Er homohets samlivsetikk?

Ifølge VD-redaksjonen tar jeg feil, eller i det minste har visst begrepet samlivsetikk en mye mer utvidet betydning enn som så. Noe annen forklaring kan jeg ikke finne på at en mengde innlegg om homofili sorterer under rubrikken "Samlivsetikk". Hva i all verden har homofili som sådan med samlivsetikk å gjøre?

I en nesten uendelig rekke tråder her på VD diskuteres homofili opp ad stolper og ned ad vegger, og en av de mest aktive agitatorene for bibelsk fordømmelse av homofile er den utrettelige apokalyptikeren Espen Ottosen. Man skulle nesten tro at homofili for Ottosen er et standpunkt som han kan stille seg i opposisjon til, en mening enhver kan si seg uenig i, og slik få andre til å forandre "mening", altså sin legning.

Det siste er jo forøvrig fortsatt en holdning blant mange troende - at homofili kan kureres, som var det en sykdom. Slik er det selvsagt ikke, og det er kun en utrettelig kamp for å holde egen ignoranse vedlike som kan holde en slik myte levende. Homofili er like knyttet til et menneskes natur som hudfarge, og ikke minst sett i lys av et slikt faktum blir Ottosens stadige angrep på homofiles lovfestede og helt grunnleggende rettigheter et svært stygt skue. Kanskje vil redaksjonen og andre reagere på at jeg kaller det hets, men vurdér da følgende. I sin siste harang mot homofili skriver Ottosen blant annet følgende:

"Min holdning er at kristen etikk ikke trenger å akseptere ideen om en særegen homofil orientering."

For Ottosen trumfer altså "kristen etikk" "ideen" om homofil legning. Igjen snakker han som om homofili var en slags ideologisk verdivalg, noe han gjør helt bokstavelig i sitt innleggs overskrift "Kristen etikk og moderne homoideologi" Intet mindre. I og med at han mener seg berettiget til å ta avstand fra homofili som noe overhodet eksisterende, mener han derfor videre å kunne hevde at "Bibelen gir oss alle to alternativer: Et heterofilt, monogamt samliv i ekteskap eller et liv som enslig."

Noe som ikke kan bety annet enn at han mener homofile bør leve i ensomhet uten utløp for sine innerste følelser, og kjærlighet til en partner, slik han selv ser som sin fulle rett, fordi den er anerkjent og stemplet "Godkjent" av Gud selv, slik han tydeligvis anser både sin egen seksualitet og sitt liv i stort.

Samtidig føler han av en eller annen grunn, antagelig med bakgrunn i sine egne holdninger, et behov for å påpeke at han "tar avstand fra at mennesker med en avvikende seksuell livsstil blir trakassert og hetset", noe som vel for de aller fleste andre fremstår som så selvsagt at det ikke er i behov av å bli understreket. Så kan man lure på hvorfor akkurat informasjonslederen i Misjonssambandet føler et slikt behov for klargjøre at han ikke støtter at homofile blir forfulgt og øvet vold mot.

Uansett, det er rendyrket hets Ottosen bedriver, og det hjelper ikke om den til tider er subtilt formulert, hør bare på dette:

"Men selvsagt vil jeg, med mitt ståsted, ha tanker og meninger om hvordan samfunnet vårt bør organiseres. I dette spørsmålet mener jeg at det ikke finnes gode grunner for en kjønnsnøytral ekteskapslov." 

Ottosen har altså tanker om "hvordan samfunnet skal organiseres", også med tanke på hvordan de homofile skal behandles. Hvilket må bety at dersom han fikk makt til det, så ville han gjennomført denne "organiseringen". Her bringes den mørke materien frem i lyset, og nei, den blir ikke lysere av at han etter min påpekning av den totalitære tenkningen som skjuler seg bak en slik uttalelse, tydeligvis nå har fått redaksjonen til å slette sitatet fra innlegget. For dette viser med all mulig tydelighet hvilke tanker som gikk gjennom hodet på ham når innlegget ble formulert. Ottosens våte drøm, basert på at andre ikke har den samme seksualitet som ham selv og at homofili ifølge Bibelen er "syndig", er å organisere samfunnet slik at det umuliggjør homofiles rett til å inngå en formalisert og gjensidig forpliktende samværsform.

Hvis ikke det er å ville begrense andre menneskers rettigheter, så har jeg totalt misforstått hva ordet begrensning betyr, hvilket jeg selvsagt ikke har. Og slikt er selvsagt ikke bare diskriminering, det er også grov hets av en minoritet.

Ottosen kaller sine synspunkter for "kristen etikk", og en del kan vel også tyde på at det er nettopp det det er. Men er det god etikk han står for? Er det god moral han utviser? Jeg kan personlig ikke skjønne at dette er hverken god etikk eller ditto moral, i hvertfall ikke dersom man tar utgangspunkt i pluralisme, egalitet, frihet, meneskerettigheter og øvrige av de idealer som tilstrebes i alle sekulære demokratier.

Hallvard Jørgensen følger forøvrig ikke uventet opp og støtter Ottosen ved å kalle det hele for "klassisk samlivsmoral". Når han bringer begrepet "klassisk" inn i dette scenariet så får man fort kuldegysninger av de tankene som bringer en fort bakover i tid, til en periode da flammene brøt gjennom mørket i inkvisisjonens Europa. For selvsagt ble praktiserende homofile, og andre som ikke fulgte kirkens seksualmoral, forfulgt, torturert og drept for sin synd mot den "klassisk kristne samlivsmoral". 

Sara Azmeh Rasmussen sammenlignet Ottosens ideologi med de mørkeste av de mørke holdningene i muslimske land, og hun har helt rett; i realiteten står han for de samme idealer som får islamister til å tvinge kvinner til å gå kledd i tøysekker. At han aldri vil få makt til å gjennomføre sitt ideal tjener selvsagt ikke som unnskyldning for de middelalderske holdninger han fremstår med. Ottosens eneste "unnskyldning" er derfor at han og hans like utgjør et marginale som ingen utenfor hans kjerne lenger tar særlig alvorlig. Men moralen hans, basert på den intolerante og fordømmende holdningen han utviser overfor tusener av sine medmennesker, blir ikke bedre av den grunn.

Så da spør jeg redaksjonen, og andre interesserte, igjen: Er det virkelig slik at de holdninger som fremkommer i Ottosens og andres mange innlegg om homofili, er å betrakte som hederlige betraktninger, naturlig sorterende innunder etiketten "Samlivsetikk"?

PS! Er det ikke også noe merkverdig over dette begrepet "synd"? Hele konseptet har jo sitt opphav i Bibelen. Kristendommen gir altså mennesketc all skyld for noe den selv har skapt, og tilbud om "frelse" og en løsning på et problem den selv har forårsaket.

Som Dan Barker har sagt: "Hvor takknemlig ville du være overfor en person som først kuttet deg med en kniv, bare for så å kunne selge deg en bandasje?"