OL i Vancouver. Hva skal vi med prester, når vi har sportskommentatorer?

Toppidretten og mediene fôrer oss nå daglig med moderne lignelser. Som den om skøyteløperen fra Nederland som var på vei mot gull, men som ble disket fordi treneren hans sendte ham i feil bane. Hvordan skal løperen klare å tilgi treneren sin?
Slike spørsmål har blitt heftig diskutert i lunsjene de siste to ukene. Fordi de fleste nordmenn følger med på OL-sendingene fra Vancouver, får alle den samme referanserammen når de kontroversielle spørsmålene skal drøftes dagen etterpå.
Den store OL-samtalen har handlet lite om sekunder og millimetre. Den har handlet mer om etikk og folkeskikk. Om sinne og storsinn. Og om anger.

Moralister. Tidligere ble norske sportsjournalister kritisert for å være for snille, for å opptre som om de var en del av landslaget. Nå svinger kritikken motsatt vei. Det er antakelig et godt tegn.
Mange nordmenn har reagert negativt på medienes rolle i Vancouver. Man vil ha seg frabedt at mediefolk moraliserer over idrettsutøvere som kanskje ikke har begått en større synd enn at de nektet å la seg intervjue i en følelsesmessig opprørt stund.
Flommen av nettinnlegg viser at folk ønsker seg idrettsutøvere som er moralske. Men de ønsker seg ikke pressefolk som er moralister.
De nye nettmediene gjør at mange flere enn før kan mene noe foran et større publikum. Men ingen ønsker å bli fortalt hva de skal mene.

I deres sko. Det er lett å glemme at de som bærer de tunge norske gullforventningene i Vancouver, er unge mennesker som stort sett bare har viet livet sitt til å øve på å gå på ski eller skøyter. Det kan være en nyttig øvelse å prøve å se seg selv i deres sko:
• Hvis jeg var 23 år gammel og skulle til OL for å ta medalje på skøyter, hva ville jeg gjort hvis alle krevde at jeg skulle ta avstand fra mannen som hadde trent meg de siste sju årene?
• Hvis jeg var 24 år gammel og alle ventet at jeg skulle ta gull på ski, hva ville jeg gjort dersom alle krevde at jeg skulle snakke med pressefolk akkurat da jeg var som mest skuffet?
• Hvis jeg visste at en konkurranse ble ødelagt fordi skiene mine ikke var optimalt preparert, er det da misforstått lojalitet mot støtteapparatet å ikke fortelle dette til pressen i målområdet?
• Hvis jeg kunne rykke opp fra 4. plass til bronse ved å levere klage på en konkurrent som helt klart brøt reglene, men som ikke tjente noe på det – ville jeg da hatt noen glede av å få medalje?

Tilgivelse. Listen kunne vært gjort mye lenger. Og fortsatt har jeg ikke nevnt et ord om doping, som er selve arvesynden i toppidretten. En rekke store mesterskap de siste årene blir først og fremst husket for at noen utøvere stjal medaljene fra sine konkurrenter.
Sporten har alltid vært en arena der forbilder framtrer eller faller. Vi har de siste månedene sett hvor raskt det kan skje selv med sportens superstjerner. Fotballspilleren Thierry Henry brukte hånden til å snyte Irland for plassen i VM. Golfspilleren Tiger Woods lot seg friste av gresset på den andre siden av ekteskapet.
Nå ber Woods om tilgivelse. «It's not what you achieve in life that counts. It's what you overcome«, sa han i forrige uke på pressekonferansen der han ba kona, sponsorene og fansen om å få en ny sjanse. («Det er ikke hva du vinner i livet som teller. Det er hva du overvinner»).

Påminnelse. Enten man heter Tiger Woods, Petter Northug eller Lars Gilberg, er det fort gjort å opptre i det offentlige rom på en måte som er mindre enn perfekt. Kanskje kan vi lære noe av det verdens mestvinnende skiløper Bjørn Dæhlie pleide å minne seg selv om:
«Jeg vokter meg vel for å tenke at jeg er verdensmester».
«Men du er jo det?»
«Nei. Verdensmester er aldri noe man er. Det er enten noe du har vært. Eller som du kan bli».

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar