Verdidebatt

Valgkamp og utopi

I sin bok "Lyckliga i alla sina dagar" skriver den svenske feministen Nina Björk om viktigheten av å tro på utopien. Å tro at det mulig å organisere samfunnet på en annen måte, er viktig i selv, men det er også avgjørende for å forstå samfunnet i dag

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I denne valgkampen har jeg  med stor undring sett helseminister Jonas Gahr Støre uttale seg om psyksik helse blant unge, jeg har sett debatter om frafall i videregående skole, om sosialpolitikk  og om hvordan norsk skole skal bli bedre. Løsninger presenteres som tidlig innsats, flere helsesøstre, aktivitetsplikt og karakterer i barneskolen, litt avhengig av hvilket parti som uttaler seg. Og jeg undrer meg: Hva er det som gjør at politkerne ikke ser sammenhengene her, hvorfor snakkker de ikke om de virkelige problemene? For de vet jo det vi alle vet, at vi lever i et samfunn som er basert på konkurranse, og at i alle konkurranser er det sånn, at dersom noen vinner, så er det andre som taper.

En gang het det at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Nå er det forandret til det vasne slagordet: alle skal med. For selv om alle skal med, så vet vi alle at det likevel er best å vinne. Barn kartlegges og vurderes fra de går i barnehagen. De måles og veies mot et ideal som stadig perfeksjoneres. Jeg husker da jeg gikk på barneskolen og fikk vurderingsbok med hjem til jul og sommerferie. Der var det to alternativer: "Tilfredsstillende" eller "kan bli bedre". I dag kan alt og alle bli bedre. Tilfredshet er stillstand, og slik blir det verken vekst eller fremgang av.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn der økonomisk vekst og konkurranse er avgjørende. Og den kapitalistiske tenkemåten har for lengst inntatt privatsfæren. Vi snakker om menneskelig kapital, og vi tror vi er inkluderende når vi omtaler innvandrere eller funksjonshemmede som en ressurs. Som mennesker skal vi alle være dynamiske og endringsvillige, og selv for de som vinner, er seieren aldri endelig. Det fins alltid nye mål å skue frem mot.

Og på veien opp og frem, er det altså noen som faller av. De er medaljens nødvendige bakside. At noen vinner, betyr alltid at noen taper. Når noen kommer først, kommer andre sist. Og det som ikke er en ressurs som kan forbruke eller forbrukes - det er en byrde. Og da er vi der: i psykiske problemer, i frafall fra videregående og unge navere uten mål og mening.

For den enkelte som taper i konkurransesamfunnet, er opplevelsen personlig. Det handler om liv som gjør vondt å leve. Og da hjelper det ikke å leve i det som på mange måter er verdens beste land. For hva er vitsen med å delta, når man uansett aldri vinner?

Vi er alle nødt til å forholde oss til den virkeligheten vi lever i. Selv ved et Stortingsvalg i det lille landet Norge, så kan vi ikke velge oss bort fra det samfunnet vi er en del av. Det gjelder både for dem som vinner og dem som taper. Derfor kan det kanskje virke som en hån når jeg holder fast på at vi må våge å drømme om et annet samfunn, selv når løsningen på det personlige planet kanskje er en lærlingeplass.

Jo, vi må tro på utopien! Vi må våge å tro at det går an å skape et samfunn der konkurranse ikke er drivkraften . Vi må våge å tro at vi sammen kan skape et samfunn der det er mulig å være tilfreds, og der fremgang ikke handler om en plass stadig nærmere pallen. Vi må tro at vi kan skape et samfunn der omsorg er det som holder oss sammen - ikke drømmen om å vinne.

Og dersom vi ikke skulle klare det, så er utopien fremdeles viktig. Utopien kan speile det samfunnet vi lever i, så vi ikke behandler symtomer som de grunnleggende problemene. Den kan få oss til å se at vi ikke kan forebygge tapere i et konkurransesamfunn, den kan vekke oss fra vinnerdrømmen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt